Hva jernbanen kan lære oss om kunstig intelligens
Etableringen av jernbanen bidro i sin tid til å endre vår forståelse av verden. Nå kan kunstig intelligens være i ferd med å gjøre det samme.
Dette er en kronikk. Den uttrykker skribentens mening.
I 1977 beskrev kulturhistoriker Wolfgang Schivelbusch hvordan jernbanerevolusjonen på 1800-tallet endevendte vår oppfatning av avstand. Det skjedde gjennom en «utslettelse av tid og rom».
Den tyske akademikeren døde i 2023, akkurat da en ny revolusjon var i ferd med å få globalt fotfeste: KI-revolusjonen.
Gjennom en rekke historiske eksempler viser Schivelbusch hvordan vår oppfatning av omverdenen ofte gjennomgår grunnleggende endringer når ny teknologi vinner terreng. En nærmere undersøkelse av disse kan si noe om hvilke forrykninger i vår virkelighetsforståelse som nå står for tur.
Deus ex machina
Særegent for mekanismene som en gang holdt det globale nettverket av dampdrevet produksjon og transport i gang, er måten de opererte utenfor vår umiddelbare oppfatning på. For jernbanens opprinnelige hemmelighet, dampen, er forankret i den skjulte kraften som opprettholder stempelets utrettelige vandring opp og ned.
Drivhjulene i dagens cyberverden av informasjonsteknologi og KI-applikasjoner må kunne sies å være minst like utilgjengelig for vår umiddelbare forståelse: Datamaskinens binære kode, «null – én», for ikke å snakke om datakraften som driver KI-applikasjonene mange benytter seg av i det daglige, er ikke bare usynlig for det blotte øye – de er i tillegg ofte lokalisert helt andre steder enn der hvor handlingen tilsynelatende utspiller seg.
Begge disse tekniske sprangene krevde en lignende mental omstilling: Plutselig var vi tvunget til å akseptere deus ex machina, en usynlig kraft som fritar oss fra å utføre en rekke en gang så menneskelige oppgaver og på nærmest magisk vis løser dem for oss.
Vår oppfatning av omverdenen gjennomgår ofte grunnleggende endringer når ny teknologi vinner terreng. Det var slik med damptoget. Det er slik med kunstig intelligens. Foto: Colourbox
Det er en på mange måter bekvem situasjon. Den kommer imidlertid ikke uten en viss bismak. For når det usynlige maskineriet nå tar over stadig flere oppgaver, er det samtidig en tanke som tar til å gnage oss i bakhodet: Er vi i ferd med å bli overflødige?
Og ikke nok med det: Når vi overlater kritisk infrastruktur og samfunnsviktige funksjoner til et usynlig maskineri, gjør vi oss i tillegg sårbare på helt nye måter. For som Schivelbusch skrev i 2014: «La dem spore av, eksplodere, krasje eller bare trekke ut støpselet, og begge verdensmaskiner stopper umiddelbart.»
- Les også: Velg bort KI-verstinger. Gjør det nå
Godteri for øyet
Med togreisen endret vårt forhold til tid og rom seg. Sett fra togvinduet farer verden hastig forbi, og vi må nøye oss med å plukke ut fragmenter av brede panoramaer. Måten å ta innover seg omgivelsene på fra tidligere tider, hvor ting kunne betraktes med en viss intensitet over tid, strakk helt enkelt ikke lenger til.
Også i dag fyker begivenheter fra fjern og nær forbi uten at vi helt klarer å henge med, og maskiner saumfarer det stadig mer omskiftende nyhets- og informasjonslandskapet for oss ved hjelp av avanserte KI-algoritmer.
Vår panoramaoppfatning har dermed fått et nytt fokusobjekt: Mindre eller større skjermer, noen håndholdte og med informasjon som gjerne byttes ut flere ganger i løpet av minuttet. De er «eye candy», som vi sier på engelsk – godteri for øyet som øver en uimotståelig dragning på oppmerksomheten vår, en evne vi i økende grad gir opp kontrollen over.
Dette er et urealistisk bilde, for egentllig snakker vi jo sjelden med fremmede på bussen. Foto: Colourbox
Samtalens slutt
Det er ikke bare vår oppfatning av virkeligheten som endrer seg med den teknologiske utviklingen. Jernbanen har også påvirket måten vi forholder oss til hverandre på, ifølge Schivelbusch.
Han skyldte blant annet på togreisen og måten vognene er innredet på for samtalens død. I dag foretrekker vi for eksempel å sitte i rekker på toget. Foruten å være plassbesparende sørger dette for at presset til å se på eller snakke med hverandre holdes på et minimum. For hvem ønsker vel å ende opp sammen med fremmede i sittegruppene med fire motstilte seter?
Motsatt påvirker også våre kulturelle vaner vår oppfatning av ny teknologi, eller til og med nye sentralstimulerende midler: I sin historie om krydder og rusmidler fra 1981 beskriver Shivelbusch hvordan de rådende puritanske og protestantiske verdiene i sin tid gjorde kaffe til den foretrukne drikken i mange vestlige land.
Kaffen fremmet nemlig «en (edruelig) kropp som fungerte i tråd med de nye kravene – en rasjonell, middelklassepreget og fremtidsrettet kropp». På den måten gjorde den oss bedre skjøttet til å ta i bruk de nye teknologiene som var på vei inn på arbeidsplassen så vel som i hjemmet.
Kaffen gjorde oss mer tilbøyelig og motivert til å jobbe lenger og mer konsentrert, en evne vi som gode protestantiske borgere kunne ta med oss inn alle livets områder.
Dagens unge drikker riktignok mindre kaffe enn tidligere generasjoner. Til gjengjeld konsumeres det rikelig med energidrikk, som neppe er dårligere egnet til å holde oss skjerpet nok til å oppfylle rollen som digitale borgere med blikket urokkelig festet på skjermene.
KI-influensernes inntog
Hvilke nye «utslettelser» vil så vår tids store teknologiske revolusjon medføre?
Miquela Sousa eksisterer egentlig ikke.
Den siste tiden har en ny type influenser vunnet terreng på sosiale medier. Tilbringer man litt tid på plattformer som TikTok og Instagram, kan man vanskelig unngå å legge merke til dem: virtuelle, KI-genererte influensere.
Ta for eksempel Miquela Sousa, kanskje verdens mest kjente KI-influenser for tiden. Med sine nesten 2,5 millioner følgere på Instagram har denne KI-genererte karakteren opparbeidet seg en anselig følgerskare, og med det muligheten til å utøve en betydelig innflytelse.
På profilen hennes kan du se henne posere sammen med en rekke A-kjendiser. Hun har dessuten blitt intervjuet i flere store aviser og magasiner, og har samarbeidet med noen av verdens største varemerker for å promotere produktene deres.
Skiller viskes ut
I likhet med flere andre KI-fenomener, som deepfakes og generativ KI generelt, bidrar KI-influenseren til å oppløse skillet mellom det virkelige og det simulerte.
Den virtuelle influenserens inntog utfordrer oss imidlertid også på en rekke andre områder, særegne for dette spesifikke fenomenet. Noen av disse utfordringene er av en rent teoretisk art, mens andre reiser viktige etiske og sosiale spørsmål.
Tradisjonelt sett er det for eksempel utelukkende mennesker eller grupper av mennesker (åndelige ledere og forskere) og menneskeskapte institusjoner (kirker og universiteter) som har hatt status som kunnskapsautoriteter.
Kunstig intelligens med menneskelig ansikt
Når disse influenserne nå gir kunstig intelligens et menneskelig ansikt, og for ikke å snakke om kropper tilsynelatende av kjøtt og blod, antyder forskning at det kan aktivere kognitive mekanismer hos følgerne som får KI-systemene til å framstå langt mer troverdige og pålitelige enn en alminnelig språkmodell som ChatGPT. Og denne effekten består selv når man er klar over at de er kunstige!
Det voksende fenomenet med KI-genererte influensere rokker på den måten ved selve ideen om hva kunnskap er og hvem som kan besitte den, noe som naturligvis vil kunne gi store ringvirkninger i et moderne kunnskapssamfunn.
Og med det har Lewis Carrolls eventyrverden for Alice langt på vei blitt vår egen: Vi har falt ned i kaninhullet, hvor det simulerte trer frem som virkelig, mens det virkelige skyves over i det motsatte.
Professor Stephen R. Dobson er viserektor ved NTNU i Gjøvik. Han har 25 års erfaring innen høyere utdanning i Norge, Australia og New Zealand.
Dobson har utgitt flere fagbøker på norsk og engelsk, og diktsamlingen «Flukt» (1992).
