Dersom havvindparkene fordeles langsetter Norges utstrekning, får vi bedre tilpasning til forbruket og en utglatting av effektvariasjonene, skriver artikkelforfatteren. Her slepes to flytende vindturbiner ut fra Stord i 2017 med kurs for verdens første flytende vindpark, Hywind Scotland Pilot Park. Foto: Terje Aase/Shutterstock

Havvind smelter ikke sammen med kraftsystemet av seg selv

Vi har lang vei å gå før store mengder havvind kan sluses effektivt inn i energisystemet. Mye ny teknologi og ny kunnskap må på plass først.

Startskuddet for Norges havvindeventyr gikk rett før påske. Da kom kriteriene for tildeling av de første konsesjonene. Tirsdag fremla NVE sin anbefaling om hvilke havområder som kan vurderes for utbygging.

Innfris regjeringens ambisjoner, vil havvindsektoren fordoble kapasiteten til dagens norske kraftsystem i løpet av de neste tiårene.

Til å sikre at storskala havvind blir en rimelig og pålitelig energikilde, vil vi trenge ny teknologi både for tilkobling av turbiner, for styring av vindparker og for energilagring.

Dette fordi:

Teknologi for større spenning og effekt

  • Flytende havvindturbiner kobles i dag til strømnett via løsninger som er utviklet for undervanns pumpeanlegg for olje og gass. Men store flytende havvindparker krever teknologi for større spenning og effekt. Løsningene må designes for storstilt serieproduksjon, ikke skreddersøm som for olje og gass. Mulighetene for gjenbruk og videreutvikling av løsninger herfra er mange. Dette er viktig for tilkobling av flytende havvind i Norge, men også for verdensmarkedet.

  • Kraftproduksjonen fra havvindparker vil variere med vinden. Jo større andel vindkraft energisystemet får, jo mer vil vi trenge mer detaljerte vindvarsler og ny teknologi for styring og samkjøring av vindparker, for å sikre stabil og pålitelig drift av kraftsystemet.

  • Jo høyere andelen vind blir i Norges energimiks, jo større blir også behovet for nye energilagringsformer og utnyttelse av fleksibilitet hos strømkundene.

Like stor som vannkraftsektoren i 2050

I 2050 skal en tredjedel av EUs elforbruk dekkes av havvind. Norges ambisjoner er ikke mindre hårete. Regjeringens ambisjon er at myndighetene innen 2040 skal ha tildelt arealer med potensial for 30 GW havvindproduksjon.

I 2050 vil vi da ha havvindparker med en produksjon som er om lag like stor som det vi samlet får fra alle vannkraftverkene våre i dag.

Marsjordren fra regjeringen er både en formidabel mulighet og utfordring. Den spenner over flere sektorer, departement og fagfelt. En nøkkel for å lykkes er derfor å etterstrebe en helhetlig tilnærming, samt vektlegge kunnskap og systematikk. Og ikke minst holde et jevnt og høyt tempo.

Smart styring vil trengs

Utfordringene ved at vind er energi “som kommer og går”, blir uproblematiske i starten av havvindeventyret. For når andelen vindkraft i kraftsystemet er lav, kan variasjonene i vindkrafttilgang enkelt balanseres. Nærmere bestemt ved å regulere driften av vannkraftverkene slik at samlet produksjon alltid tid matcher forbruket.

Men jo større vindkraftens andel blir, jo viktigere blir smart styring av vindparker og energilagring.

Havvind er i dag synonymt med bunnfaste turbiner. Disse brukes typisk ved havdyp mindre enn 50 meter. Men i fremtiden vil det bli mer flytende turbiner. De brukes ved større havdyp. Ifølge energibyrået IEA er 80 prosent av det globale havvindpotensialet på dyp som egner seg for flytende turbiner. Det tekniske potensialet for produksjon fra flytende havvind er 12 ganger større enn det verdens elforbruk var i 2018.

Bedre tilpasning til forbruket

I hvilken grad vi vil trenge tiltak for innpassing av havvindparker i kraftsystemet, avhenger av hvor parkene lokaliseres. Analyser fra Sintef viser at om parkene fordeles langsetter Norges utstrekning, så får vi en utglatting av effektvariasjonene og bedre tilpasning til forbruket.

Planarbeidet med en bunnfast havvindpark i Sørlige Nordsjø og en flytende havvindpark på Utsira Nord er godt i gang. Det er gledelig.

Norge trenger imidlertid mye mer kraft frem mot 2030 enn det vi vil få herfra. Blant annet vil elektrifisering av olje- og gassfelt kreve mye strøm.

Flere fluer i én smekk

Nettopp elektrifisering av petroleumsfelt ved hjelp av havvind, kan slå flere fluer i én smekk: CO2-utslipp fra feltene vil synke. Vi får fortgang i modningen av ny vindkraftteknologi. Og hvis strømmen i tillegg føres videre til land med en toveis-kabel, kan parkene dimensjoneres slik at havvindproduksjonen over året blir større enn strømforbruket på plattformene.

Dette vil forbedre energibalansen i Norge og gi forbrukerne lavere kraftpriser.

Om Norge innfrir regjeringens havvindambisjoner, vil vi i 2050 altså ha et helt nytt kraftsystem med like mye havvind som vi har vannkraft i dag. Men husk nå på at svære mengder vindkraft ikke smelter sammen med det eksisterende energisystemet av seg selv.

For å lykkes, må vi både utvikle løsninger for smart integrasjon av havvind i kraftsystemet og lokalisere vindparkene smart. Havvind til elektrifisering av petroleumsfelt kan bidra til tempo i utviklingen. Vi trenger prosjekter og god styringsfart for å lykkes.

Artikkelen ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 26. april 2023 og gjengis her med DNs tillatelse.