En av de største og dyreste satsingene i norsk skole er ikke evaluert
Fra 1990 til 2008 fikk grunnskolen 1359 timer ekstra på timeplanen. Det finnes ingen undersøkelser som gir et fullgodt svar på hvilken effekt det har hatt.
På slutten av 80-tallet ble det slått fast i politiske dokument at i fremtiden skal man leve av befolkningens kunnskap. Utdanning ble viktigere for norsk økonomi, og timeplanen i skolen ble dermed et sentralt kunnskapspolitisk verktøy.
Bakgrunnen for dette var en politisk ambisjon om å øke kompetanse- og kunnskapsnivået i befolkningen.
Mindre undervisning på norsk barn
I tillegg hadde man oppdaget at den norske grunnskolen hadde færre timer sammenlignet med andre land i Norden. Et høyt antall timer i grunnskolen ble sett på som et kvalitetstegn.
Politikerne argumenterte for at barna hadde potensial for å lære enda mer, og fra 1990 til 2008 ble timeantallet i grunnskolen endret syv ganger, en økning som tilsvarer to ekstra skoleår (1359 timer).
– Det har ikke vært kjent at timetallet har økt så drastisk. Derfor har det heller ikke vært mye diskusjon om bakgrunnen for timetallsøkningen. Vi vet heller ikke hvordan timetallsendringene preger eller påvirker elevene, forteller doktorgradsstipendiat Elise Farstad Djupedal ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.
– Det har ikke vært kjent at timetallet har økt så drastisk, sier forsker Elise Farstad Djupedal. Foto: Privat
– Jeg er ganske sikker på at timetallsendringene i skolen er en av de største og dyreste satsningene i skolen som ikke er evaluert. Det er jo i seg selv ganske interessant synes jeg.
Farstad Djupedal står bak en undersøkelse der hun har sett på hvordan timeantallet har endret seg fra 1990, gjennom læreplanreformene i 1997 og 2006, og frem til 2008.
Mindre variert skoledag
De ekstra timene i skolen har i hovedsak gått til norsk og matematikk, som har fått over halvparten av de ekstra timene.
Det skulle satses på tidlig innsats hos de yngste elevene i skolen, derfor ble timene lagt til småtrinnet.
I tillegg ble det gitt timer til engelskfaget, fysisk aktivitet, leksehjelp og utdanningsvalg. Det ble også gitt timer til forming, orienteringsfaget og lekfag, men disse ekstra timene ble senere tatt bort igjen.
– Økt timetall i enkeltfag kan gi en elev høyere ferdigheter i et fag på kort sikt, men det kan samtidig gjøre skolen ensformig og dermed slite på elevenes motivasjon og langsiktige lærelyst, forteller Farstad Djupedal.
Kan ensformighet bidra til lavere motivasjon og manglende mestring hos elever?
Farstad Djupedal problematiserer nettopp det at timeplanen ble mindre variert, at skolen dermed ble mindre inkluderende for flere elever. Det ble en smal og spisset satsing på enkelte fag. I tillegg påvirker innholdet i timeplanen hvilken kompetanse befolkningen har, og hvilket syn de får på hva som er viktig kompetanse.
– Før var det en tanke om at forskjellige og varierte fag kunne bidra til å gjøre skolen mer meningsfull. En bred fagkrets var en viktig brikke i måten skolen tenkte tilpassa opplæring, inkludering og kvalifisering på, sier Farstad Djupedal.
Til dette sier Farstad Djupedal at det ikke finnes noen undersøkelser eller tester som kan gi et godt og tydelig svar på om elevene lærer mer eller mindre.
– Summen av timetallsendringene kan være at mye av undervisninga i grunnskolen blir veldig lik. Kan ensformighet være en faktor som bidrar til lavere motivasjon og manglende mestring for mange elever? Jeg mistrives i alle fall når jeg må gjøre det samme dag ut og dag inn.
Trenger mer kunnskap om politikkens bivirkninger
Endringen i timeplanen har utvidet skoledagen til elevene, men siden dette ikke har blitt evaluert, så vet man lite om hvordan det faktisk har påvirket skolen, arbeidsdagen til lærerne, læreplanene og lærerutdanninga.
– Et problem i norsk skolepolitikk og skoleutvikling, er at både forskere, politikere og andre er veldig opptatt av politikkens tiltenkte effekt. Altså om politikken virker som planlagt. Det gjør at vi vet lite om politikkens utilsiktede konsekvenser – altså politikkens «bakside» eller «bivirkninger», forteller Farstad Djupedal.
Et unntak er Ungdata-undersøkelsen, en undersøkelse om skoleelevers oppfatninger av skolen. Flere av spørsmålene der kan brukes til å diskutere skolepolitikkens bivirkninger. Blant annet så viser Ungdata-undersøkelsen at flere ungdomsskoleelever kjeder seg og er stressa.
– Det er ingen politikere som med viten og vilje har ønska å øke fraværet, gjøre skolen mer kjedelig eller elevene mer stressa, men det kan godt være at fravær, kjedsomheten og stress er baksiden av politiske tiltak, sier Farstad Djupedal.
Gir økt timetall mer læring?
Formålet med økningen av antall timer i grunnskolen var å utnytte læringspotensialet slik at elevene skulle lære mer. Har økningen i antall timer hatt ønsket effekt?
Til dette sier Farstad Djupedal at det ikke finnes noen undersøkelser eller tester som kan gi et godt og tydelig svar på om elevene lærer mer eller mindre.
– Tar vi for eksempel en kikk på PISA-resultatene så har elevene omtrent samme resultat i lesing i 2000, 2009 og 2018. Det betyr ikke at økningen i undervisningstimetall ikke har noe å si, men det er åpenbart at økt timetall ikke er et kjapt tiltak som umiddelbart gir utslag på tester, sier Farstad Djupedal.
Etter 2008 har det kommet flere timer på timeplanen, men ikke i like stort omfang som tidligere. Timene har gått til flere ulike fag. Blant annet har valgfag kommet tilbake på ungdomsskolen.
Forskningen er gjennomført i forbindelse med Farstad Djupedals doktorgradsprosjekt som har arbeidstittelen Grunnskolen som kunnskapspolitikk: politisk styring av skolens kunnskapsinnhold fra 1959 til 2016. Hun deltar i forskningsgruppen Utdanningspolitikk, mangfold og ulikhet ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.
Kilde: Djupedal, Elise Farstad (2022) På skuldrene til de minste: grunnskolens timefordeling som verktøy for å skape framtida. Nytt Norsk Tidsskrift. vol. 39 (1).
