Da vi kjøpte fly til en kvart billion
Overspilte norske myndigheter betydningen av prisen da Norge kjøpte nye kampfly? Er det politisk vilje til å betale det det koster å holde flyene operative også?
F-35: I 2008 bestemte Norge seg endelig for å kjøpe nye kampfly, etter mange års utsettelse og diskusjon.
– Det mest interessante nå er om Norge er forberedt på å betale det det koster å drive de nye flyene, sier doktorgradsstipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Prisen på F-35, og de gunstige industriavtalene som fulgte med, var helt avgjørende for at regjeringspartiene skulle bli enige om at flyet var det rette for Norge. Frost-Nielsen lurer på om det kan straffe seg når regningene for drift og utvikling fortsetter å komme også etter at flyene er betalt og levert.
– Spørsmålet er om regjeringen overspilte betydningen av prisen på F-35, undrer Frost-Nielsen.
Åpenbart førstevalg
Per Marius Frost-Nielsen. Foto: Nils Heldal, NTNU
Det finnes mange gode fagmilitære argument som gjør at F-35 var det åpenbare førstevalget for Luftforsvaret, mener han.
Et moderne kampfly som F-35 er gjenstand for konstant teknologisk utvikling og oppdatering også etter at flyene er levert og satt i operativ drift. Med F-35 kan Norge og Luftforsvaret henge seg på amerikanske utviklingsprogram for våpen, datasystemer, taktikker og utdanning. På dette punktet ville neppe det europeiske eller svenske alternativet til nye kampfly kunne matche amerikanerne med sin krigserfaring.
Til tross for gode operative hensyn, var det av politiske og forhandlingstaktiske grunner nødvendig å fremheve gunstig pris og gode industriavtaler da jagerflyene skulle kjøpes inn.
– En hovedgrunn var at SV satt i regjeringen, mener Frost-Nielsen.
Fra 64 til 248 milliarder
Innkjøpet av de nye jagerflyene er blitt kalt «Norges-historiens største enkeltinvestering», men hvor stor investeringen er spørs på hvordan du teller.
Norges innkjøp av F-35
- Inntil 52 nye jagerfly av typen Lockheed Martin F-35 skal kjøpes inn. Flyene erstatter F-16.
- Det første F-35 leveres i USA i 2015, og kommer antakelig til Norge i 2017. Men de er antakelig ikke operative før i 2020.
- F-16 har vært en del av Norges forsvar siden 1980. Produksjonen av F-16 vil helt sikkert fortsette til 2017, men antakelig stanse helt i 2020.
Inntil 52 nye F-35 skal koste oss rundt 64 milliarder kroner, inkludert ekstrautstyr, trening, vedlikeholdsmateriell og våpen, ifølge Forsvardepartementet.
Skjønt Frost-Nielsen minner om noe en offiser sa til ham en gang: Å kjøpe fly er som å kjøpe en mobiltelefon. Kjøper du den til 1 krone, er det ikke det telefonen koster. Tapet av å selge en telefon til 1 krone tas igjen med gevinst i et dyrt abonnement.
– Ingen parter driver veldedighet her, sier Frost-Nielsen.
Du kan like gjerne si at prisen er 248 milliarder kroner, for det er den beregnede kostnaden i løpet av levetiden til flyene, med kontinuerlige oppgraderinger og trening.
Norge får derimot også noe tilbake i form av industrikontrakter. Derfor kan du like gjerne si at prisen er lavere. Det er uansett store beløp vi snakker om.
– Det er for mange usikre variabler til at det er meningsfullt å snakke om eksakte sammenligninger av prisen på slike kampfly, mener Frost-Nielsen.
Les også: Neppe norske soldater og fly til Irak
Hastet å få fly
Siden 1990-tallet hadde flere regjeringer skjøvet problematikken med valg av nytt kampfly foran seg ved å utsette beslutningen. Det indikerer at det ikke er noen politisk gevinst å bruke mange milliarder på noe som et stort antall velgere ikke helt ser nytten av.
Av politiske og forhandlingstaktiske grunner måtte gunstig pris og gode industriavtaler fremheves da jagerflyene skulle kjøpes inn. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediearkiv
Men Norge trengte etter hvert nye kampfly, og det begynte å haste. Det var situasjonen da vi fikk en rødgrønn regjering med Ap, Sp og SV i 2005.
– Uten en beslutning om å kjøpe nye fly i regjeringsperioden for den rødgrønne regjeringen, risikerte Norge enten å stå helt uten kampfly, eller med et begrenset forsvar, sier Frost-Nielsen.
Norge har gjennom alliansen med Nato forpliktet seg til å ha kampfly som kan patruljere nordområdene. Flytiden for F-16 var i ferd med å bli oppbrukt. For hver flytime krevde det stadig flere timer vedlikehold på bakken.
Å kjøpe forsvarsmateriell skiller seg uansett ut fra de fleste andre kjøp. Det tar tid å bygge nye kampfly. Jo lengre tid det tar å bestemme seg, dess lengre bak i køen kommer du, og dess lengre tid må du vente før flyene blir levert og klar til å settes i operativ drift. Uten en politisk beslutning om å kjøpe nytt kampfly i 2005, måtte Norge for alle praktiske formål ha meldt seg ut av gruppen av interessenter i de ulike kampflyprogrammene. Ved å utsette beslutningen nok en gang og komme tilbake til ett av alternativene senere, kan også prisen ha endret seg og anskaffelsen blitt dyrere.
– Det tar seg dessuten dårlig ut overfor de allierte om et land ikke greier å fatte et vedtak om i det hele tatt å anskaffe nye kampfly, når tiden er i ferd med å renne ut for de gamle flyene, sier Frost-Nielsen.
Sukret pillen for SV
Tre flytyper var offisielt aktuelle for Norge i 2005: Det europeiske Eurofighter, svenskenes Saab JAS 39 Gripen og amerikanske Lockheed Martin F-35.
For Norge framstod F-35 som det åpenbare valget. Det amerikanske alternativet signaliserte alliansetilhørighet. I tillegg ga det muligheter for småstaten Norge til å høste av militære stordriftsfordeler i følge med teknologisk utvikling og trening som bare amerikanerne kan tilby. Men med Nato-fiendtlige og ikke spesielt amerikanskvennlige SV i regjering, måtte pillen sukres. Det amerikanske alternativet måtte se mest mulig lønnsomt ut også.
Eurofighter trakk seg. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter
Hverken forsvarsministeren eller utenriksministeren frontet jagerflyinnkjøpene. Noe uvanlig ble jobben med å håndtere en så stor sak gitt til en statssekretær. Espen Barth Eide fra Ap fikk ansvaret.
– Barth Eide og andre skjønte at det hastet. De ønsket primært å få fattet en beslutning om å kjøpe nye fly før regjeringsperioden gikk ut. Sekundært ønsket de nok også at valget skulle lande på F-35. Begge ønskene oppfylt, ville være det optimale utfallet, sier Frost-Nielsen.
Tre viktige forhold
Tre forhold var viktige. Det ene var operative hensyn. Det andre var gjenkjøpsavtaler. Det tredje var pris.
– Regjeringspartiene ble de enige om å velge det flyet som var billigst og ga de beste industriavtalene. De operative kravene var antatt gode nok hos alle tre alternativene. Derfor intensiverte regjeringen forhandlingene med både svenskene og europeerne i håp om at det ville påvirke tilbydernes pristilbud og lovnader om industriavtaler, sier Frost-Nielsen.
Det foreligger foreløpig ingen bevis for at forhandlingene ble gjennomført av taktiske grunner fra norsk side. Det kan ikke utelukkes at forhandlingene var reelle. Om Eurofighter luktet lunta, skal derfor være usagt, men de trakk seg fra hele prosessen sent i 2007.
Eurofighter-prosjektet er et samarbeid mellom flere europeiske land. Prosjektet har røtter helt tilbake til 1970-tallet. Det opplevde flere ganger problemer med framdriften fordi statene ikke ble enige om hvordan flyproduksjonen skulle fordeles for de ulike landenes forsvarsindustri. Til slutt ble Italia, Spania, Tyskland og Storbritannia enige ved at ulike deler av produksjonen av Eurofighter foregår i alle de fire landene.
– Selv om Eurofighter hevdet at Norge ikke vurderte de tre kampflyalternativene likt, så tror jeg tror ikke de trakk seg fra prosessen med så tungt hjerte. Det siste Eurofighter-prosjektet trengte var enda en ny samarbeidspartner som krevde sin del av kaka til fordel for egen forsvarsindustri, tror Frost-Nielsen.
Les også: – EØS binder Norge mer enn Nato
Fikk gunstige avtaler
Dermed gjensto svenskenes Gripen og amerikanske F-35.
JAS Gripen var lenge offisielt et alternativ til F-35. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediearkiv
– Med Barth Eides håndtering av saken, greide regjeringen med stor troverdighet å gi uttrykk for at de vurderte å kjøpe det flyet som var billigst og ga mest igjen til norsk industri. Dermed klarte de å presse amerikanerne tilstrekkelig til å gi et tilbud som var prisgunstig og med konkrete avtaler til industrien, mener Frost-Nielsen.
Med SV i regjering var det kanskje reelt å kjøpe svenske fly også? Uansett tok amerikanerne de norske forhandlingene med svenskene på alvor.
Hele F-35-prosjektet var på den tiden i fare, og det ville ta seg dårlig ut om noen trakk seg fra det. Kanskje ville det spre seg om Norge bestemte seg for et annet fly. Årsakene kunne være flere. Det kan derfor tenkes at amerikanerne strakk seg litt lenger for å sikre seg at Norge valgte F-35.
Fra USA kom det et tilbud som det var vanskelig å motstå.
– Norge fikk gunstige industriavtaler og en pris per fly som ble så lav at den overrasket selv folk i Luftforsvaret, sier Frost-Nielsen.
Norge bestemte seg offisielt for F-35 i 2008. og ettersom F-35 tilsynelatende var det billigste flyet, kunne ikke SV blokkere det endelige valget. Håndteringen fra Barth Eide og andre gjorde altså at Norge unngikk å utsette beslutningen om å kjøpe nye kampfly nok en gang. I tillegg ble utfallet at regjeringen fikk sin velsignelse fra SV til å kjøpe amerikanske fly.
Best egnet
Norske myndigheter kunne ha valgt å fremheve andre fordeler ved F-35. Flyet ble av Luftforsvaret offisielt også regnet som det best egnede.
Dagens F-16 har vært under kontinuerlig oppgradering siden slutten av 90-tallet, og det er lite annet enn skroget igjen av de opprinnelige flyene. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediearkiv
Av operative hensyn er det store fordeler ved å ha det samme flyet som mange av de nærmeste allierte. Felles opplæring og trening er en annen fordel.
Dessuten: Flyet vi får levert om få år vil ikke være det samme flyet som vi har noen år etter det igjen. Dagens F-16 har vært under kontinuerlig oppgradering siden slutten av 90-tallet. Det er lite annet enn skroget igjen av de opprinnelige flyene. Våpnene utvikles stadig. Slik vil det bli med F-35 også.
– Du kan like det eller ikke, men amerikanernes krigserfaring kan være nyttig da. Det er uansett en kjempefordel å bli med på lasset når fly og våpen skal videreutvikles, sier Frost-Nielsen.
Men disse sidene av saken ble ikke hovedpoeng under innkjøpene. Det kan straffe seg nå.
Vil vi betale?
Justert etter inflasjon er det altså snakk om minst 64 milliarder for 52 fly. Så spørs det om finnes politisk vilje til å betale når det må kuttes, ikke bare fra andre poster i forsvarsbudsjettet, men over hele fjøla.
Forsvaret vil nemlig ikke greie å kjøpe eller drifte flyene innenfor dagens forsvarsbudsjett. Det betyr at regningen må fordeles på flere.
– Hva om prisen blir 82 milliarder isteden? spør Frost-Nielsen.
Han ser ikke for seg at det er aktuelt å ta av oljefondet for å dekke ekstraregninger som vil dukke opp når fly og våpen skal oppdateres og mannskap skal få videre opplæring.
Sluttregningen nærmer seg uansett raskt en kvart billion kroner i løpet av flyets levetid. Det kan være at fokuset på pris vil straffe seg i lengden.
– Allerede i 2011 kom det krav om kutt i den planlagte bemanningen hos dem som skal drifte flyene. Altså lenge før vi har fått det første flyet til Norge, sier Frost-Nielsen.
Dette vil vi ikke betale
Det finnes flere eksempler på at kostnadskrevende materiell ikke blir brukt:
Det er ikke politisk vilje til å øke forsvarsbudsjettet for å øve med alle fregattene. Derfor ligger flere til kais. Sjøforsvaret mangler midler til å ansette flere, og teknisk personell går heller til sivil skipsfart fordi lønnen i Forsvaret ikke kan konkurrere.
Norges Orion-fly, som opererer ut i fra Andøya, er viktige i overvåkning av russiske ubåter. USA har investert stort i Nord-Norge for at Norge skal kunne varsle amerikanerne om at ubåter forlater Kola.
Norges Orion-fly er nå så gamle at de ikke kan fly ofte nok til å drive kontinuerlig overvåkning. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediearkiv
Dagbladet hadde en sak i vår om at Norges Orion-fly nå er så gamle at de ikke lenger kan fly så ofte de trenger for å drive kontinuerlig overvåkning. Dermed har flere russiske ubåter sneket seg ut fra Kola og dukket på østkysten av USA uten at Norge kunne varsle USA på forhånd. Det skal USA ha likt dårlig. I forbindelse med Dagbladets oppslag ble politikerne bedt om å kommentere. De svarte ved å peke på at Forsvaret fikk nok penger og selv måtte prioritere riktig.
Det er nå vedtatt at kampflybasen i Bodø legges ned. Det gjøres ikke av operative eller sikkerhetspolitiske hensyn, men utelukkende av økonomiske hensyn.
– Dette mer enn antyder at den politiske betalingsviljen er begrenset. Det er derfor ingen grunn til å tro at politikerne aksepterer hvilket som helst kostnadsnivå for å drifte F-35 i årene som kommer, mener Frost-Nielsen.
Måtte gå på pris
Derfor var det av politiske hensyn neppe mulig å se bort fra pris som et hovedkriterium for å få gjennomført beslutningen om kjøp av nytt kampfly.
Kaptein Terje Vik har klargjort et F-35 for take off. Norske piloter fikk flyet de fleste ønsket seg. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediearkiv.
– Ved å gjennomføre forhandlingene med hovedfokus på pris, klarte regjeringen å «avpolitisere» beslutningen. Det ble et spørsmål om matematikk, ikke om sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette grepet kan sees på som godt politisk håndverk for å få gjennomført en vanskelig og kritisk beslutning for regjeringen. Problemet er at nå står all politisk troverdighet i saken på at F-35 var det billige alternativet. Dersom politikerne tar regningen for selve kjøpet av flyene, er det da politisk vilje til å prioritere nye midler i framtida for å opprettholde et kampflyvåpen? Kampfly uten en kompetanseorganisasjon som kontinuerlig trener og utvikler seg, gir ingen sikkerhetspolitisk avkastning. Dersom viljen til å betale for dette er begrenset, kan det kanskje vise seg at anskaffelsen av F-35 var bortkastet, sier Frost-Nielsen.
Uansett årsaker venter vi nå på våre første F-35 istedenfor SAAB Gripen.
