Forskning på ytterkanten

På verdensbasis er dagens strandlinjer bare rundt 6000 år gamle. De gamle arkeologiske sporene som er funnet langs kysten og i skjærgården i Norge og Patagonia gir nye svar på hva og hvordan de tidligste bosetterne høstet fra sjøen.

Det forteller Hein Bjerck, professor i arkeologi ved NTNU Vitenskapsmuseet og prosjektleder for forskingsprosjektet «Marine ventures», som er et samarbeid mellom arkeologer i Norge og Argentina.

– Områdene i Norge og Patagonia har etter istiden hatt en så stor landheving at eldgamle boplasser finnes på hevede strandlinjer. Her hos oss kjenner vi strandlinjer som er fra slutten av istiden – før menneskene kom. Dette gir oss mulighet til å finne ut ganske nøyaktig når man kom hit. Patagonia var også nediset, og også dette er et viktig «vindu» mot arkeologiske data fra den tidligste sjøfangsten.

Norskekysten befolket i løpet av 200 år?

Denne er trolig brukt til å skrapte skinn med eller som kniv for 6000 år siden. Bergarten obsidian, som redskapet er laget av, finnes 400 km fra funnstedet, på en andre siden av Magellan-stredet. Det viser at de tidligste bosetterne brukte båter. Foto: Hein Bjerck VIS MER

Kystlandskap med skjærgård har helt spesielle fortrinn når det gjelder sjøfangst. I Nord-Europa finner forskerne de aller eldste sporene etter sjøfangsten. Det kan se ut som at utviklingen av sjøfangst og koloniseringen av den skandinaviske skjærgårdskysten gikk hånd i hånd.

– I Patagonia var Stillehavskysten, med sin skjærgård, tett befolket av folkegrupper som drev utstrakt sjøfangst. Samfunnene på den argentinske Atlanterhavskysten, uten skjærgård, har derimot et svært marginalt forhold til ressursene i havet. Fangstbefolkningen der brukte ikke båt og har hatt et næringsmønster basert på jakt på pattedyr og beskjeden innsamling av skjell langs strendene, forteller Bjerck.

– I Skandinavia ser det ut som om koloniseringen av skjærgården foregår raskt når den først kommer i gang. Jeg har antydet at hele norskekysten ble tatt i bruk på mindre enn 200 år. Når vi sammenlikner med andre skjærgårdskyster, ser vi en del fellestrekk. Hele området fra Beringstredet til Øst-Grønland ble befolket på mindre enn 500 år. Vi ser også noe lignende i Patagonia.

Komplementær kunnskap

Pingviner sto på menyen i Patagonia.
Foto: Heidi Mjelva Breivik VIS MER

Heidi Mjelva Breivik er en av to doktorgradsstipendiater som har deltatt på feltarbeidene både i Norge og Argentina:

– Argentinerne og vi jobber med lignende problemstillinger, med ulike utgangspunkt. Kildetilfanget på Tierra del Fuego er rikere fordi at de har bevart organisk materiale, først og fremst bein. Som en følge av dette har våre argentinske kolleger en bred kunnskap innenfor zooarkeologi. De vet mye om byttedyr, ressursbruk og jaktteknologi, sier Breivik.

Også de etnografiske kildene, som fotografier og skriftlige nedtegnelser fra europeiske ekspedisjoner, er en spennende kildekategori som finnes i Sør-Amerika, men ikke i Norge.

– Selv om det selvsagt er mange potensielle feilkilder i et slikt materiale, får man et innblikk i mange sider av det å leve av havet i et fangstsamfunn. På denne måten kan vi utvide vår forståelse av aspekter som det norske steinaldermaterialet ikke kan si så mye om, sier hun og fortsetter:

– I Norge har vi til gjengjeld mye kunnskap om steinteknologi. I tillegg har den kraftige landhevningen siden siste istid ført til at vi kan følge beliggenheten til de strandbundne boplassene over tid, og dermed lære noe om steinaldermenneskenes bo-preferanser. Vi er vant til å lese topografi, og dette har gitt oss mye kunnskap om landskapet.

Folketomt langs kysten

Sjøfangsten i Patagonia ble utviklet litt senere enn i Skandinavia, henholdsvis for rundt 7500 år siden i Patagonia og for 11500 år siden i Skandinavia. I Patagonia varte denne tradisjonen helt til nyere tid.

Museo del Fin del Mundo (museet ved verdens ende) i Ildlandet har en stor samling harponhoder funnet langs kysten i Patagonia. Harpunene ble brukt til å jakte sjøpattedyr. Foto: Hein Bjerck VIS MER

Hein Bjerck ser både likheter og forskjeller:

– I tusenårene før vår tidsregning ble næringsmønsteret i Sør-Norge utvidet med jordbruk. Den rene sjøfangsten – og steinalderen – forsvant for 4000 år siden. Fra middelalderen av ble mye av fisket hos oss kommersialisert. Disse faktorene har spilt sammen og gitt oss det bosetningsmønsteret vi ser i dag, sier Bjerck.

I Patagonia ligger kjerneområdene for sjøfangsten i dag øde, med unntak av noe havbruk i skjærgårdskysten lengst nord i Chile. Hele ytterkysten fra Puerto Montt til Magellanstredet – nærmere 2000 km – er praktisk talt uten bosetninger. Det er like langt som norskekysten fra Lindesnes til Nordkapp.

Det aller tidligste oljeeventyret

– Vi ser konturene av at den første sjøfangsten både i Skandinavia og i Patagonia var spesielt rettet mot selfangst. Selens tykke spekklag kan være årsaken: I Norge har vi indikasjoner på at menneskene har brukt spekk til oppvarming av boligene – teltene sine – om vinteren, forteller arkeologen.

– Det kan ha vært det aller tidligste oljeeventyret, og samtidig et tidlig eksempel på hvordan menneskene blir avhengig av en bestemt energiforsyning. Det har paralleller til vår tids oljeavhengighet. Fettbehovet kan ha gitt et sterkt avhengighetsforhold til sel som byttedyr – i tillegg til at skinnet var avgjørende for båtene, telt og klær, avslutter Hein Bjerck.

Gjestebud fra ytterkanten

Dette forskningsprosjektet har resultert i en ny utstilling ved Vitenskapsmuseet. I forbindelse med Kulturnatt Trondheim byr museet på forskningsformidling over et måltid basert på arkeologiske funn fra Ildlandet og Helgeland. Rundt langbordet forteller forskere fra museet om steinalder, mat, og arkeologi, og på menyen den 13. september står blant annet skjell, gås, and, sel og sardiner.

Utfordrer forskerne

Doktorgradsstipendiat i arkeologi Heidi Mjelva Breivik har deltatt i arbeidet med utstillingen «Ytterst i verden».

– Utstillinger er en god måte å formidle faget på. Man når ut til mange, og man når også ut til et annet publikum enn man vanligvis gjør med forskningsartikler. Det å produsere et formidlingsvennlig konsept er utfordrende, men spennende. Man blir tvunget til å ta stilling til hva som virkelig er viktig, og det kan noen ganger virke forfriskende når man har jobbet seg litt blind på tematikken, sier Breivik.

– De besøkende på museet har hver sine utgangspunkt og referanser til kunnskap og viten. For å gjøre ny kunnskap tilgjengelig for et stort publikum, er jeg opptatt av å la utstillingen appellere til et spekter av sansene våre, forklarer Øylov Cyvin, som er utstillingsformgiver ved museet.

Til «Ytterst i verden» er det produsert smarttelefonspill og audioguiding. Spillene er laget som studentprosjekter, i samarbeid med Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, NTNU. Utstillingen står ut 2013.