Virkelighetens Napoleon – kald jævel som vant nesten alt

Ridley Scotts film om Napoleon Bonaparte gjorde Napoleon aktuell igjen for flere. Selveste Joaquin Phoenix spiller hovedrollen.

Men hvem var han egentlig, denne 168 centimeter høye korsikaneren som regnes blant tidenes mest innflytelsesrike franskmenn? En mann som gjennom en militær karriere kunne ta steget og bli enerådende keiser for et land som nylig hadde kvittet seg med kongen sin?

– Napoleon var en kald jævel, sier David Bregaint, professor i eldre historie ved Institutt for historiske og klassiske studier (IHS) ved NTNU.

Men ikke utelukkende i negativ forstand.

– Han var målbevisst når det dreide seg om karrieren hans, men ganske likegyldig overfor folk og ting rundt seg. På slagmarken ga det ham en fordel. Han holdt hodet kaldt til og med i de mest ekstreme situasjonene, sier Bregaint.

Derfor gikk det da også som regel Napoleons vei når han brakte sammen med fienden.

– Napoleon var involvert i 86 slag. Han vant 77 av dem. Det er enestående, sier professor Bregaint.

Flere av disse slagene, som triumfene ved Austerlitz og Marengo, er fremdeles pensum ved militærakademier den dag i dag på grunn av Napoleons strålende ledelse.

Men selv om han ofte huskes som en fremragende militærleder, husker historikere ham gjerne som en stor politiker og statsbygger også. Som politiker var han like målbevisst som på slagmarken.

Den unge jyplingen

Det er verdt å merke seg at Napoleon oppnådde svært mye, svært tidlig.

– Mens folk som Churchill, de Gaulle og Gerhardsen gjorde store ting senere i livet, var Napoleon en jypling. Det har fascinert mange generasjoner at han er et eksempel på «a self-made man» som klatret fra relativt ydmyke kår til toppen av samfunnet i ung alder, sier Bregaint.

Mange av de største militære bedriftene utførte han mens han var i 20-årene. Han ble keiser i 30-årene. Allerede 46 år gammel ble han sendt han i eksil, og han døde som 51-åring. Ikke svært lang tid på å gjøre et så stort inntrykk.

Det var ingenting å si på motivasjonen og viljen hans.

• Les også: Den store norske språkkrigen

Fra Korsika med store drømmer

– Napoleon var tidlig overbevist om at han hadde en skjebne, en rolle å spille i historien, sier professor Bregaint.

Men det var likevel ikke gitt at han skulle lykkes med et sånt utgangspunkt. Napoleon ble født i Ajaccio på Korsika i 1769, samme år som øya ble fransk. Genova solgte den for å dekke gjeld. Men det er en myte at han selv kom fra spesielt fattige kår. Napoleons familie tilhørte lavadelen.

– Han hadde tidlig store ambisjoner. Napoleon var begeistret for de franske soldatene som var kommet til Korsika, og selv ville han bli den nye Caesar eller Aleksander den store, sier Bregaint.

Men nå er jo fortida stappfull av mennesker med store drømmer, folk som for lengst er gjemt i historiens stappmørke uten å gjøre noe som helst varig ut av seg. Sånn kunne det fort ha gått med den unge Napoleon også, til tross for at han altså var bemerkelsesverdig dyktig.

– Napoleon begynte en militær karriere, og utmerket seg tidlig, sier Bregaint.

Han begynte på kadettskolen allerede da han var ti år gammel. Fem år etter havnet han på krigsskolen. Allerede som 16-åring var han løytnant. Og omtrent der kunne det ha stanset.

– De høyeste militære posisjonene var forbeholdt den øverste adelen, sier Bregaint.

Så lenge monarkiet besto, var altså Napoleons videre karrierevei sperret. Store evner hjalp ikke mot det rette slektskapet.

– Dette sendte ham inn i en depresjon, sier Bregaint.

Den franske revolusjonen åpner muligheten

Napoleon reiste til og med en kort tur hjem til Korsika, antakelig for å hjelpe til under et opprør mot franskmennene. Men der var han også uønsket av lederen, fordi familien Bonaparte ble oppfattet som lite lojal mot Korsika. Napoleon var i ferd med å havne på et av historiens utallige blindspor.

Isteden kom Den franske revolusjonen ham til unnsetning i 1789.

– Omstendighetene hjalp Napoleon. Han så at revolusjonen var hans sjanse, sier professor Bregaint.

Napoleon kastet seg inn i kampen på revolusjonens side, en revolusjon som de neste årene måtte forsvare seg mot flere land som utfordret den.

– Egentlig var nok ikke Napoleon så interessert i begivenhetene i Paris. Han var sannsynligvis republikaner, men hadde neppe mye mot de kongelige, mener Bregaint.

Det som lokket var at det plutselig var mulig for dyktige, militære ledere å stige helt til topps. Titler og slekt avgjorde ikke lenger.

– Taket var sprengt, Napoleon var flink og vant flere store slag, sier Bregaint.

25 år gammel ble han brigadegeneral og 27 år gammel leder for den franske armeen som gikk til angrep på østerrikerne i Italia. Og slo dem. Innimellom falt han i unåde, men hans strålende resultater ledet ham mot toppen.

Derfor vant han nesten alt

Så hvorfor lyktes han så ofte på slagmarken?

Bregaint oppsummerer:

1. Napoleon hadde mange soldater. Opptil 2,5 millioner franskmenn var på ett eller annet tidspunkt tilknyttet hæren hans. Frankrike var Vest-Europas mest folkerike land. I tillegg kom mange flere fra erobrede/frigjorte områder.
2. Teknologisk overlegenhet. Spesielt godt var artilleriet, lette kanoner som var enkle å frakte.
3. Et nettverk av spioner samlet inn informasjon. Napoleon visste hva, og hvem, han skulle møte. Samtidig spredde agenter desinformasjon hos fienden.
4. Egne kartografer var med under kampanjene. Disse hadde kart som gjorde det lettere å planlegge.
5. Profesjonalitet. Napoleon selv var en general, en yrkessoldat. Motstanderne var oftere konger og fyrster. Mens Napoleons høyere offiserer fikk sine posisjoner på grunn av sin dyktighet, kunne motstanderen oftere ha ledende offiserer som ble det på grunn av familietilknytning og andre kontakter.
6. Risikovilje. Napoleon var ikke redd for å ta sjanser eller tenke utradisjonelt. Det kunne gi ham overtaket.

Alt i alt førte det altså som regel til at Napoleon, franskmennene og deres allierte vant.

Ustabile tider

Likevel er det nå tross alt langt å gå fra å være dyktig soldat til å bli leder for hele sulamitten. I 1793 bestemte revolusjonens ledere seg for å ta livet av gamlekongen Ludvig XVI, og Frankrike var tilsynelatende ferdig med eneherskere.

Men allerede seks år etter tok Napoleon makten i et kupp, og fikk raskt mer eller mindre all makt. Hvordan kunne det i det hele tatt gå an?

– Vi må huske på at da Napoleon tok makten, var det bare ti år siden Frankrike hadde hatt en enerådende monark. Og kongen var ikke upopulær, sier professor Bregaint.

Det var gjerne kongens rådgivere som fikk skylden når noe gikk galt, og selv revolusjonslederne som dømte ham til døden, gjorde det med noen få stemmers overvekt.

I Frankrike ville etter hvert sterke krefter få tilbake monarkiet. Men samtidig var flere republikanere nåde- og kompromissløse mot sine motstandere. Ingen av disse sidene kunne forene et splittet land etter revolusjonen. Borgerkrig truet.

• Les også: 100 år siden Den store krigen brøt ut

Tredjevalget skal bli en frelser

– Etter ti år så derfor mange etter en frelser.  Idealet var hentet fra romertiden. I Roma kunne senatet opprette en diktator i krisetider. Diktatoren skulle være en sterk leder som hadde all makt i en begrenset periode, sier professor Bregaint.

En slik sterk leder kunne, om han var dyktig, lede den romerske hæren til seier. Parallellen til Frankrike var klar.

Politikeren Emmanuel-Joseph Sieyès ledet derfor en gruppe som lette blant de franske generalene etter nettopp denne frelseren.

Førstevalget Barthélemy Joubert fikk en kule i hjertet under slaget ved Novi, så han var allerede død, mens andrevalget Jean Moreau takket nei. Da bestemte gruppen seg for å spørre tredjevalget Napoleon.

Napoleon hjem for å ta over

For mens intrigene pågikk som verst i Frankrike, var Napoleon i utlandet. Nylig hadde han ledet den franske hæren under felttoget i Egypt, som rett nok var mislykket, men som likevel gjorde ham svært populær. Han takket ja til å gjøre sitt for å bli landets nye leder.

Napoleon kom hjem mot slutten av 1799. Målet var å gripe makten fra det upopulære og svake Direktoriet som styrte landet. Ikke ved bruk av militære midler, men på politisk vis ved å få dem til å erklære ham som ny leder og redningsmann.

Det gikk bare på håret, og overraskende nok var det en annen Bonaparte enn Napoleon som reddet dagen.

Lucien Bonaparte redder sin bror

Påskuddet var at jakobinerklubben, en løs sammenslutning av revolusjonære, selv planla å ta makten ved et kupp.

Intrigene bølget, men Direktoriet så lenge ut til å greie å holde på makten selv. Napoleon fikk ikke nok støtte av de ledende politikerne, til tross for at han var så populær blant folket. Kuppforsøket holdt på å mislykkes.

Men den store hærføreren, som hadde steget i gradene fordi han ikke lenger ble holdt tilbake av adelens privilegier, ble selv reddet av blodsbånd.

– Napoleons bror grep inn, sier professor Bregaint.

Lucien Bonaparte var Napoleons lillebror. Han var politiker, og leder av de fem hundres råd, en del av den lovgivende forsamlingen som Napoleon ville frata makten. Lucien var også svært delaktig i kuppet.

– Da Napoleon så ut til å tape, gikk Lucien ut til Direktoriets egen garde og snakket med dem.

Broren greide å overbevise garden om at enkelte i Direktoriet var forrædere betalt av britene, at disse hadde prøvd å drepe Napoleon og nå holdt resten av representantene som gisler. Garden måtte gripe inn, sa Lucien.

– Rundt 40 av soldatene gikk derfor inn i forsamlingen med våpen, sier Bregaint.

Og dermed ble flertallet i forsamlingen drevet ut av soldatene. Direktoriet var langt på vei avsatt, delvis ved bruk av militærmakt, men også som resultat av en ikke så liten dose lureri.

Senere samme kveld ble Napoleon, Sieyès og Roger Ducos satt inn som nye ledere av en mindre andel av representantene. Men de to siste måtte snart gi tapt for Napoleons kløkt.

– Gruppen trodde vel de kunne bruke Napoleon, sier Bregaint.

Men Napoleon ble ingen marionette. Han grep snart makten alene.

Keiser etter folkeavstemning

Allerede i 1804, fem år etterpå, var Napoleon så populær at han ble utropt til keiser. I folkeavstemningen som avgjorde saken, stemte 3,5 millioner ja og bare 3000 nei. Hvordan kunne det skje?

Svaret er blant annet at han satte i gang eller videreførte en rekke populære, sosiale endringer.

• Napoleon og hans folk innførte for eksempel maksimumspris på brød. I Napoleons Frankrike skulle ikke fattige sulte.
• Han godkjente å opprette grunnskoler som var åpne for alle, og gratis for de fattige. Videregående skoler ble opprettet for de dyktigste elevene, som kunne bli del av administrasjonen.
• Nye skatteregler ble regnet som mer rettferdige og ga jevnere skatteinngang.
• I Frankrike på denne tiden hadde tilsynelatende hver landsby sine egne lover og regler. Napoleon avskaffet flere hundre lokale forordninger og lovverk, og erstattet dem med én lov som skulle gjelde for alle franskmenn i hele landet.

Dette er bare noen av mange tiltak som var populære, men også nødvendige.

Napoleons ideal var at en opplyst gruppe skulle styre landet. Øverst skulle makten samles i én kompetent leder. Men samtidig visste Napoleon at denne lederen bare kunne styre om han hadde støtte fra folket. Derfor passet han på å tilfredsstille folket ved populære vedtak.

Populariteten gjaldt også på det personlige planet, ikke bare som leder.

Kvinnehistoriene

Vi kunne antakelig ha skrevet en bok utelukkende om Napoleons kvinner, men det har noen andre allerede gjort, så det trenger vi heldigvis ikke.

Han innrømmet forhold med bare syv ulike elskerinner, men det er ikke nødvendigvis helt riktig. Mektige mennesker blir ofte omsvermet.

Selv om han offisielt bare fikk to barn, og bare ett av dem innenfor ekteskapet, mangler det ikke akkurat på spekulasjoner og kandidater. Antakelig hadde han minst åtte.

Men han fikk ingen med Joséphine, kvinnen han nok elsket, som han giftet seg med først, og som ble Frankrikes keiserinne i 1804. Barnløsheten var vel årsaken til at de ble skilt i 1809.

– Napoleon trengte en mannlig arving som en dag kunne overta tronen, fastslår Bregaint.

Så han giftet seg med Maria Louise av Østerrike i 1810, men deltok ikke i bryllupet selv. Han sendte en stedfortreder. Sammen fikk de senere Napoleon II, men sønnen døde ung av tuberkulose, og fikk aldri ta over etter faren.

Én kvinne greide han uansett aldri å sjarmere. Moder Russland.

Russland – ett slag for mye?

For selv Napoleon hadde sine begrensninger. Russland ville også ekspandere landområdene sine, og forlangte at Napoleon skulle trekke seg ut av deler av sitt. Isteden gikk Napoleon til angrep i 1812.

– Var Russland ett slag for mye? spør Bregaint.

Og det var det nok. Napoleons hær var allerede svekket etter et felttog i Spania. Keiseren og hans folk greide rett nok å innta Moskva, men ikke å holde byen.

Den lange, russiske vinteren, og lange forsyningslinjer, tæret på troppene hans. (Noe en østerriksk-tysk diktator også skulle erfare rundt 130 år senere.) Det samme gjorde en pyrrhosseier ved Borodino, som Napoleon altså rett nok dyrekjøpt på sett og vis vant, men der folkerike Russland mye lettere kunne erstatte sine tap.

Rundt 1 million soldater og sivile døde under den seks måneder lange kampanjen. Mellom 200.000 og 300.000 av disse var Napoleons soldater.

Napoleons hær kom seg aldri etter kampanjen i Russland. Hans mektige allierte Østerrike og Preussen trakk seg ut av alliansen med den svekkede keiseren. Isteden slo de seg sammen med blant andre Storbritannia, Russland, Sverige, Spania og Portugal for å gjøre ende på den franske dominansen i Europa.

Leipzig, Paris’ fall og Elba

Napoleon, franskmennene og deres gjenværende allierte var fremdeles mektige etter felttoget i Russland, men nå hadde altså svært farlige fiender samlet seg mot dem.

Partene støtte sammen ved Leipzig i 1813. I alt 560.000 soldater var involvert i det største slaget i Europa før første verdenskrig. De sloss i fire døgn i det som ble et vanvittig blodbad.

Et sted mellom 80.000 og 110.000 ble drept, såret eller forsvant. Napoleons hær tapte. Frankrike mistet enorme landområder øst for Rhinen. Flere slag fulgte, med varierende resultater.

– Men krigstrøtte franskmenn var i ferd med å få nok, påpeker professor Bregaint.

I mars 1814 inntok de allierte Paris, og dermed overga Napoleon seg. Blant ettervirkningene ble én spesielt viktig for oss. Danmark var blant Frankrikes siste allierte. De måtte gi fra seg Norge til svenskene.

Napoleon selv ble forvist til den italienske øya Elba med bare 800-900 soldater. Han fikk beholde keisertittelen, selv om han nå bare skulle være det over Elba selv. Her kunne historien om Frankrikes siste keiser simpelthen ha endt.

Men det gjorde den jo ikke, til glede for både krigshistorikere og fans av Eurovision Song Contest.

Waterloo – my, my

Etter bare ti måneder på øya, i februar 1815, stakk nemlig keiseren av fra Elba. Kanskje var han bekymret for kona og sønnen som befant seg i Østerrike. Kanskje var han misfornøyd med at han ikke fikk økonomisk støtte fra den franske regjeringen.

Uansett grunn så Napoleon sin sjanse til å gjøre et comeback. Frankrike hadde fått en ny konge, men Ludvig XVIII var upopulær.

Kong Ludvig sendte tropper for å stanse gamlekeiseren. Men disse deserterte simpelthen da de så Napoleon. Jublende folkemengder mottok ham og den nye hæren hans. I løpet av kort tid var Napoleon i praksis igjen leder for Frankrike og en hær på 140.000 mann med 200.000 frivillige i tillegg.

Napoleon, fremdeles en ung 45-åring med mye kraft og like mye karisma som før, ville igjen bryne seg på sine gamle fiender og lede an i kampen for fransk overmakt i Europa.

Men en ny allianse av naboland ville det annerledes, og på et til da lite kjent sted i Belgia ble en av historiens mest berømte ledere beseiret én gang for alle. Vi kjenner det som slaget ved Waterloo.

Eller egentlig slaget ved Mont-Saint-Jean

Slaget ved Waterloo fant ikke sted i selve Waterloo, men ved landsbyen Mont-Saint-Jean rett sør for byen.

De braket sammen 18. juni 1815. Denne gang måtte de 73.000 franskmennene møte motstanderne uten allierte. På den andre siden sto 118.000 briter, nederlendere og soldater fra fire tyske stater.

Ridley Scott er ikke den første. Mange bøker og filmer er laget om slaget ved Waterloo. De stiller alskens spørsmål.

Hva ville ha skjedd om ikke Napoleon selv var syk og svekket under slaget, kanskje med alvorlig blødende hemoroider? Napoleon splittet styrkene sine; var det en tabbe? Hva om det ikke hadde regnet så kraftig at det franske artilleriet, som så ofte hadde vunnet dagen for Napoleon, ble mye mindre effektivt? De tunge kulene boret seg ned i den våte bakken istedenfor å gjøre så stor skade.

Uansett spekulasjoner. Napoleon tapte grundig. I alt 40.000 mann døde eller ble såret i løpet av den ene dagen, til glede for dem som etterpå dro rundt på slagmarken og røsket tennene ut av kjeften på de falne. Disse «Waterloo-tennene» ble i årtier senere brukt i gebiss i store deler av Europa, og tønnevis ble sendt til Amerika i forbindelse med borgerkrigen der rundt 40 år senere.

Dette var ikke det siste slaget i krigen, men i praksis var alt over. Og denne gang ble ikke Napoleon sendt til noe luksusliv på en italiensk øy.

Sendt langt pokker i vold

«Med seir fra Moskva til Cartagena, han dør dog ensom på St. Helena», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i et kjærlighetsdikt.

Nå døde ikke Napoleon helt ensom, men de allierte sendte ham til den britiske øya St. Helena i Atlanterhavet, nesten 2000 kilometer fra Afrikas fastland og mer eller mindre så langt pokker i vold som det var mulig å komme på den tida. Denne gang skulle keiseren ikke komme tilbake og stelle i stand mer ugagn. Det gjorde han da heller ikke.

Behandlingen Napoleon Bonaparte fikk på St. Helena av sine britiske fangevoktere skal til tider ikke ha vært mye å skryte av. Det kan ha bidratt til at han døde seks år etter, i 1821, fremdeles altså en forholdsvis ung mann på 51.

Noen historikere mener Napoleon døde av arsenikkforgiftning, men dette betyr ikke nødvendigvis at han ble myrdet. Arsenikk ble brukt i mange produkter den gang, blant annet i tapetet på rommet han bodde i deler av tiden på St. Helena. Ikke akkurat en heltemodig død på slagmarken, om en sånn finnes.

Isteden skrantet han inn og døde smertefullt i sengen. Ifølge myten skal hans siste ord ha vært «Frankrike, hær, hærens leder, Joséphine».

I 1840 ble liket hans fraktet til Invalidekirken i Paris. Der ligger han ennå.

Virkninger i dag

Napoleons innflytelse merker vi fremdeles i dag. Franskmennene på Napoleons tid var altså tidlig ute med gode, sosiale ordninger for folk flest, noe flere land har adoptert.

Men vi ser også innflytelsen mer konkret på kartet over Europa og statene Tyskland og Italia.

– De felles lovene som Napoleon innførte under erobringen av de tyske og italienske statene, bidro til å gjøre det lettere å samle dem til ett rike flere tiår senere, sier professor Bregaint.

Så sent som i 1815 besto dagens Tyskland av 39 ulike stater, men på det meste besto det av flere hundre. Oppsplittingen gjorde det nok lettere for Napoleon å erobre dem også.

Som hjemme i Frankrike erstattet Napoleon og hans folk mange lokale lover og regler i disse småstatene med felles forordninger og et felles byråkrati. Rundt 50 år etter var dette nyttig da disse slo seg sammen. Noe lignende skjedde med Italia.

Hvem var han?

Så hvor bringer dette oss? Hvem var Napoleon?

Ofte en kontroversiell figur, og splittende.

– Synet på ham blant historikere har ofte fordelt seg på to leirer, der den ene mener han var en despot og diktator, mens andre mener han var en reformator og stor statsmann.

Men det er nå ikke sikkert at han var det ene eller det andre.

– Nå for tida er det mer vanlig å tenke at han var begge deler, sier professor Bregaint.

Uansett hvilket syn du måtte ha på Napoleon, er i hvert fall én ting noenlunde sikker. Ridley Scotts film med Joaquin Phoenix, den bør vi nok se.