Har barnet mitt cerebral parese?

Lars Adde ved Seksjon Fysioterapi på St. Olavs Hospital hadde en idé: Han ville filme og måle beveg­elser hos spedbarn for å si noe om sannsynligheten for CP. Bekymrede foreldre skulle slippe å gå gjennom utallige tester og vente nesten et år på å få vite om barnet deres var sykt eller ikke.

I dag er det nye forskningslaboratoriet etablert, og analysene så langt er meget lovende. Det er gjort videoopptak og flere målinger av bevegelse på 90 utvalgte barn – både tidlig fødte og termin-fødte. Av disse er det filmet 10-20 barn med en avvikende bevegelsesutvikling.

Måling av bevegelser

Internasjonalt eksisterer det en metodikk som vurderer bevegelser hos nyfødte for å kunne si noe om risiko for sykdommen cerebral parese. Adde tok utgangspunkt i denne, men ønsket å forenkle metodikken som både er arbeidskrevende og krever høy spisskompe­tanse.

Øyvind Stavdahl ved SINTEF ble kontaktet for å bidra på den tekniske siden, og SINTEF har hjulpet til med å bygge opp laboratoriet og analysere data som er samlet inn i etterkant.

Babyene som skal vurderes, blir plassert i en flyttbar seng og får små sensorer festet med borrelås rundt armer, bein, hode og bryst. Sensorene er knyttet til PC og videokamera og avgir 36 målesignaler som måles 25 ganger i sekundet. Måledataene inneholder informasjon som gjør at ulike egenskaper ved bevegelsene kan beregnes og studeres.

Fasit på bevegelse

Når babyer er mellom to og fire måneder, er de i en fase med spontane og karakter­istiske bevegelser (fidgeties). Beveg­elsene er varierte men følger et bestemt mønster som tegn på en hjerne som fungerer godt. Ensformige bevegelser og andre forstyrrelser i mønsteret er derimot et typisk trekk hos barn med CP.

Fysioterapeut Lars Adde studerer samtlige videoopptak og lager en fasit som sier når fidgety-bevegelsene opptrer og når de ikke er der. Alle måledata og fasit fôres så inn i et kunstig nevralt nett som læres opp til å kjenne igjen de karakteristiske bevegelsesmønstrene. Senere kan nevralnettet mates med data fra nye babyer og vurdere om disse har normale eller avvikende bevegelser.

Foregangsprosjekt

– Vi har på et vis lært opp nettet til å gi samme vurdering som det Adde gjør. På sikt håper vi at den tekniske diagnosen kan sammenholdes med det lege og fysioterapeut har kommet fram til, slik at vi får en tidligere og sikrere risikovurder­ing for en diagnose, sier Stavdahl.

Prosjektet er et godt eksempel på samhandling mellom et klinisk (St. Olavs Hospital) og et teknisk miljø (NTNU/SINTEF). Fersk kompetanse innen fysioterapi og noen av de heteste metodene innen dataanalyse er tatt i bruk Finansieringen har vært vanskelig, men stor kreativitet fra Lars Addes side har holdt hjulene i gang. Håpet er nå at den nye metoden kan bli verifisert gjennom et større klinisk forskningsprosjekt.