Det er mulig å nå klimamålene med EUs grønne giv
Europa er på god vei mot å nå de ambisiøse målene om utslippskutt på 55 prosent i 2030 og «netto null» i 2050. Men da må den foreslåtte politikken gjennomføres raskt og effektivt.
Skeptikere hevder at ingenting kan gjøres med klimaendringer; det er for dyrt, upraktisk, og teknisk utfordrende. Anarkister hevder at utslipp er det økonomiske systemets feil; vi må styrte kapitalismen og krympe økonomien for å få ned utslippene.
Europa er i ferd med å vise at begge tar feil.
Hvis EU lykkes med å beslutte og iverksette Europakommisjonens klimapolitiske forslag, er de godt på vei mot sitt ambisiøse mål på minus 55 prosent i 2030 og netto null i 2050.
Uovertruffen, men ufullstendig fremgang er hovedfunnet i en vurdering av europeisk klimapolitikk. Vurderingen er gjort av det uavhengige europeiske klimarådet som ble opprettet under EUs klimalov fra 2022.
Rådet peker på store hull i landbruk, som har ikke klart å kutte utslipp. Det ser behov for store investeringer, i installasjoner som vil ha lave driftsutgifter og dermed sparer penger med tiden. Det identifiserer ytterligere tiltak, som utfasing av subsidier til fossilt brensel.
I likhet med resten av verden er Europa sent ute med å innse dybden av endringer som trengs for å bygge en nullkarbonøkonomi og stake ut en kurs for å nå det målet. Tidligere feil, som å gjøre seg avhengig av billig russisk gass, og investere tungt i dieselmotorer fremfor bilbatteriteknologi, innebærer dyrebar kurskorreksjon nå.
Før 2019 hadde EU fått på plass en overordnet klimapolitisk arkitektur, inkludert et kvotesystem for store stasjonære forurensere, nasjonale utslippsmål for bygg, transport og landbruk samt standarder for teknisk utstyr.
Karbonprisen ble imidlertid holdt på et lavt nivå, og politikken på andre områder motvirket klimapolitikken.
Med sin grønne giv, «European Green Deal» fra 2020, har Europakommisjonen gjennomført omfattende politiske reformer som tar for seg mange utslippskilder, under ledelse av Ursula von der Leyen og støttet av Europaparlamentet og rådet.
Ikke alle politiske forslag er godkjent ennå, og mange må fortsatt iverksettes av medlemslandene. Implementeringen kan være mer eller mindre ambisiøs, mer eller mindre effektiv, langsom eller rask.
Rådet finner at bare en rask og effektiv iverksettelse av den foreslåtte politikken vil gjøre det mulig for EU å oppnå sitt utslippsmål for 2030.
Ulike politikkområder som transport, landbruk, og næring må støtte opp under klimamålet istedenfor å motvirke det. En vellykket gjennomføring av EUs grønne giv vil legge press på andre land, som Norge.
Det er også et stort problem i Norge med sine kjempestore subsidier for ny oljeproduksjon. Og skatteunntak støtter energibruk, kjøttproduksjon og store boliger.
Hvorfor mener politikere at dette er god bruk av skattepenger?
Hver subsidie har sin interessegruppe som drar nytte av offentlig raushet. Mindre velstående deler av befolkningen som også drar nytte av subsidier, brukes ofte til å forsvare disse. I disse tilfellene, anbefaler rådet, bør målrettet støtte hjelpe med omstilling og med å utjevne sosiale ulemper.
Gjennomføring av politikken er slett ikke trivielt, fra å oppgradere en aldrende boligmasse til å bygge ut karbonfri energiproduksjon. Overgangen til netto null må fortsette etter 2030. Men at den avgjørende milepælen på 55 prosent er godt i sikte, viser muligheten for å unngå fossile brensler.
Å benekte fremgang, som både aktivister og skeptikere er tilbøyelige til å gjøre, gir feilaktig inntrykk av at vi er på gal vei når vi endelig har begynt å snu skuta.
Ved å doble innsatsen for en fremtidsrettet politikk, i stedet for å styrte systemet eller late som om handling er til ingen nytte, kan vi løse klimautfordringen.
Kronikken baserer seg på en rapport med vurdering av europeisk klimapolitikk utført av The European Scientific Advisory Board on Climate Change, der kronikkforfatter Edgar Hertwich er medlem.
