Hva skjer når kunstig intelligens får inntog i offentlig forvaltning?
Datadrevet offentlig forvaltning endrer offentlig sektor på en grunnleggende måte. Men hva betyr dette for deg som innbygger?
De siste ukene og månedene har kunstig intelligens kommet høyt opp på agendaen i norsk offentlighet.
Hva skjer med ChatGPT i skolen? Hvem har ansvar for å regulere? Kan maskiner egentlig tenke?
Men selv om kunstig intelligens nå er et favorittema for kronikkforfattere landet rundt, har interessen for KI ikke oppstått over natten.
I forbindelse med doktorgradsarbeidet har jeg i nær fire år sett på hvordan og hvorfor norsk offentlig sektor har tatt i bruk, eller ser for seg å ta i bruk, teknologier som kunstig intelligens, og hvordan dette inngår i en større kontekst av teknologi- og samfunnsendring.
Går langt ut over tidligere databruk
Data har alltid vært en sentral del av den moderne staten. For god beslutningstagning og oppbygning av en velferdsstat er avhengig av detaljert og oppdatert informasjon om sine innbyggere.
Men noe er i ferd med å skje som går langt ut over bruk av data for statistikk-, saksbehandlings- og arkiveringsformål.
Å gjøre offentlig sektor datadrevet sikter mot å bruke mer, annerledes eller nye data, og nyttiggjøre seg av data ved hjelp av teknologier som dataplattformer eller maskinlæring.
Sentralt for denne endringen i forvaltningsapparatet, er ideen at data skal bli en sentral ressurs for alle former for kunnskapsproduksjon i offentlig sektor. Dette handler ikke alltid om automatisering, stordata eller KI, men et samspill av nye datapraksiser i offentlig sektor.
Skal effektivisere offentlig sektor
Kunstig intelligens går altså inn i en større endring i forvaltningen som sikter mot å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av data; eller som digitaliseringskonferansen allerede i 2019 annonserte: «Med data skal landet bygges».
Det kan ofte fremstå som KI er løsningen på alle utfordringer offentlig sektor står ovenfor, men denne antagelsen viser seg vanskelig å realisere i virkeligheten. Dette handler både om de praktiske utfordringene med bruk og implementering av denne teknologien, og konsekvensene slike endringer i kunnskapsproduksjon har for forholdet mellom borger og stat.
Flere forskere innenfor det nye og tverrfaglige feltet kritiske algoritme- og datastudier ser på datadrevet offentlig forvaltning som et paradigmeskifte. Slike paradigmeskifter bringer med seg en rekke med nye spørsmål og utfordringer.
Når vi gir staten muligheten til å sette sammen nye, større mengder eller annerledes data, øker dette forvaltningsapparatets evne til å se, predikere, kontrollere og styre borgenes atferd. Det flytter maktbalansen mellom borger og stat.
Dette er ikke nødvendigvis en dårlig utvikling, men fortjener et kritisk søkelys fra flere enn teknologene og juristene.
Endrer forholdet mellom borgere og stat
For hvordan endrer bruk av mer, annerledes og nye data forholdet mellom borger og stat? Hvem får lov å bestemme hvordan en datadrevet forvaltning skal se ut? Hvilke antagelser bygger dette paradigmeskiftet på? Hvilken rolle spiller grunnleggende verdier i den norske velferdsmodellen i teknologiendring?
Dette er store og utfordrende spørsmål som i de fleste tilfellene krever mer enn en PowerPoint eller en aviskronikk å svare på.
Offentlig sektor annerledes enn privat
I arbeidet med avhandlingen min fant jeg for eksempel at norsk offentlig sektor ofte støter på en rekke med utfordringer når KI skal utvikles eller iverksettes i praksis.
Teknologiutviklingen i offentlig sektor skiller seg grunnleggende fra teknologiutvikling i selskaper som Google eller Twitter i og med at offentlig sektor er rigget for å avverge større maktforskyvninger mellom borger og stat og ivareta grunnleggende rettigheter og verdier i den norske velferdsmodellen.
Dette kan oppleves som svært frustrerende for teknologer, men kanskje kan disse utfordringene også fortelle oss noe mer om hvordan det datadrevne paradigmeskiftet endrer velferdsstatens grunnmur.
De fleste spørsmålene ubesvart
De fleste spørsmål om hvordan utfordringene knyttet til KI i det offentlige skal løses, forblir foreløpig ubesvart. Men mange forskere peker mot at en større involvering og deltagelse av samfunnet er helt avgjørende her.
Selv om strategier og stortingsmeldinger lover å sette «brukeren i sentrum», er borgernes stemme ofte fraværende i utvikling av disse dokumentene eller den offentlige debatten rundt temaet.
Teknologiutvikling blir sett på som noe apolitisk og en «naturlig utvikling» i norsk sammenheng.
Men de store mengdene med data i register og datavarehus rundt omkring blir sett på som en gullgruve.
Samtidig har diverse skandaler rundt omkring i Europa, knyttet til blant annet KI i offentlig forvaltning, allerede vist at også ideen om datadrevet offentlig forvaltning handler om makt, demokrati og samfunnsendring.
Referanse: Reutter, Lisa Marie. Datafication of Public Administration: Between Policy and Practice. Doctoral thesis. NTNU Open.
