Stadig lavere avkastning fra nye veiprosjekter
Norge investerer hvert år milliarder i nye veier, men den samfunnsøkonomiske nytten av disse investeringene er på vei ned.
Kronikker gir uttrykk for skribentens meninger.
En fersk studie viser at avkastningen fra nye veier har falt betydelig over tid – og at vi nå i stor grad bygger prosjekter som gir negativ samfunnsøkonomisk avkastning. Dette er ikke enkeltstående tilfeller, men del av en tydelig og vedvarende trend.
Studien, utført av forskningsprogrammet Concept ved NTNU, bygger på 360 nytte-kostnadsanalyser fra perioden 1973 til 2024. Den avdekker et tydelig mønster: Samfunnsøkonomisk lønnsomhet i norske veiprosjekter har falt dramatisk.
Til tross for lavere trafikk var nye veier ofte lønnsomme frem til årtusenskiftet. Siden da har gjennomsnittlig avkastning vært negativ. I gjennomsnitt ga nye veiprosjekter en samfunnsøkonomisk avkastning for samfunnet på nærmere 50 øre per investert krone i tiårene frem til år 2000.
Siden da har nye veier gitt et gjennomsnittlig tap for samfunnet på om lag 25 øre per investerte krone.
I siste Nasjonal transportplan var netto nåverdi fra de store prosjektene estimert til minus 82 milliarder kroner – og det til tross for at beregningsforutsetningene er endret i retning av å gi høyere lønnsomhet.
Hva har skjedd – og hva betyr det for fremtidens transportpolitikk?
Til tross for tidvise forsinkelser, køer og tragiske trafikkulykker er det likevel ingen tvil om at både mobilitet og veistandard er vesentlig bedre i dag enn tidligere.
Reiser som kunne ta dager å gjennomføre, tar nå timer. Antall drepte og skadde er dramatisk redusert, selv om trafikken er mangedoblet.
I dag gir få prosjekter store reisetidsreduksjoner. I de fleste tilfeller vil nye veier kun gi minutter kortere reise. Og når farten øker, blir reduksjonen i reisetid fra nye prosjekter stadig mindre.
For eksempel vil en økning i hastigheten fra 40 til 50 km/t redusere reisetiden med 20 prosent mens reduksjonen i tid fra 100 til 110 km/t er kun 9 prosent.
At gevinsten av å bygge ut ny transportinfrastruktur avtar med tiden, kan begrunnes ut fra loven om avtagende utbytte, som er en sentral del av nyklassisk vekstteori.
Ved å utvide infrastrukturen øker produksjonen, men den siste enheten gir en lavere gevinst enn den forrige. På et tidspunkt vil kostnaden ved å opprettholde systemet overstige nytten av videre utbygging.
Årsakene til lavere avkastning er todelt. Dels skyldes det at de beste prosjektene for lengst er bygget, og dels skyldes det at kostnadene ved å bygge nye veier har økt betydelig.
I dag har nye veier en helt annen standard og kvalitet enn de hadde for noen tiår siden. Og byggekostnadene, spesielt materialkostnadene, har økt langt mer enn prisstigningen ellers i samfunnet. Mens konsumprisindeksen økte med 77 prosent fra 2000 til 2024, økte byggekostnadsindeksen for veianlegg i samme periode med over 150 prosent.
Samtidig gir et stadig større nettverk av veier, bruer og tunneler et økende vedlikeholdsbehov som må dekkes for å unngå reduksjon i veikapitalen.
Funnet om at dagens investeringsnivå i transportinfrastruktur vil gi lav samfunnsøkonomisk avkastning reiser et spørsmål om ressursallokering: Bør investeringer i større grad kanaliseres til andre sektorer? Eller burde en større andel av investeringene brukes på drift og vedlikehold av eksisterende infrastruktur, fremfor nye investeringer?
En siste mulighet er selvsagt å redusere utgiftssiden på statsbudsjettet generelt, slik enkelte har tatt til orde for det siste året.
Norge er blant landene med den høyeste andelen samferdselsinvesteringer av sammenliknbare OECD-land. Derfor gir resultatene fra denne studien grunn til ettertanke.
Hvis tanken bak et høyt investeringsnivå er økonomisk vekst, vil trolig investeringer i stadig mer ulønnsomme prosjekter bidra i feil retning.
Dersom en velger å videreføre dagens ressursbruk i transportsektoren kreves det trolig nytenking. En start kan være at drift og vedlikehold i større grad gjøres gjenstand for lønnsomhetsanalyser og settes opp mot investeringstiltak.
Videre bør det vurderes om det finnes nye typer prosjekter eller teknologier som kan gi høyere avkastning enn tradisjonell veibygging. Dette kan inkludere digital infrastruktur, intelligente transportsystemer eller tiltak som fremmer mobilitet uten store fysiske inngrep.
Det er lite trolig at veibygging skal være motoren for økonomisk vekst fremover. Kanskje bør hovedfokuset i større grad rettes mot å sikre god standard på eksisterende infrastruktur, fremfor å utvide veinettet ytterligere.
Dersom de mest lønnsomme prosjektene allerede er gjennomført, vil videre investeringer trolig gi lavere avkastning, med mindre nye teknologier eller behov oppstår. Dette krever en nytenkning i transportpolitikken og en mer kritisk vurdering av hvordan nye prosjekter gir verdi for samfunnet.
Morten Welde og Eivind Tveter: Fra gevinst til tap: Samfunnsøkonomisk lønnsomhet i norske vegprosjekter 1973–2024 Concept-rapport nr. 80
