Leter etter nytt kunstspråk
Er en bakterie skapt på Internett et kunstverk? Og er personen bak bakterien en kunstner? Kunst på nettet utfordrer de gamle begrepene.
I dataalderen trenger vi ikke lenger gå på gallerier eller museer for å oppleve kunst. Internett blir en stadig vanligere plass å publisere kunst, og da snakker vi ikke bare om Munch eller Monet.
Hege Charlotte Faber er en av de første som forsker på nettkunst i Norge.
– Vi har vært vant til å tenke at kunst er et firkanta objekt som henger på en vegg. Med Dadaismen og store deler av kunsten på 1950- og 1960-tallet ble denne tankegangen utfordret, men fortsatt bruker mange kunstbegrep som går helt tilbake til antikken, påpeker Hege Charlotte Faber.
Hva er kunst?
Faber er amanuensis ved Kunstakademiet i Trondheim, som er en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Nylig disputerte kunstviteren med doktoravhandlingen “Kunstverket i dataalderen – perspektiver på interaktivitet og nettkunst.”
– Gjennom mitt arbeid på Kunstakademiet har jeg i flere år deltatt i pågående kunstdiskusjoner. Erfaringen er at det ikke alltid er like enkelt å snakke om samtidskunst med det språket vi har tilgjengelig. Er for eksempel kunst vi finner på Internett kunstverk? Er det objekter? Eller noe ganske annet?
Faber synes det er umulig å gi noen definisjon på kunst generelt, og det mener hun også gjelder for nettkunst. Derfor har hun heller prøvd å finne fram til et språk vi kan bruke for å snakke om det vide spekteret av kunst vi møter på nettet.
Kunstverk eller kunstprosjekt?
– I mange tilfeller synes jeg for eksempel det er mer riktig å snakke om et kunstprosjekt enn om et kunstverk. Disse prosjektene ligner ikke på objekter vi vanligvis forbinder med kunst. De er ofte flyktige og uhåndgripelige, vanskelige å stille ut og er ofte ikke laget av bare én person, forklarer Faber.
Et utsnitt av bakterien og proteinet i kunstprosjektet Genesis når lyset er slått av. Ved å klikke på rundingen til venstre kan publikum slå på lyset.
Hun trekker fram det kunstvitenskapelige prosjektet “Genesis” av den brasilianske kunstneren Eduardo Kac som et eksempel. I 1999 inviterte han for første gang publikum til å være med på å skape en helt ny bakterie.
På den måten skulle de også gjenskape eller omskape en bestemt tekst, nemlig en setning i 1. Mosebok: “Let man have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the air, and over every living thing that moves upon the Earth.”
Genkunst
I prosjektet konverterte Kac denne setningen til en morsekode. Morsens prikk, strek, bokstavmellomrom og ordmellomrom ble “oversatt” til genetisk kode via bokstavene C, T, G, og A som betegner de ulike nitrogenbasene i DNA-molekylet.
Kort tid etter at det ultrafiolette lyset er slått på begynner bakterien og proteinet å gløde.
Dernest samlet vitenskapsmenn denne DNA-sekvensen i et gen som ikke eksisterer i naturen, men som Kac har kalt et kunstgen eller kunstnergen.
Kunstgenet ble lagt inn i en bakterie og kombinert med et protein som gløder cyanblått når det blir belyst med ultrafiolett lys i et mørkt rom.
– Fra Kacs nettside kan publikum klikke på en bryter og slå lyset av og på. UV-lyset virker som et mutagen som forårsaker forandringer i DNA over tid. Kac har brukt et videomikroskop for å vise sterkt forstørrede bilder fra de levende mikrobene på en vegg, eller via nettsidene sine, forklarer Faber.
Publikum blir medskapere
At bakterien blir endret fører i sin tur til andre forandringer. Etter hver utstilling har Kac sørget for å få bakterien “oversatt” tilbake via morse til engelsk. Nå lyder ikke verset lenger slik som før: enkelte ord kan ha blitt til nye ord, eller mange forstyrrelser har gjort sitt til at verset som helhet har blitt nærmest ugjenkjennelig.
– Dette har altså skjedd ved at et prinsipielt uendelig antall publikummere har gått inn på nettet og foretatt en enkel men effektiv handling. Publikum har blitt medskapere, forklarer Faber.
I et slikt prosjekt mener hun det er vanskelig å snakke om en kunstner med stor K. Her har Kac mest fungert som igangsetter – han har en idé, men gir fra seg kontrollen over prosjektets utvikling til publikum.
Nettkunst er dialog
Ikke alle prosjekter går like bra som Kacs. I det norske prosjektet Play.ground igangsatt av Kevin Foust, fikk de som ville tilgang til både passord og brukernavn til en e-postkonto. Målet var å starte en fri kommunikasjon og se hva som skjedde. Men prosjektet strandet da en av “medskaperne” forandret passordet slik at ingen lenger fikk tilgang til kontoen.
– Jeg liker å se på nettkunst som en dialog: Den kan fortsettes, den er åpen, uavsluttet og uavgrenset. Det er dumt å gi en fast definisjon på nettkunst. Bare i løpet av den tida jeg har jobbet med doktoravhandlingen, har nettkunsten forandret seg. Det betyr at den sikkert vil forandre seg mye i framtida også, sier Faber.
