Skal lære å kjenne lakselusa på gangen

Lakselus er fremdeles en av de største utfordringene for norsk laks. Hvert år bruker lakseindustrien flere milliarder kroner på å få kontroll over spredning av lakselus. Nå skal et nytt forskningsprosjekt finne en analysemetode som kan fortelle om en luselarve stammer fra oppdretts- eller villaks.

Forskerne arbeider ut ifra en teori om at laksens diett vil kunne avsløre dem.

Skal gi bedre kontroll

Det er viktig med kontroll på spredningen av lakselus. Både for å sikre dyrevelferd og å hindre skade på villfiskbestandene av laks og ørret.

– Det er utviklet modeller for å estimere lusespredningen fra anleggene, men det er fremdeles mye man ikke vet, sier SINTEF-forsker Inger Beate Standal.

– Det fantes lusepåslag på villaks før man hadde oppdrettsanlegg i nærheten. Enkelte mener derfor at villaks også bidrar til vesentlig smitte, sier Standal.

For å få klarhet i hvem som smitter hvem, og for å bedre kunne modellere spredningen, trenger man en metode for å finne ut hvor lakselusa kommer fra.

Dietten avslører

Allerede i 2012 undersøkte SINTEF, i samarbeid med NINA og NMBU, om det var mulig å spore opphav til lakselus med ulike kjemiske metoder. Forskerne fant da ut at det er sannsynlig at luselarvene til morlus fra oppdrettsfisk er ulik morlus fra villfisk.

– Oppdrettsfisk har en helt annen diett enn villfisk. Og vi vet fra det forrige prosjektet at luselarver fra morlus fra oppdrettsfisk har høyere innhold av vegetabilske fettsyrer. Det var også forskjeller i ulike grunnstoffer og isotop-forhold, forteller Standal. Isotoper er ulike varianter av grunnstoff og forholdet mellom ulike isotoper av karbon og nitrogen påvirkes mye av hva fisken spiser. 

Nye analysemetoder

Forskningsprosjektet i 2012 kom ikke helt i mål fordi metodene ikke var sensitive nok til å få gode resultater på enkeltindivider.

– Nå tror vi at analysemetodene er blitt så bra at vi kan analysere de små luselarvene og finne ut av opphavet, sier Standal.

SPORLUS er et samarbeid mellom SINTEF, NTNU og NMBU. Forskningsprosjektet er finansiert av FHF (#901859), startet opp i mai og har en varighet på ett år.