Lys i tunnelen

Av Elin Fugelsnes

En 60 kilo tung dokke ikledd hoppdress og hoppsko, gjør en usynlig, men viktig innsats for skinasjonen Norge i vindtunnelen på NTNU. Dag ut og dag inn sitter den i knebøy uten å klage over melkesyre i beina.

Trygt plassert utenfor kulingen står forskere fra NTNU og Olympiatoppen og filmer seansen med video. De har prøvd seg fram med ulik grad av vindstyrke på forsøksdokka, fra lett blafring til liten storm. Forskerne fikk for litt siden mistanke om at måten en hittil har testet skihopp på i vindtunneler, ikke gir riktige resultater. Derfor er dokke og utstyr igjen rigget i vindtunnelen for å bekrefte eller avkrefte mistanken.

RETT I BAKKEN

Forsker Steinar Bråten trykker og vrir på dokka for at den skal sitte så stødig som mulig. Den tidligere storhopperen og lands- lagstreneren er ansatt i Olympiatoppen, og samarbeider tett med Program for idrettsvitenskap ved NTNU. De siste forsøkene har han utført sammen med professor Gertjan Ettema ved Avdeling for bevegelsesvitenskap.

Tilløpet i et skihopp tar bare noen få sekunder, men kan være forskjellen mellom å fly helt ned til sletta eller å lande på kulen. Målet for forskerne er å sørge for at Tommy Ingebrigtsen, Lars Bystøl og de andre norske hopperne kommer hjem med medaljer rundt halsen.

Det er klart for nok en økt for den livløse skihopperen.

Fram i vinden

DETTE ER VINDTUNNELEN

• Testseksjonen er 12 meter lang og 3 meter bred – den eneste i Norge
hvor man kan stå oppreist.
• Brukes til forsøk på alt fra oljeplattformer til skøytetrikoter og bruer.
• Olympiatoppen har drevet forsøk i den siden starten av 1990-tallet.
• Mange norske idrettsutøvere har forbedret prestasjonene sine etter trening i vindtunnelen.
• Avdeling for bevegelsesvitenskap har drevet prosjekter i den siden 1999.
• De fleste forsøk kjøres med prøvedokker, ikke med ekte utøvere.
• Bygd i 1985, utbedret tre ganger siden.
• Utviklet ved Institutt for energi- og prosessteknikk.

– Forsøk vi gjorde for en tid tilbake, viste at både luftmotstandspunkt og tyngdepunkt er svært viktige for hopperen. Hvis disse to ikke er i balanse, tipper hopperen enten forover eller bakover, resonnerer Bråten.

– Det fikk vi bevist under det lille uhellet med dokka i stad. Da hadde vi beregnet luftmotstandspunktet for høyt oppe, forklarer hoppeksperten og rigger til et nytt forsøk.

Bråten følger spent med på dokka og grafene på dataskjermen. Og snart står han med beviset foran seg: den nye og mer virkelighetsnære testmetoden gir helt motsatte resultater av den gamle. I stedet for å flytte tyngdepunktet kraftig bakover, lener dokka seg faktisk lett forover ettersom vindstyrken øker.

– Dette bekrefter at de aller første målingene våre var riktige, konstaterer Bråten fornøyd.

Nye hoppsko i vente

Forsøkene i vindtunnelen vil få flere konsekvenser. Ikke bare må lærebøkene revideres, hoppskoene trenger også en forandring.

– Før trodde man at det var viktig å bygge opp hoppernes sko med klosser for å skape en mer aggressiv stilling i tilløpet. Teorien har vært at luftmotstanden trykker hopperen så mye bakover at han har trengt en slags oppstablingshjelp. De nye forsøkene viser derimot at hoppernes tyngdepunkt ikke flytter seg bakover, men framover, forklarer Bråten.

– Det betyr antagelig at utstyret må tilpasses langt mer individuelt enn det har vært gjort for at hver enkelt hopper skal få den beste balansen.

De nye resultatene vil ikke virke inn på idrettsutøvernes oppkjøring til årets hoppsesong. Men Bråten tror at utformingen av nytt utstyr, særlig sko, vil begynne allerede over nyttår.

Tidligere forsøk i vindtunnelen har gitt idrettsutøvere konkurransefortrinn. Om det nye funnet vil slå ut på resultatene for det norske hopplandslaget, tør han derimot ikke spå.

Vindstyrken skrus forsiktig opp, og forskerne fester øynene på hoppdokka. Ganske snart merker de en bevegelse som ikke burde være der.

– Jeg vedder på at den går i bakken, utbryter Bråten. Sekundet etter tipper dokka på hodet framover.

FINNER TYNGDEPUNKTET

Dagens lærebøker i idrett fokuserer nesten bare på hopperens tyngdepunkt. Forskernes mistanke går i retning av at man har oversett et viktig samspill mellom hopperens tyngdepunkt og luftmotstandspunkt i tilløpet – det stedet på hopperens kropp hvor luftmotstanden er sterkest.

I vindtunnelen er dokka plassert på ei kraftmålingsplate. Plata er koblet til en datamaskin som registrerer hver lille bevegelse dokka gjør. På dataskjermen ser forskerne hvordan dokkas tyngdepunkt forandrer seg i takt med vindstyrken.

For å kunne måle samspillet mellom tyngdepunkt og luftmotstandspunkt har forskerne satt dokka og kraftmålingsplata på et rullebrett. Rundt skuldrene på dokka er det festet et tau i dokkas tilnærmede tyngdepunkt. De to tauendene møtes i ei stang lenger framme. Sammen skal tauet og rullebrettet gjenskape tyngdekraften og luftmotstanden som virker på skihopperen når han er på vei ned tilløpet i en hoppbakke.