Kvinner, Bildet er fra en demonstrasjon i Tyskland.
Demonstrasjoner i Tyskland mot regimet i Iran. Foto: Scanpix

Iran: Sjeldent at kvinners rettigheter står så sentralt

Kvinner deltar ofte i ikke-voldelige demonstrasjoner, og de kan få avgjørende betydning. Men det som nå skjer i Iran skiller seg likevel ut fra andre folkeopprør.

SUDAN, VÅREN 2019: I flere måneder har kvinner og menn protestert i gatene for å få en slutt på det diktatoriske regimet til president Omar Al-Bashir. 21 år gamle Alaa Salah, kledd helt i hvitt,  stiller seg opp på taket av en bil i folkemengden og begynner å synge.

Bildet av Salah gikk umiddelbart viralt. Den unge studenten og motstandskjemperen ble raskt et symbol på den sudanesiske revolusjonen, der kvinner ofte var i flertall under de ikke-voldelige demonstrasjonene.

IRAN, HØSTEN 2022: 16. september dør 22 år gamle Mahsa Amini i det iranske politiets varetekt. Siden da har det vært store demonstrasjoner mot det iranske regimet.  

4. desember melder nyhetsbyrået AFP at også kvinner i den sterkt religiøse og tradisjonelle regionhovedstaden Zahedan i provinsen Sistan-Balutsjistan har gått ut i gatene for å demonstrere.

– Det er ikke første gang at kvinner tar en viktig rolle i opprør mot regime i eget land. Sånn sett kan opprøret i Iran sammenlignes med det folkelige opprøret i Sudan, der kvinnene hadde en fremtredende rolle og var veldig synlige, sier postdoktor og tidligere NTNU-forsker Ingrid Vik Bakken ved Universitetet i Duisburg-Essen.

– Men opprøret i Iran er likevel unikt. Protestene er rammet inn rundt kvinners rettigheter, som har blitt et hovedtema.

Demonstrerer – men mister innflytelse

Bakken har nylig avlagt sin doktorgrad ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap på kvinners deltagelse i motstandsarbeid i Afrika. Hennes forskning viser at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom kvinnedeltagelse i demonstrasjoner og det å ha reell innflytelse i organisasjonene bak opprøret.

Kvinneopprør i Iran: Ingrid Vik Bakken

Ingrid Vik Bakken. Foto: Privat

– Kvinner deltar ofte i slike protester, men det er sjeldent at kvinners behov og ønsker blir prioritert. Demonstrasjonene i Sudan endte med at Al-Bashirs regime måtte gå av og ble erstattet av et sivilt overgangsråd, men bare to kvinner var representert i dette rådet, sier Bakken.

Banafsheh Ranji er forsker ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Ranji er iransk og har bakgrunn som journalist, feminist og studentaktivist i hjemlandet før hun kom til Norge for å ta sin doktorgrad. Hun understreker at de iranske protestene vi ser i dag har en lang forhistorie.

Kvinner kjemper mot undertrykking

Kvinnedagen 1979, midt under den iranske revolusjonen, trakk tusenvis av kvinner ut i Teherans gater for å demonstrere mot tap av rettigheter. Dagen før hadde Ayatollah Khomeini innført påbud om bruk av hijab for kvinner på arbeidsplasser og offentlige kontorer.

– Den 8. mars 1979 marsjerte tusenvis av iranske kvinner i gatene. De protesterte mot hijab-påbudet som ble innført dagen før. Skal man forstå iranske kvinners frigjøringskamp er det avgjørende å kjenne historien. Ser man på bilder fra den mars-dagen i 1979, ser man at de er nærmest identiske med dagens protester, sier Ranji.

Siden 2017 har det vært en rekke demonstrasjoner i Iran mot påbudet om hijab. Enkelte kvinner har demonstrert ved å bruke hodeplagget som flagg og vifte med det foran folkemengden.

Ranji mener likevel det er viktig å legge merke til at den iranske kvinnekampen ikke bare handler om tvungen bruk av hijab.

– De har kjempet for frihet på ulike områder, på samme måten som kvinner har kjempet mot undertrykkelse verden rundt. Det vi ser nå er en fortsettelse av kvinnekampen, like mye som det er en kamp for andre undertrykte grupper i samfunnet. Det gjelder arbeiderklassen, etniske eller religiøse minoriteter og mennesker med annen seksuell legning, sier Ranji.

Kompleks motstandskamp

I sitt doktorgradsarbeid har Bakken sett nærmere på i hvilken grad kvinner er representert i de organisasjonene som ofte tar ledelsen i opprør og motstandskamp. Bakken har studert motstandskamper i Afrika i perioden 1990 til 2015. 

– Det er ofte snakk om etablerte samfunnsaktører, som politiske opposisjonspartier eller fagforeninger. Det er gjerne disse som går inn i forhandlinger og som kommer til maktposisjoner ved regimeskifter. Det vi ser er at kvinner har en strategisk og viktig rolle i protestene, men ofte blir utestengt når de viktige samtalene skal tas, sier Bakken.

Kvinneopprør i Iran: Banafsheh Ranji

Banafsheh Ranji

Ranji forteller at kvinner i Iran alltid har deltatt aktivt i opposisjonspartier og i protester.

– De har også organisert ulike protester selv. Likevel kan vi si at dette er første gangen kvinnesaken har fått støtte i et bredere lag av befolkningen og blitt prioritert i demonstrasjonene, sier Ranji.

 Hun sier landskapet av bevegelser, opposisjon og motstandskamp i Iran er kompleks.

– Det består av et bredt spekter av opposisjonelle grupper, som feminister, kommunister, marxister og sosialistiske kurdiske opposisjonsgrupper. På den den andre siden har du monarkister og opposisjon på høyresiden. Vi finner også sterke bevegelser i Iran som studentbevegelser, arbeider- og lærerbevegelser. I tillegg hører mange mennesker ikke til noe bestemt politisk ståsted, men er mot den Islamske Republikken, sier Ranji.

Brutal voldsbruk mot kvinner

Deltakelse i fredelige demonstrasjoner er risikofylt i mange regimer. Amnesty International har varslet om særdeles brutale metoder i Iran der også barn har blitt drept, enten ved at de har blitt skutt på nært hold eller utsatt for vold.

Flere demonstranter er dømt til døden. Kvinner risikerer trakassering når de deltar i protester, og seksuell vold brukes av sikkerhetsapparatet i mange regimer.

– Noen regimer ser ut til å bruke spesielle taktikker for å intimidere og undertrykke kvinner. Det har for eksempel også i Iran nylig kommet rapporter om bruk av seksuell vold mot kvinnelige demonstranter. Samtidig – det er det at de har brukt vold mot kvinner som har trigget den nåværende protestbølgen. Vold, og kanskje særlig vold mot kvinner, har lite legitimitet. Dette kan føre til en sterk motreaksjon og sinne mot regimet, sier Bakken.

Ranji sier den statlige volden i Iran er ekstrem.

– Kvinner har alltid vært offer for vold fra myndighetene. Den iranske staten har vært tydelig helt fra starten på at de anser protestene som illegitime, og at de vil slå hardt ned på dem. At det er mange kvinner blant de som protesterer betyr ingenting for voldsbruken. Det iranske regimet har drept mange kvinnelige motstandere og demonstranter siden revolusjonen i 1979.

– Kvinner blir utsatt for den samme volden som andre som protesterer. Likevel, kvinner har høyere risiko for å bli utsatt for seksuell vold, både fra sikkerhetsstyrkene og når de er i varetekt og i fengsel. Jeg sier ikke at ikke menn utsettes for voldtekter og seksuell vold, men risikoen er høyere for kvinner.