Talskvinne for minoriteter

Av Åse Dragland

Berit Berg plukker en liten, blå trebåt ned fra vindushylla på kontoret. Den har hun fått i gave fra en vietnamesisk båtflyktning som var med i en de aller første gruppene til Trondheim.

– Den gangen, i 1979, møtte medie­korpset fulltallig opp på flyplassen. Avisene hadde positive omtaler, og jeg husker at folk kom med leketøy og klær til de åtti vietnameserne som var innkvartert på ungdomsherberget. Velviljen var stor, sier Berg.

Fra velvilje til skepsis

I dag har den avtatt. Parallelt med økningen i antall innvandrere er velviljen blitt byttet ut med skepsis. Berit Berg kan skjønne en del av skepsisen, men har et mer nyansert bilde av innvandrere enn de fleste. Her har hun venner. Her kjenner hun livshistoriene og skjebnene.

– Er det mulig for nordmenn å føle empati uten å omgås innvandrere?

– Under Irak-krigen følte jo mange medlidenhet med sivilbefolkningen. Det kan være viktig å huske på at de som kommer til Norge er ofte av samme kategori. De er såkalt «heldige» fordi de har sluppet unna døden. Men alle de vonde inntrykkene bærer de likevel på.

Bredt engasjert

Hun er spinkel. Smilende. Imøtekommende. Kollegene karakteriserer henne som «liten av vekst, men et stort menneske». Kontoret hennes er som de fleste akademikerkontor: Permene står tett i hyllene, tusjmerket med titler som «Flyktninger på arbeidsmarkedet», «Evaluering av levekår i asylmottak» og «Innvandrerkvinner – ressurs eller reserve?».

Ulikt andre som forsker på innvandring, har ikke Berit Berg spesialisert seg på ett område. Tvert imot. Hun har studert levevilkår i asylmottak, sett på integreringsproblemer og på hva myndig­hetene bør vektlegge for å ruste opp innvandrernes muligheter for å komme inn i arbeidslivet. Hun har vært opptatt av helsesituasjonen til flyktningene, og i det siste har hun studert de statlige ordningene ved tilbakevending for flyktninger. I fjor intervjuet hun 50 familier i Chile og i Bosnia som har vendt tilbake fra Norge til hjemlandet sitt.

Glad som hun er i å formidle, blir hun flittig brukt i både radio og TV. Reise­dagene er mange. Og vel å merke: Engasjementet er det samme om hun som rådgiver gir innspill til departementene, eller hun stiller idealistisk opp for små grupper.

– Du har havnet på rett hylle i livet?

– Absolutt. Jeg er tilfreds med å kunne kombinere yrke med politisk engasjement.

– Og du visste tidlig at dette var «yrket ditt»?

– Nei, som nyutdannet sosionom søkte jeg på det meste som fantes av utlyste jobber. At Flyktningerådet ble mitt første jobbested, var tilfeldig, men kjempebra: Her kunne jeg gjøre en innsats.

Helsesituasjonen

Trass i et smilende ytre har Berit Berg også temperament. Noe av det som opprører henne sterkt, er den psykososiale situasjonen til flyktninger i Norge.

– Det er ikke ett menneske jeg har snakket med innenfor denne gruppen, som ikke har problemer med søvn eller korttidshukommelse. Husk, dette er mennesker som har sett familiemedlemmer bli drept. Barn har sett voksne bli voldtatt. Mens nordmenn har katastrofeteam til rådighet og får bearbeidet opplevelser ved store trafikkulykker, mangler flyktningene enhver form for lignende hjelp.

Behovet for å ruste opp helsebiten innenfor innvandreromsorgen er stor, og Berit Berg har ikke unnlatt å påpeke dette i flere av sine rapporter. Med denne mangelen som bakteppe imponeres hun likevel over menneskets evne til å mestre vanskelige ting.

– Til tross for alt disse menneskene sliter med, stiller de opp på norskundervisning, får seg jobb og klarer hverdagen, sier hun.

Bygd opp fagområdet

Da Berit Berg startet i SINTEF på slutten av åttitallet, eksisterte ikke flyktning- og innvandringsproblematikk som eget forskningsfelt i stiftelsen.

– Du kom med praksis fra Det norske flyktningeråd, erfaring fra kommunal flyktningetjeneste og forebyggende arbeid blant latinamerikanske flyktninger. Det måtte jo være nærliggende å prøve seg?

– Ja, og da jeg så at Forskningsrådet utlyste midler rundt et migrasjonsprogram, var tiden inne. Jeg spurte om det var ok å søke. Forskningssjefen sa ja, og dermed begynte hjulene å rulle.

Fra en sped begynnelse i 1988 har Berit Berg bygd opp fagfeltet, fått med seg folk og markedsført forskningen utad. I dag driver en håndfull personer i SINTEF med innvandringsproblematikk, og miljøet utvides stadig. Siden slutten av 1980-tallet har SINTEF gjennomført nærmere 40 prosjekter på området innvandring, arbeid, integrasjon. Hovedtyngden av prosjektene er gjennomført innenfor Berits forskergruppe. Hovedfagsstudenter fra flere fag ved NTNU har henne som veileder. Slik får de interesse for innvandring som fagfelt og flere unge rekrutteres inn i SINTEF-stallen.

Betydningen av arbeid

Hva er arbeid, og hvilken status gir arbeid? Dette synes Berg er interessante spørsmål. Siden arbeid oppfattes annerledes i Norge enn i såkalte «innvandrerland», må hun støtte seg på psykologi og sosialantropologi når hun skal si noe om innvandrernes situasjon på dette feltet.

– I Norge er arbeid og yrke noe basalt. Arbeidet gir oss identitet, status og rangerer oss. I tillegg er vi svært velregulerte i Norge med fast arbeidstid og lønnsordninger.

– Noe galt i det?

– Nei, vi har bare så lett for å se tingene ut fra vårt ståsted. I andre kulturer kan det å ikke arbeide bety at du har høy status og er rik. Og når små familieforetak som arbeid i en innvandrerbutikk, virker uryddig og uregulert på oss, må vi forstå at det er faktisk slik kjøp og salg foregår i store deler av verden.

Berit Berg mener vi også må forstå at utdanning fra andre deler av verden kan være like mye verdt som utdanning tatt i Norge.

– Sånn er det ikke i dag. Godkjenning av utenlandsk utdanning har lenge vært et problem for flyktninger og innvandrere som kommer hit. Særlig for dem med ikke-vestlig bakgrunn. I flere forskningsrapporter har hun og kollegene hennes påpekt dette. – Heldigvis begynner systemene for å få uttelling for annen utdannelse å bli bedre. Det går smått – men det går riktig vei! smiler hun.

Klokkertro på forskning

Kolleger beskriver Berg som en grundig og framfor alt brukerorientert forsker. Hun legger stor vekt på å bygge opp kunnskap som kan benyttes både av myndigheter og av den enkelte arbeidsplass. Og hun har klokkertro på at det er viktig å dokumentere og synliggjøre forhold for å få til endringer.

– Dette får jeg bekreftet når jeg finner igjen våre egne formuleringer og synspunkt i Stortingsmeldinger og offentlige utredninger, smiler hun. At forskning fører til forandring i det virkelige liv, gjør henne enda gladere.

Forskerrollen kan likevel føles merkelig noen ganger for henne. Man deltar og er likevel en ikke-deltaker:

– Jeg er privilegert som kan sitte og høre på dramatiske, voldsomme livshistorier, og så bare reise meg og gå hjem til mitt trygge liv, sier hun tankefullt. – Likevel, når jeg hører at en flyktning har søkt hybel i månedsvis uten å lykkes, da blir jeg med ham på neste visning!