Denne lille skapningen kan redusere behovet for import av soya
Fisken i havet spiser arter lenger ned i næringskjeden. Kan de samme artene danne grunnlag for en ny fôrindustri for fiskeoppdrett?
Meget mulig, mener SINTEF-forsker Ingrid Ellingsen. Det vil bety redusert behov for importert soya.
For å dra en enkel parallell: Ville dyr beiter på gress og planter, eller spiser mindre byttedyr. Når bonden skal fôre sine husdyr, er maten forhåndshøstet og prosessert, men tar ofte utgangspunkt i samme råvarer. Slik kan vi også tenke om dyreavl i havet. Det er naturlig å lete etter fôrressurser der fisk naturlig finner sin mat – i havet. I dag er imidlertid svært mye oppdrettsfôr basert på importerte landbruksprodukter som soya.
– Verdens voksende befolkning må ha mat, og det mennesker kan spise, bør ikke brukes til dyrefôr. Råstoffene til fiskefôr kan vi heller hente lenger ned i den marine næringskjeden, påpeker Ingerid Ellingsen. Hun forsker på biomarine ressurser hos SINTEF Ocean.
Uutforsket ressurs
Det høres åpenbart ut, men enkelt er det likevel ikke. Vi har nemlig for lite kunnskap om hva som skjer med økosystemene i havet dersom vi begynner å høste av arter som hittil har vært lite beskattet.
SINTEF-forsker Ingrid Ellingsen. Foto: Daniel Gløsen
Derfor jobber Ellingsen og kolleger i det innovasjonsbaserte forskningssenteret SFI Harvest med å tette store kunnskapshull. Beregninger viser at ressursene i det som kalles mesopelagisk sone, dypet mellom 200 og 1000 meter, er enorme i alle verdenshav. Likevel er de mesopelagiske fiskeressursene blant de minst utforskede komponentene i det biomarine økosystemet.
Kvote på under 10 promille
En av artene som finnes i norsk økonomisk sone, er calanus finmarchicus, eller raudåte. Denne lille skapningen er et dyreplankton som flyter med havstrømmen opp langs norskekysten før den blir dratt med videre nordover, og er viktig bestanddel i dietten til fiskestammer som torsk, sei og makrell.
Verdens voksende befolkning må ha mat, og det mennesker kan spise, bør ikke brukes til dyrefôr.
Med en fettsyreandel som kan være over 60 prosent, er raudåta potensielt en fantastisk fôrressurs. Men hvordan får vi tak i den, og hva skjer videre?
– Det foregår kommersielt fiske på raudåte i dag, med en kvote som tilsvarer under 10 promille av anslått biomasse i norskehavet. Vi trenger mer kunnskap før vi vet om det er forsvarlig å ta ut større mengder biomasse, sier Ellingsen.
I likhet med andre arter fra mesopelagisk sone, forringes kvaliteten på raudåte raskt når den kommer om bord. Aktive enzymer starter en nedbrytingsprosess som må stanses for at råstoffene skal beholde kvaliteten. I dag er nedfrysing mest vanlig, men dette er et annet forskningsområde hvor SFI Harvest forsøker å utvikle mer effektive og mindre energikrevende løsninger.
Verdifull fettsekk
PhD-student ved Norges Arktiske Universitet, Eva Chamorro Garrido, forsker på rauåta og samarbeider med Ellingsen i det forskningsbaserte innovasjonssenteret SFI Harvest:
– Raudåta har en ettårig livssyklus. Den klekkes om våren og tilbringer sommeren i havets øvre sjikt, der den på våren finner mye mat. Fordi det er lysere her enn på dypet, er den også bedre synlig for byttedyr.
Det ser ut som raudåta reduserer risikoen ved å gå opp for å spise om natten og trekke seg ned om dagen. Når høsten nærmer seg, går den i dvale på virkelig store dyp, og lever på reservene den har i fettsekken frem til en ny vår.
– Da går den opp, formerer seg, og dør, forklarer Eva, og tilføyer at oppførselen ser annerledes ut i områder med midnattssol. Da er tilgangen på mat mest avgjørende for raudåtas vertikale vandringer, sier Garrido.
Forsker Eva Chamorro Garrido. Foto: Guro Kulset Merakerås.
Fysikk og biologi i samme modell
Den som vil lykkes med å høste raudåte fra havet, må vite hvor og når den dukker opp, og dette avhenger blant annet av havstrømmer. Der kommer Ingrid Ellingsen inn i bildet, med avanserte modeller for havets fysikk og biologi.
Hvordan flytter vannet seg rundt i verdenshavene, hva blir disse bevegelsene påvirket av? Dette er fysikk, og kan fremstilles i en modell. Gjennom SFI Harvest forsøker Garrido å forbedre biokunnskapen i modellen for å kunne fravriste havet noen av hemmelighetene om dets økosystem.
Modellen vår kan brukes til å predikere hvor det vil være best sjanse for god fangst med lite bruk av drivstoff,
– De horisontale strømmene i havet er sterke, og raudåta har ingen mulighet til å svømme på tvers av eller mot disse. Det er i utgangspunktet forutsigbart at den følger strømmen. Men de vertikale strømmene er mindre sterke, og ved å vandre opp og ned i havet, kan den likevel påvirke forflytningsmønsteret, utdyper Ellingsen.
Garrido jobber med å skaffe et datagrunnlag som gjør at modellen kan vise raudåtas fordeling, både i havareal og dybde. Rent konkret skjer dette gjennom håvtrekk på ulike dybder og lasermålinger fra skip.
Må kjenne vandringsmønsteret
– Vi vet ennå ikke om det vil være økologisk forsvarlig å øke kvotene på raudåte. Men hvis vi skulle finne ut at svaret er ja, dette er en ressurs vi trygt kan høste av, må fiskeriflåten vite hvor raudåta er. Modellen vår kan brukes til å predikere hvor det vil være best sjanse for god fangst med lite bruk av drivstoff, og kan på denne måten bidra til at et eventuelt utvidet raudåtefiske blir både økologisk og økonomisk bærekraftig, sier Ingrid Ellingsen.
Den norske havbruksnæringa er planlagt å komme opp i et produksjonsvolum på 5 millioner tonn i året innen 2050. Da vil det trengs 6 millioner tonn tørt for. Om vi vil unngå å øke importen av soya, må 75 prosent av proteinet til fremtidens fôr komme fra hittil ukjente eller uutnyttede kilder. Raudåte kan bli en viktig del av løsningen.
