Lasso rundt en ironiker

  • Av
    Publisert 01.11.01
    Tidligere journalist i Gemini, NTNU

Agnar Mykles romaner er dypt moralske – og fulle av ironi. De er dessuten et krast oppgjør med «mannfolk-Norge».

GEMINI FAKTA

 

  • Agnar Mykle ble født i Trondheim i 1915.
  •  Hans hovedverk er romanene Lasso rundt fru Luna (1954) og Sangen om den røde rubin (1956). De vakte oppsikt på grunn av nærgående seksuelle skildringer, og fordi forfatteren hadde brukt levende modeller. Mykle selv benektet det siste.
  • I 1957 ble Mykle og forlagsdirektør Harald Grieg siktet for å ha forbrutt seg mot straffelovens utuktsparagraf. De ble frikjent av Oslo byrett, men Rubinen ble inndratt.
  • Siden ble det stille rundt Mykle. Han ga bare ut Rubicon og Largo før han døde i 1994.
  • Etter hans død har flere tidligere upubliserte manus kommet på trykk.

Det hevder Leif Johan Larsen, førsteamanuensis ved NTNUs Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Hans fascinasjon for bøkene til den omstridte forfatteren oppsto da han selv var en ganske ung mann på 1960-tallet, og den har bare blitt sterkere med årene. I kombinasjon med en like sterk fascinasjon for litteraturteori, har interessen for Mykle nå avfødt en doktorgradsavhandling om forfatterens hovedverk: Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin.

– Utgangspunktet mitt var dette, forteller Larsen: – Agnar Mykle skriver slik at mange lesere reagerer helt fysisk. Med gråt. Med latter. Med seksuell opphisselse. Hvordan i all verden får han det til? Hvilke litterære teknikker er det han bruker? Det ville jeg finne ut. Men det var viktig for meg at romanene ikke skulle ofres på teoriens alter. Jeg ville ikke tvinge teorier ned over bøkene, men få i stand et møte mellom tekst og teori så de gjensidig kunne belyse hverandre.

Ironi og moral

Agnar Mykle skrev nesten utelukkende om seg og sitt. Stort annet kunne han ikke skrive om, det er Leif Johan Larsen enig i. Men han avviser kategorisk at romanenes hovedperson, Ask Burlefot, er Agnar Mykle på blodig alvor. – Bøkene er grunnleggende ironiske, og i bevisst hensikt, sier han. – De leker med alle klisjeer, og hovedpersonen latterliggjøres hele veien. Hvis du for eksempel leser skildringen av Asks første samleie med Gunnhild, forstår du hva jeg mener. Det er gjennomført ironisk i stilen. Nesten hver eneste episode har klare signaler om ironi. Ask Burlefot er en svært naiv og svært umoden ung mann, framstilt av en forfatter som har en helt annen innsikt i og opptatthet av etiske normer enn romanfiguren.

Larsen avviser også påstanden om at Lassoen og Rubinen er å betrakte som forfatterens forsvarsskrift for egne handlinger.

– Hvis han hadde fordømt eller forsvart Ask, ville bøkene vært grunnleggende umoralske. Det er de ikke. De er grunnleggende moralske: Lassoen og Rubinen tar opp alle de vesentligste spørsmålene i et menneskes liv, men helt uten fasitsvar.

De store og vanskelige ting

– Mykles prosjekt er først og fremst å gi form til den unge manns smerte, sier Larsen. – Men det betyr også livets smerte. Det betyr å finne ut av det store og vanskelige identitetsspørsmålet: Hvem er jeg? Hvordan begynte det hele? Hvor begynte mitt liv?

I Lassoen er døden den store igangsetteren. Broren Balders død blir også Asks «død» – og begynnelsen på et nytt liv, et evig liv: det kunstneriske. – Her tar Mykle for seg hva døden gjør med oss, sier Larsen. – Hvem sin død er dette? Hva fører den annens død til? Hvilken skyld har jeg selv? Hvordan inngår min fortelling i andres fortellinger, mitt liv i andres liv? Dette klarer Mykle å gjøre litterært, helt mesterlig.Bøkene tar også opp moralske spørsmål knyttet til kjærlighet og seksualitet, og til kunsten.

Mannsrollen

– Et poeng som har gått mange hus forbi, er Mykles behandling av mannsrollen. Ask skildres ofte som en kvinneundertrykker. Jeg leser bøkene som et krast oppgjør med «mannfolk-Norge». Gang på gang kommer de inn på Asks mindreverdskomplekser i forhold til «ekte mannfolk», og hans uvilje mot å være som dem. Det er svært tydelig i forhold til Gunnhild som har blitt brukt og misbrukt av «Voksne, Sterke Menn», og det går igjen gjennom hele Mykles forfatterskap. Dette er en problematisering av mannsrollen som svært få kritikere har fått med seg, mener Larsen.

Teknisk komplekse

Det er en gjengs oppfatning at Agnar Mykle fullstendig manglet kunstnerisk selvbeherskelse når han skrev. Alle hans bøker er fulle av de tilsynelatende merkverdigste sidesprang – som ofte utgjør hele kapitler. Fullstendig kaotisk, hevder mange. Andre mener at Lassoen og Rubinen nærmest må betraktes på linje med Margit Sandemos bøker: Fortellerteknisk så enkle at de tenderer mot triviallitteratur for ungdom i senpuberteten. Og Mykle selv var en mester i myteskaping, han likte å framstille prosessen som at han satte seg ned ved skrivemaskinen og skrev som en gal i en måned – så ferdig.

– Dette er tull, slår Larsen fast. – Det lå et stort og langvarig arbeid bak hver eneste bok. Det viser Mykles korrespondanse med forlaget, og det går tydelig fram av tekstene. Bøkene har en klart gjennomtenkt komposisjon, samtidig som de har en klar kunstnerisk intensjon. Jeg har også påvist at Rubinen og Lassoen er svært forskjellige. Særlig Lassoen er en uhyre kompleks bok, rent teknisk.

Ikke fin nok for Akademia

Det første tiåret etter rettssaken mot ham i 1957 var det stille rundt Agnar Mykle. Til utpå 1970-tallet var han nærmest en ikke-person. Men siden har interessen bare økt, og Anders Hegers biografi fra 1999 «Mykle – et diktet liv», var både en kritiker- og en publikumssuksess. Men mesteparten av det som har vært skrevet, har dreiet seg om personen Agnar Mykle og om rettssaken mot ham, mer enn om forfatterskapet.

Larsen er den aller første som tar for seg Mykle på doktorgradsnivå. Det norske Akademia har i det hele tatt beskjeftiget seg overraskende lite med Mykles forfatterskap. Bare to bøker har tidligere vært utgitt om hans tekster, det ene en hovedfagsoppgave og det andre et hefte for elever i videregående skole.

– Det er et enormt misforhold, bekrefter Leif Johan Larsen, – og skyldes nok at Mykle ble betraktet som en umoralsk forfatter som man rent prinsipielt tok avstand fra. Ikke på grunn av de seksuelle skildringene, men på grunn av at han brukte levende modeller. Og det er jo ingen tvil om at mange må ha opplevd det som uhyre ubehagelig.

Skeptisk til metoder

Litteraturteoretiker Larsen er på mange måter skeptisk til litteraturteoriske metoder. Ikke desto mindre har han her gjort dem til sitt redskap. Hans grunnleggende teoretiske perspektiver er narratologien (læren om det fortellertekniske) og hermeunikken (læren om å fortolke tekster). Og han regner med at på det siste området vil hans avhandling vil være kontroversiell i forhold til rådende litteratursyn.

– De dominerende retningene innenfor dagens litteraturteori hevder at man kan stille seg utenfor en litterær tekst og betrakte den helt objektivt, uten å la seg dra inn i den. De hevder også at «litterære personer» bare er å betrakte som substantiv, egennavn eller pronomener uten sjelsliv. Jeg avviser begge deler, og betrakter «litterær person», i dette tilfellet Ask Burlefot, som den viktigste og mest grunnleggende fortolkningskategorien. Ask er romanenes viktigste bestanddel. Han er bærer av plottet og tematikken. Han går som en Ariadnes tråd gjennom hele labyrinten. Det er han som tumler med de store gåtene. Med kjønn, seksualitet og kjærlighet. Med smerten. Med liv og død. Med kunsten og moderniteten. Kort sagt med det store, vanskelige identitetsspørsmålet. Ask Burlefot er både språk og kjøtt og blod, og slik har jeg prøvd å tolke romanene, sier Leif Johan Larsen.