Pyntet seg med tjuvgods fra vikingenes plyndringer
Et seletøybeslag som norske vikinger stjal med seg fra De britiske øyer, endte opp som draktsmykke til en kvinne fra Trøndelag.
Vikingsmykke: Da en trøndersk vikingkvinne døde en gang på 800-tallet, fikk hun et statussymbol med seg i graven: et vakkert bronsesmykke som hun hadde båret til den norrøne kvinnedrakten.
I 2016 ble dette smykket funnet i pløyejorda på Agdenes gård, helt ytterst i Trondheimsfjorden. Foto: Åge Hojem/NTNU Vitenskapsmuseet
Sommeren 2016, 1200 år etter hennes død, ble smykket funnet ved en tilfeldighet i pløyejorda på Agdenes gård, helt ytterst i Trondheimsfjorden. Det er godt bevart, og viser en fuglefigur med fisk- eller delfinfigurer på begge «vingene».
Dekorasjonen tyder på at smykket er laget i et keltisk verksted, sannsynligvis i Irland, på 700- eller 800-tallet. Det har opprinnelig vært et beslag på seletøyet til en hest, men hull nederst på smykket og rustrester etter en nål på baksiden viser at det sannsynligvis ble gjort om til en spenne.
Hvordan endte et seletøybeslag fra Irland opp som smykket til en vikingkvinne fra Trøndelag?
Fikk smykket med i graven
Aina Margrethe Heen Pettersen er doktorgradskandidat ved Institutt for historiske studier ved NTNU, og jobber med denne typen importfunn fra vikingtiden. Hun skal forske videre på bronsesmykket, som nå er ferdig konservert og forvaltes av NTNU Vitenskapsmuseet.
Hun forteller at slike beslag var populære blant de norske vikingene som deltok på de første plyndringsferdene til De britiske øyer, helt på begynnelsen av vikingtiden. Beslagene var opprinnelig festet til seletøy, som i dette tilfellet, eller til kirkelig utstyr som bøker, bispestaver eller alterdekorasjoner.
Mennene som returnerte fra de farefulle vikingferdene med livet i behold, ga beslagene som de hadde stjålet med seg, i gave til kvinnelige familiemedlemmer som ventet på dem hjemme. Beslagene ble da gjort om til draktsmykker og båret på den norrøne kvinnedrakten som spenner, anheng eller beltebeslag. Illustrasjon: Roger Simpson, Northern Archaeological Associates
– Antagelig har en husfrue i Trøndelag fått beslaget i gave fra et familiemedlem som var med på ett eller flere plyndringstokter til Irland eller Storbritannia. Da hun døde, fikk hun sannsynligvis smykket med seg i graven som gravgave. Smykket har ligget under jorda helt til det tilfeldigvis ble funnet denne sommeren, forteller Heen Pettersen.
Hun legger til at nesten alle beslagstykkene som er oppdaget i Norge, er funnet i kvinnegraver som kan dateres til første halvdel av 800-tallet, da vikingene begynte å reise over til De britiske øyer.
Synlige statussymboler
Deltakelse på de tidlige vikingferdene ga status og prestisje for dem som deltok, men også for familiene deres. Mennene som returnerte fra de farefulle ferdene med livet i behold, ga beslagene som de hadde stjålet med seg, i gave til kvinnelige familiemedlemmer som ventet på dem hjemme. Beslagene ble da gjort om til draktsmykker og båret på den norrøne kvinnedrakten som spenner, anheng eller beltebeslag.
– Dermed kunne alle tydelig se at disse kvinnene var i familie med noen som hadde deltatt på suksessfulle langferder. Det er spor etter gull på overflaten, så hele smykket har opprinnelig vært gullbelagt. Det har derfor sett enda mer verdifullt ut enn det egentlig var. I tillegg var hvert smykke unikt, og kvinnene risikerte ikke at nabokona dukket opp med det samme smykket, forteller Heen Pettersen.
De fleste av disse bronsesmykkene er funnet i kvinnegraver som ellers har relativt få gravfunn. Det tyder på at mange av dem som deltok på langferdene, ikke kom fra det øverste sosiale sjiktet i samfunnet. De var heller nyrike bønder og fiskere som fikk muligheten til å klatre på rangstigen ved å delta på vestlige vikingtokt.
Strategisk beliggenhet
Doktorgradskandidat Aina Margrethe Heen Pettersen ved Institutt for historiske studier, NTNU, skal forske videre på bronsesmykket, som nå er ferdig konservert og forvaltes av NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Åge Hojem/NTNU Vitenskapsmuseet
Agdenes ligger strategisk plassert helt ytterst i Trondheimsfjorden, der fjorden møter Trondheimsleia. Stedet nevnes flere ganger i de norrøne kongesagaene, blant annet som et samlingssted hvor båter med hærmenn møttes før ferden gikk videre.
Restene av kong Øysteins havn, som ble anlagt for militære og forsvarsmessige formål tidlig på 1100-tallet, ligger like ved Agdenes gård, der bronsesmykket ble funnet. Dette anlegget bekrefter stedets strategiske beliggenhet. Det kan tenkes at området har vært et naturlig samlings- og stoppested for skip fra Trondheimsfjorden som skulle videre vestover til De britiske øyer.
Fra Trøndelag fulgte skipene sannsynligvis kystleia et godt stykke sørover før de krysset det åpne havet over Nordsjøen. Fra Sørvestlandet kunne de i godt vær og med riktig vindretning nå østkysten av England eller Skottland på bare et par dager.
Hvis de ble overrasket av dårlig vær underveis, kunne ferden bli skjebnesvanger.
Graven har blitt forstyrret
Heen Pettersen opplyser at smykket ble funnet av en privatperson med metalldetektor, og ikke under en utgraving. Smykket lå ikke i den opprinnelige graven, noe som tyder på at graven har blitt forstyrret – for eksempel under pløying eller annen jordbruksaktivitet.
Vikingkvinnene som eide disse smykkene, fikk gjerne med seg gjenstander som skålspenner, noen perler, kniv og spinnehjul i graven, i tillegg til beslagsmykkene.
– Det ferske funnet fra Agdenes gård viser at området var befolket i den første delen av vikingtiden. Selv om det er et løsfunn, er det en fin påminnelse om at Midt-Norge var involvert i den tidlige kontakten med De britiske øyer, sier Heen Pettersen.
