Ny type undervannsrobot kartlegger dumpet ammunisjon i Mjøsa
Roboten beveger seg som en sel og er utstyrt med det nyeste innen sensorteknologi. Den kan rulle i vannet og bevege seg rett opp og ned. Nå er neste kapittel i gang for å stedfeste hvor flere hundre tonn ammunisjon er dumpet.
Forskerne har tidligere saumfart deler av ammunisjonen som ble dumpet i Mjøsa mellom 1940 og 1970 med slangeroboten «Eely».
Ved hjelp av hyperspektral kamerateknologi oppdaget de at områdene rundt ammunisjonen viste fargeforskjeller og fremsto annerledes enn resten av omgivelsene.
Det er nettopp det man hadde forventet å se dersom ammunisjonen var lekk, forklarte forskerne – som likevel ikke kunne fastslå at den faktisk lekker miljøgifter. Først måtte de ha fysiske sedimentprøver å sammenholde bildene med.
Det har de nå sikret seg. I tillegg har de vært nede med en helt ny type selvkjørende undervannsrobot. Målet var å kartlegge det nøyaktige omfanget av dumpingen og innhente bedre bilder av ammunisjonen.
Som en sel i vannet
– Norge er preget av mye vanskelig terreng – ikke bare over, men også under vann. Dette forteller toktleder og marinarkeolog ved NTNU Øyvind Ødegård.
Og Mjøsa er ikke noe unntak. Derfor har forskerne nå tatt i bruk Eelume S. Det er en helt ny type selvkjørende undervannsrobot som er spesielt designet for å manøvrere i vanskelig terreng.
– Dette er den eneste undervannsdronen i verden som kan undersøke ethvert undervannsterreng fra enhver vinkel. Måten propellene er plassert på i kombinasjon med det fleksible haleleddet tillater den blant annet å rulle i vannet og bevege seg loddrett opp og ned, forteller administrerende direktør i Eelume Thomas Nygaard.
Undervannsfarkosten er i tillegg utstyrt med en rekke avanserte sensorteknologier.
– Undervannsdronen som her benyttes har i tillegg til sidesøkende sonarerer et høyoppløselig kamera som både kan brukes til å lage todimensjonale fotomosaikker av bunnen og 3D-fotogrammetri, sier Nygaard.
3D-fotogrammetri er prosessen med å lage tredimensjonale modeller av vanlige bilder. Det gjør det mulig å studere bunnen inngående fra flere perspektiver og gir dermed et langt bedre beslutningsgrunnlag enn man ellers ville hatt.
Kan være dumpet nært land
Farkostens framkommelighet og avanserte sensorteknologi kommer godt med når forskerne nå skal undersøke hvor dumpefeltet utenfor Gjøvik egentlig begynner.
Til nå har forskerne nemlig først og fremst operert i en dybde på 100 til 150 meter og dypere. Det er imidlertid gode grunner til å tro at det også er dumpet ammunisjon og annet avfall langt grunnere enn det.
– Da vi skulle til å kjøre en av undervannsdronene våre opp på grunnere vann, satte den seg fast i noen rør og annet søppel som stakk opp fra bunnen, uttalte Asgeir Sørensen i forbindelse med fjorårets tokt. Han er professor i marin teknikk ved NTNU
Det finnes dessuten vitnebeskrivelser som trekker de offisielle opplysningene om dumpefeltet i tvil. De skal nemlig ha sett ammunisjon bli dumpet så fort ferga som ble brukt forlot havna.
Det er et av spørsmålene forskerne denne gangen håper å få klarhet i.
- Les også: Månelanding Mjøsa
Verdifulle sedimentprøver
Forskerne har i tillegg sikret seg gode sedimentprøver fra området slangeroboten saumfarte ved forrige tokt.
– Vi har fått tatt svært nøyaktige prøver fra flere av områdene vi syntes var interessante, forteller toktleder Ødegård.
Måten prøvene ble tatt på gjorde at de også har sikret seg informasjon om den sedimentære lagrekken på Mjøsas bunn, forklarer han.
Thomas Nygaard (Eelume), Asgeir Sørensen (NTNU) og Kjetil Skaugset (Equinor/NTNU) ser på hvordan den nye roboten beveger seg i vannet. Foto: Mads Wang-Svendsen
Sedimentprøvene kan dermed potensielt besvare opptil flere spørsmål:
– I tillegg til å kunne si noe om det er avrenning fra ammunisjonen, vil disse prøvene potensielt verifisere en helt ny fjernmålingsmetode. For dersom de kjemiske analysene er i overensstemmelse med det vi så på de hyperspektrale bildene, tyder det at den hyperspektrale teknologien alene kan brukes til å oppdage lekkasjer, forteller Asgeir Sørensen.
Det vil i så fall bety at man kan ha funnet en svært effektiv måte å undersøke og overvåke store områder for lekkasjer av miljøgifter på.
– Prøvene vil også kunne gi ny og verdifull informasjon om den naturhistoriske utviklingen i området, forklarer professor i kjemi Murat V. Ardelan, som nå skal i gang med å analysere dem sammen med kollegaer fra NTNU.
