Varselet om styrtflommen i Nepal kom altfor sent for veldig mange
Styrtflommen etter fjellskredet og isbre-kollapsen i Himalaya raste med en fart opp mot 190 kilometer i timen og utslettet hele landsbyer. – Først en liten halvtime etter kollapsen kom varselet fra myndighetene, og da til kun deler av befolkningen som kunne rammes, forteller isbreforsker Pascal Egli ved NTNU.
Over 1 000 mennesker er bekreftet døde etter flomkatastrofen og 4 500 er savnet. 14 kraftstasjoner og 38 skoler er helt eller delvis ødelagt, og 68 broer og 42 kilometer med veier er borte.
– Overveldende dimensjoner
– Dimensjonene på tragedien er store og overveldende. Dette er nok den største katastrofen vi har sett i Himalaya på flere tiår. Videoene vi har sett, viser at dette er en type hendelse som er ekstremt vanskelig å forutsi, eller varsle.
Det sier glasiolog og førstemanuensis ved NTNU, Pascal Emanuel Egli. Han er ekspert på geofysikk og brehydrologi. Egli jobber på flere internasjonale prosjekter som handler om naturfarer og vannressurser i forbindelse med permafrost, snøsmelting og isbreer.
Forskervenn mistet hele landsbyen
I det innringede området lå det en landsby. Foto/illustrasjon: Sunil Tamang
De siste dagene har han fulgt katastrofen i Nepal tett. Flere ganger i timen tikker det oppdateringer fra internasjonale forskerkolleger inn til innboksen. Det er analyser, seismiske data, nye satelitfoto, fly- og dronebilder, og informasjonslogger fra det som måtte være igjen av overvåkningsutstyr langs elveleiet.
Egli har vært på feltarbeid i regionen flere ganger. Han har også vært i området som nå er hardest rammet i Nepal. Han forteller at en venn og forskerkollega som nå jobber utenlands, kommer fra en landsby som nå er fullstendig utslettet av gjørmefloden (bildet).
20 kilometer på sju minutter
Onsdag 26. august klokka 08:37 startet katastrofen på over 5 000 meters høyde i Rasuwa-regionen i grenseområdet mellom Nepal og kinesisk-kontrollerte Tibet. Ifølge Pascal Egli skjedde det trolig som følge av at fjellet ved breen raste ut, og tok en del av isbreen med seg. En enorm blokk av brefronten kollapset og falt flere hundre meter rett ned. Deretter raste massene videre i vill fart inn i elven Trishuli.
Pascal Egli, NTNU
– Styrtflommen raste 20 kilometer ned elveløpet i løpet av de første syv minuttene. Klokka 09.00, altså 23 minutter etter brekollapsen, kom varselet fra myndighetene. Omtrent 623 000 mennesker fikk SMS om katastrofen som var på vei. Da var det for sent for mange. Varselet nådde bare dem som bodde lengst ned langs elveløpet, forklarer Pascal Egli.
Hvilken rolle spilte breen?
Det massive raset ble først registrert som et jordskjelv. Mellom 100 og 250 millioner kubikkmeter med stein, is og jordmasser ble satt i bevegelse. Alt dannet en mur som på det raskeste beveget seg opp mot 170-190 kilometer i timen og smadret alt på sin vei.
– Eksperter diskuterer nå hva som egentlig utløste katastrofen. Selve skredet fra fjellet var omfattende. Det kan skyldes forhold ved geologien. Men spørsmålet er også på hvilken måte isbreen spilte inn, sier NTNU-forskeren.
Breer smelter, naturfarer oppstår
Glasiologen har gjort feltarbeid på alpine isbreer i Norge, Sveits, Chile, Pakistan, India og Nepal. For tiden leder han NTNUs del av det store EU-prosjektet CryoSCOPE (CRYOsphere Science Concluding in new Observations and Productive Exploitation). Forskere fra 9 land og 20 forskningsinstusjoner undersøker klimaendringenes virkning på hydrologien, på snø og breer som trekker seg tilbake, og naturfarer som kan oppstå som en følge av det.
Fjellet mistet støtten
Egli forklarer at den aktuelle breen i Himalaya har trukket seg tilbake over mange år på grunn av klimaendringene. En del av fjellsiden har vært støttet av isbreen i tusenvis av år. Når breen smelter, forsvinner også støtten til fjellet.
– I tillegg kan store mengder smeltevann ha forsterket ustabiliteten som allerede fantes i fjellet.
Den tredje faktoren er nemlig permafrost, som kan sammenlignes med et lim som holder fjellmasse sammen. Når det blir varmere, forringes permafrosten også. Det kan også gjøre fjellet mindre stabilt, ifølge Egli.
Kart og satelittbilder av området viser at raset startet i mer enn 5 000 meters høyde. Det raste ned til 3 800 meter, og videre ned mot elven Lhende. Nesten 2,3 kvadratkilometer av området kollapset. Illustrasjon: Skjermdump fra rapporten «BHOTEKOSHI–TRISHULI CATASTROPHIC FLOOD».
Klima og naturfarer
Med feltstudier fra Norge og Sveits som utgangspunkt skal Eglis gruppe i CryoSCOPE bidra med mer kunnskap om glasial hydrologi, eller vannføring fra breer som smelter og utbruddsflommer. De siste kalles også jøkullaup, og kommer fra innsjøer som dannes av is fra breene, smeltevann og nedbør. Bresjøene kan tømmes på få timer og jøkullaup kan gjøre stor skade på sin vei nedstrøms.
- Les mer: Nabovarsel fra breene
Kun klima, eller ustabil geologi?
Det var ikke et jøkullaup som laget denne katastrofen, slik flere har antatt. Pascal Egli ser at enkelte forskere mener at det som skjedde handler mindre om klimapåvirkning, og mer om en rent geologisk ustabilitet.
– Andre, og dem er det kanskje flest av, mener at tidspunktet og det voldsomme omfanget tyder på at flere mekanismer virket samtidig. Det synes å være størst aksept for at nedsmelting og oppvarming har skutt fart, og destabilisert fjellmassivet rundt breen.
Varsling er en utfordring
Pascal Egli er også i startgropen på et prosjekt sammen med sveitsiske og indiske kolleger. Det skal foregå i Ladakh i India. Målet er å bygge opp et rimelig system for overvåkning og tidlig varsling av naturfarer.
– Det er ofte slik at selve teknologien for tidlig varsling, fungerer. Men hvis omfanget av hendelsen er veldig stor, kan det raskere oppstå feil. Det kan også være en utfordring å lære opp lokalbefolkningen i hvordan systemene fungerer, sier han.
Systemet kollapser
I en situasjonsrapport, sist oppdatert 31. august, reiser forskere ved nepalske universiteter og forskningsinstitusjoner kritiske spørsmål: «Hvorfor klarte vi ikke å forutse risikoen? Hvorfor fungerte ikke varslingssystemet vårt? Hvorfor ble følgene for liv, livsgrunnlag og infrastruktur så alvorlige? Og, viktigst av alt: Hva kunne vi ha gjort annerledes for å redusere slike tap»?
Tirsdag 1. september meldte nepalesiske myndigheter at flomkatastrofen hadde tatt over 1 000 liv. Over 4 500 mennesker var fortsatt savnet. Bildet er fra en massebegravelse av flomofre i Gokran i Kathmandu samme dag. Foto: NTB/EPA
Pascal Egli viser til et forskerforum han er med i, der det kommer fram at myndighetene har en del på plass når det gjelder varsling og overvåkning, men at mye svikter. Et notat Gemini har fått se, forteller at «systemet faller sammen på flere måter»: Standard SMS-meldinger om flom og høy vannføring blir sendt ut, men mangler konkrete råd om hva folk skal gjøre. Ansvaret mellom lokale, regionale- og statlige myndigheter er ujevnt fordelt.
Lav tillit til forskere og myndigheter
Og: Folk i lokalsamfunnene har liten tillit til både forskere og myndigheter. Mange sier åpent at de har ignorert varsler tidligere. Noen handler bare når de selv ser at «noe skjer i elva», eller når meldingen om fare kommer fra noen de stoler på i landsbyen. Mange tiltak som skal bedre dette, stopper opp når den eksterne finansieringen tar slutt. Hverken opplæring eller teknisk vedlikehold blir opprettholdt.
Mye vi vet lite om
Pascal Egli i feltarbeid med en værstasjon på en isbre. Foto: Gotheca/NTNU
– Bare denne regionen i Himalaya har tusenvis av isbreer og bresjøer. Hva er i vente, etter som kloden blir varmere?
– Det har blitt flere bresjøer, ettersom isbreene trekker seg tilbake. Det er farlig, men det er bra at vi vet mye om hvor de er. Nesten alle er kartlagt. Det vi vet mindre om, og trenger å undersøke, er stabiliteten til morenene som demmer opp sjøene.
Isbre-eksperten ved NTNU sier det er mye vi ennå ikke vet. Som hvor mye permafrost morenen inneholder. Derfor vet vi heller ikke om, eller når, de kan bryte sammen. Vi vet heller ikke så mye om sjøene under breene, eller om ustabile fjellsider og morener som kan utløse skred.
Hvor kom alt vannet fra?
Styrtflommen i Himalaya bragte med seg mellom 100 og 250 millioner kubikkmeter stein og is. Noe av det man ikke forstår, ifølge Egli, er hvorfor det kom så enorme vannmengder på så kort tid. Hvorfor mistet ikke vannet fart når terrenget flatet ut etter cirka sju kilometer, men fortsatte med nesten like voldsom kraft og fart?
Han tenker høyt. Kanskje kan noe forklares av at fallhøyden var stor, og at smeltevannet ikke bare kom fra under breen, men også delvis inne fra fjellet. På veien ned traff stein- og ismassen på dødis – rester fra en annen isbre, og kan ha smeltet den.
– Men det er bare en hypotese. Det er ennå mye som gjenstår å forstå.
