Den store norske språkkrigen
Kampen om makten i middelalderens Norge sto lenge mellom kirken og kongen. Under borgerkrigen ble den også en kulturkamp. Kirkens latin sto mot kongemaktens norrønt.
BORGERKRIG: Kong Harald Hardråde hadde fått juling ved Stamford Bridge i 1066 og vikingtiden ebbet dermed ut. Men det betyr ikke at det ble fredelig hjemme i Norge.
Slåssingen nordmenn imellom skulle bli til en borgerkrig. Den ble også en krig om språket, en kamp mellom latin og norrønt. Kampen mellom nynorsk og bokmål blir et puslete oppgjør i sammenlikning.
Borgerkrigstiden i Norge (1130–1240) er behandlet av historikere mange ganger. Maktkampen mellom kirken og kongen likeså.
VIDERE LESNING
Borgerkrigen i Norge pågikk fra 1130, og kanskje helt til 1240, men ikke kontinuerlig.
David Bregaints arbeid er allerede i ferd med å vekke oppsikt internasjonalt. Han var i 2013 en av hovedforfatterne av boken «Le Discours contre les évêques : Politique et controverse en Norvège vers 1200» sammen med professor Jan Ragnar Hagland fra NTNU, Stéphane Coviaux og Martin Aurell. Boken handler om den politiske kampen i Norge i tidlig middelalder. Den ble gitt ut av velrenommerte Publications de la Sorbonne.
Også doktorgradsoppgaven hans «Vox regis: Royal Communication in High Medieval Norway» kan bli bok.
Men innfallsvinkelen for de fleste historikerne er den politiske kampen. Den ferske doktoren David Bregaint ved NTNU tar i sitt doktorgradsarbeid for seg den kulturelle kampen. Den foregikk nemlig parallelt med den mer fysiske slåssingen i Norge, som et ekstra, men viktig våpen.
En serie konflikter
Landet vårt hadde uklare regler for hvem som skulle ta over når en konge døde, og det ble ofte helst til at den eller de som hadde den sterkeste hæren enten tok makten alene eller delte den med andre våpenmektige.
Borgerkrigen i Norge brøt ut etter Sigurd Jorsalfares død i 1130. Skjønt, det er snarere en serie konflikter enn en egentlig sammenhengende krig. Rivaler med svært varierende krav på tronen sloss om kongemakten gjennom 110 år, om man er villig til å godta 1240 som det andre ytterpunktet.
Forestillingene blant folk ellers i Europa om de sjøfarende folkene i nord, gjorde at kongene i Norge nok ble sett på som mektigere militært og politisk enn de i realiteten var.
Men overklassen her kommuniserte flittig med overklassen i resten av Europa. Det ble stadig viktigere for herskere å fremstå som kulturbærere med helt andre krav på kongemakten enn at de var i stand til å kverke sin forgjenger. I hvert fall som et tillegg.
Borgerkrigen var først og fremst en verdslig strid til å begynne med, men kirken ble også involvert, etter hvert svært så grundig.
- Les også: Gullskatten på Tornes
Ung religion i Norge
I 1130 var kristendommen en fersk religion i Norge. I løpet av de 100 årene etter slaget på Stiklestad var ennå ikke kristendommens dominans ubestridt, men den var blitt en betydelig maktfaktor.
Under kong Sverre tiltok rivaliseringen mellom kirken og kongemakten. Foto: Steinar Brandslet, NTNU
Kirken var en kulturbærer, med tette bånd til Roma, tilgang på tekster som kunne spres her til lands og muligheten for å snakke direkte til folk gjennom sine biskoper og prester. Det den manglet av egne sverd, kunne den dels ta igjen ved sin gudgitte rett til makt og folks villighet til å kjempe for den. Kirkens skriftlige språk var latin.
For kongemakten ble utviklingen av en skriftlig kultur i Norge nødvendig som et alternativ til kirkens kontakt med Europa, folket og makteliten. Det naturlige språket å kommunisere på ble norrønt.
Kong Sverre
Sverre Sigurdsson hadde et uhyre tvilsomt krav på tronen, men rev til seg deler av kongemakten i 1177, og var på sett og vis eneste konge fra 1184. Men det er én ting å gripe makten. Noe helt annet er det å holde på den.
Sverre og hans elitestyrke av birkebeinere hadde mer eller mindre gjort den siste resten av adelen til passive tilskuere, og dermed sto kirken igjen som den andre dominerende maktfaktoren i landet.
Nå hadde Sverre selv fortalt om guddommelig inngripen flere ganger under stridighetene for å ta makten i landet, slik at han kunne legitimere sin rett til å være ubestridt konge av Norge. Han var utdannet prest også, så noen fremmed for kirken var han altså slett ikke.
Men Sverre skal også ha hatt en uforsonlig personlighet og maktlyst som tirret på seg blant annet kirkens folk.
Under Sverre tiltok da også rivaliseringen mellom kirken og kongemakten. Flere fraksjoner sloss mot kongen, og den farligste av dem alle var baglerne, ledet av Oslos biskop Nikolaus Arnesson.
Sverre Sigurdsson er den som ifølge nasjonalsangen «talte Roma midt imot» ved å hevde at kongen måtte ha full råderett over kirkene som kongemakten hadde bygget, og at biskoper skulle være embedsmenn i kongens tjeneste. Naturlig nok var det ikke alle som likte dette noe særlig.
- Les også: Vikingar stal britisk bispestav
Fra latin til norrønt
Kirkens folk skrev altså stort sett alle tekster på latin. Men i løpet av en drøy hundreårsperiode skifter tyngdepunktet. Flere og flere tekster skrives på norrønt isteden, og disse tekstene bevares i tillegg for ettertiden.
Det kirken manglet av egne sverd, kunne den dels ta igjen ved sin gudgitte rett til makt og folks villighet til å kjempe for den. Foto: Steinar Brandslet, NTNU
Det er verdt å huske på at et brev til en adelsmann eller en biskop ikke nødvendigvis bare ble lest av personen selv og de nærmeste involverte. Brev kunne bli lest opp av herolder i gatene eller på annen måte gjort tilgjengelig for flere. Kirkens brev kunne bli lest opp av de geistlige under seremonier i kirkene. Flere folk ble altså involvert og påvirket.
Bregaint tar skiftet fra latin til norrønt som et av flere tegn på at kongens verdslige makt tar over for kirkens, som var tuftet på religion og religiøs moral.
På sett og vis er de norrøne tekstene fra denne tiden et dobbelt vitnesbyrd om dette maktskiftet, mener Bregaint, dels gjennom at tekstenes innhold støtter og legitimerer kongemakten, men også ved at de i det hele tatt eksisterer.
- Les også: Kongens menn
Opprydning
Kong Sverre ble bannlyst av pave Innocens III i 1198, uten at det fikk noen praktisk betydning for maktfordelingen i landet.
Sverre rådet likevel sønnen Håkon III Sverresson til å få slutt på kjeklingen med Roma. Sønnen tok farens ord til seg, og etter Sverres død i 1202, fikk han til et kompromiss med kirken i løpet av kort tid.
Dette stanset ikke borgerkrigen eller de interne stridighetene. De fortsatte av og på, gjennom strid og forsoning mellom baglere og birkebeinere, inntil mordet på den mislykkede opprøreren Skule Bårdsson og sønnen Peter på Elgeseter i Trondheim i 1240.
Men maktbalansen mellom kongen og kirken var i realiteten klarlagt. Kirken fortsatte likevel å kommunisere på latin inntil reformasjonen på 1500-tallet. Men i mange år etter borgerkrigen var norrønt språket verdslige, skrivende folk flest kommuniserte på.
Kongen hadde, i hvert fall til en viss grad, vunnet den kulturelle kampen om folket også.
