Digital hanske gir dirigenten kontrollen tilbake

Hilmar Thordarsons hanskekledde hånd beveger seg. Kontrollpanelet på datamaskinen hans reagerer.

Volumet går opp og ned. Et program åpnes og lukkes. Lyd spoles tilbake til begynnelsen.

– Jeg fant hansken på gaten og bestemte meg for å gi den et nytt liv. Den er på et vis resirkulert, humrer Thordarson.

Nå er den tidligere fortapte hansken utstyrt med ledninger, knapper og sensorer. Den har akselerometer, gyrometer og magnetometer og disse metrene gjør at hansken kan registrere ulike bevegelser. Den er trådløs også, og har fått navnet «ConGlove» eller Conducting Glove.

Hansken er en del av «ConDiS» (Conducting Digital System) som Thordarson har laget for å skrive og fremføre «mixed music».

Mennesket tar over

Komponist Thordarson har lenge kombinert musikk for både akustiske instrumenter og datamaskiner. Men et problem med «mixed music» har vært at datamaskinen har styrt fremføringen, fra tempo til volum, fordi det ikke har vært praktisk mulig for dirigenten selv å justere den elektroniske delen underveis.

Det har Thordarson gjort noe med. Han bruker hansken til å gi mennesket kontrollen tilbake over den elektroniske musikken.

Med den nye, digitale hansken kan dirigenten regulere volum, hun kan styre tempoet, stanse, stoppe og spole.

Thordarsons musikkstykker er fremført flere ganger av dirigenten Halldis Rønning og Trondheim Sinfonietta. VIS MER

Kortere sagt: Hansken er en prototype, og den fungerer som den skal her i lokalene til Institutt for musikk ved NTNU. Thordarson er stipendiat.

• Les også: Stjerneskinnssonaten

En åpning i lufta

Den har vist seg frem i praksis også.

Thordarson har komponert to musikkstykker der hansken brukes. Det ene er korverket «Silence I ask – Hljóðs bið ek». Det andre er «Kuuki no Sukima», som skal bety «en åpning i lufta» eller «mellom lufta» på japansk.

Dette er ikke på noen som helst måte et demonstrasjonsstykke for å vise funksjonene til hansken. Snarere er det et mål å gjøre hansken til en nærmest usynlig, naturlig del av fremføringen og opplevelsen.

For Thordarson handler det i stor grad om å utforske nye klanger. Stykket er fremført flere ganger av dirigenten Halldis Rønning og Trondheim Sinfonietta, som er dyktige nok til å takle oppgaven.

– Det er et vanskelig stykke, sier Thordarson.

Og det er med vilje. Han vil teste grenser og muligheter for kombinasjonen mellom menneske og datamaskiner. Se hvor langt han kan gå. Det kan ta tid å lære seg å bruke den, men mer avanserte funksjoner kan legges til etter hvert.

Dirigenten med

Nå er ikke Thordarson ukjent med å dirigere selv. Det gjorde han til å begynne med. Men samarbeidet med dirigent Rønning har vært viktig for utformingen av hansken.

– Det har vært spennende å utforske et slikt pilotprosjekt og se hvilke muligheter som finnes. Her ligger det et veldig potensial. Kanskje også til noe multimedialt, sier Rønning.

Hun tror hansken, som den er nå, kommer til sin største rett når det kommer til delvis improvisert musikk. Når den som bruker hansken har stor frihet i påvirkning av lydbildet.

Rønning har påvirket hvilke bevegelser som er mest praktiske for å utføre ulike oppgaver. Om du knytter hånden, kan du regulere volumet ved å ta armen opp og ned.

Fire fingre har hver sin knapp, og ulike kombinasjoner gir dirigenten makt til å spole helt tilbake, slå av, pause, regulere tempoet og så videre. Men helt i mål er de nok ikke med arbeidet.

Et praktisk eksempel er at Rønning normalt bruker venstrehånden til å bla i partituret med. Sånt kan for eksempel løses om du har partituret på et stort lesebrett isteden. Eller kanskje noe klebrig på en hanskefinger som gjør det enklere å bla i et vanlig partitur.

– Jeg ser at når Thordarson bruker hansken, tar han i bruk andre funksjoner enn jeg gjør, sier dirigent Rønning.

Hun er ikke fremmed for å fortsette samarbeidet senere. Men hun skulle gjerne ha brukt mer kunstneriske funksjoner, og ikke bare de rent tekniske, som for eksempel å regulere volumet, og start og stopp av elektronikken.

Rønning ser at Thordarson får til mer av slikt når han dirigerer korverket. Men det stykket er annerledes oppbygd. Det er ikke rom for flere funksjoner i «Kuuki no Sukima».

For øvrig er «Kuuki No Sukima» ikke bare et teknisk påfunn, sier hun, – det er et vakkert stykke kunst.

• Les også: Spiller sammen i ulike land

Instrumenter blir digital lyd

– Jeg ville utvide lyden til de klassiske instrumentene. Gjøre den rikere, sier Thordarson.

De vanlige instrumentene er da også grunnlaget for lyden som datamaskinen produserer under fremføringen av «Kuuki no Sukima». Når et instrument spiller, blir lyden ført inn i datamaskinen. Derfra bearbeides lyden fra instrumentene og sendes tilbake i en annen form.

En fremføring stiller store krav til presisjon.

– Synkroniseringen mellom partituret, den elektroniske lyden og hvor lyden befinner seg i rommet der stykket fremføres er helt sentral, sier Thordarson.

Saken fortsetter under bildet.

Med den nye, digitale hansken kan dirigenten regulere volum, hun kan styre tempoet, stanse, stoppe og spole. Foto: Steinar Brandslet, NTNU VIS MER

Dirigentens partitur er utstyrt med detaljerte instruksjoner som han har utviklet. Her angis helt presis når og hvilke instrumenter som spiller, hva de spiller, endringer i den elektroniske lyden og hvordan lyden beveger seg i omgivelsene. Han har lagt inn egne tegn for hvilke funksjoner på hansken som skal brukes til enhver tid.

Nå er ikke Thordarson programmerer. Musikk er det han har mest greie på. Men han har lært seg programmering likevel, og har brukt hjelpemidler som Max/MSP, Max for Live og Ableton Live.

Han har også delt inspirasjon sammen med studentbedriften Arveng Technologies, som jobber med en lignende hanske for å styre droner. Thordarson har fått hjelp av veileder og professor Øyvind Brandtsegg og Notam, et norsk senter for utvikling og nyskapende bruk av teknologi i musikk og kunst.

– Nå er drømmen å lage en opera der denne hansken kan brukes, sier Thordarson.

Men det er i så fall et stykke frem i tid.