Pirater, adelskvinner og syklende husmødre
Verden rundt feirer folk kvinnedagen. Men hvorfor er Norge blant landene med størst likestilling? En del av svaret ligger i middelalderen da norske kvinner drev piratvirksomhet og truet med brenne ned byer.
Historikere er enige om at det meste av grunnlaget for likestilling i Norge ble lagt sent på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Men så tidlig som på 1100-tallet hadde norske og andre nordiske kvinner langt flere rettigheter enn kvinner lenger sør.
– I Norden arvet kvinner eiendom. Det var ikke nødvendigvis tilfelle i hele Europa i middelalderen. Det er kanskje den viktigste faktoren som forteller oss at kvinner kan ha hatt flere rettigheter her enn de hadde i en del samfunn sørover i Europa, sier professor Randi Bjørshol Wærdahl ved Institutt for historiske og klassiske studier ved NTNU.
Randi Bjørshol Wærdahl. Foto: NTNU
I de middelalderske, norske lovene står det for eksempel helt klart at kvinner kan arve fra sine foreldre allerede fra 1100-tallet og 1200-tallet, og spesielt i det nasjonale lovverket som ble sanksjonert i 1270-årene.
Med arv, og spesielt med retten til å arve og eie land, kom også makt. Spesielt utøvde adelskvinner det som kan kalles «myk makt».
– Mens de kanskje ikke kunne kontrollere politiske og økonomiske situasjoner direkte, hadde disse kvinnene tilgang til mennene som gjorde beslutningene, og kunne påvirke dem, sier Wærdahl.
Å sende pirater etter motstanderne er ikke alltid så populært, uansett hvilket kjønn du tilhører. Illustrasjon: Shutterstock, NTB
Hun sendte pirater som hevn
Olav Nilsson var høvedsmann i Bergen, en slags guvernør. Han hadde i årevis kjempet for å svekke hanseatenes makt over handelen. Hansaforbundet var tyske handelsmenn som dominerte Norges handel med blant annet tørrfisk helt fra 1360-årene.
Kvinner i middelalderen hadde sjelden direkte makt. Men de hadde ofte indirekte makt. Foto: Illustration: Allegory of Music, Wikimedia commons
Men i september 1455 ønsket Nilsson bare å få tid til å bekjenne sine synder før han ble drept av hanseatene, det mektige handelsforbundet.
Historiebøkene kan ikke svare på om Nilsson fikk innvilget ønsket sitt før han ble tatt av dage. Men vi vet hva som skjedde etterpå.
Som skikken var, søkte datteren Magdalena Olavsdatter erstatning fra Hansaforbundet for tapet av faren. Hun brukte flere tiår på å argumentere for saken, uten at det førte frem.
I 1491 var Magdalena også blitt enke. Da hadde hun fått nok. Så hun hyret inn pirater. Nok pirater til å ødelegge handelen langs hele sørkysten av Norge, faktisk. Selv kongen kunne ikke kontrollere henne.
– Ingen protesterte på grunnlag av at hun var kvinne. Det var ikke saken. Problemet var at hun i det hele tatt gjorde det, og at kongen ikke greide å stanse det. Så kjønnet hennes er egentlig ikke en del av saken her, sier professor Wærdahl.
En brennende by i speilet
Noen ganger kunne kvinner i middelalderen også ta saken i egne hender, som Magdalena Olavsdatter, eller en annen norsk kvinne fra 1500-tallet, Othilia Ottarsdatter.
Othilia var gift med en mektig mann som kriget med byer sør i Norge. I ett tilfelle kom den politiske eliten i Sarpsborg for å forhandle med Othilia for å se om de kunne overtale henne til å stanse mannen i å brenne ned byen deres. Wærdahl fant et dokument fra den perioden som beskriver det som skjedde etterpå.
– Ifølge borgerne i Sarpsborg fortalte hun dem at «når jeg ser meg i speilet, ser jeg Marstrand brenne bak meg».
Marstrand er et tettsted i dagens Sverige. Det ble brent ned tidligere i konflikten.
– Så hun truet dem. De kom ikke til å få noe som helst fra henne, konstaterer Wærdahl.
Bondekoner
Av ulike grunner begynte kvinner å miste rettigheter fra siste del av 1500-tallet, sier Wærdahl.
– En stund ser vi en nedgang i kvinners rettigheter. Når vi kommer til 1800-tallet er kvinners økonomiske makt mye mer begrenset enn den var i høymiddelalderen og den sene middelalderen, sier hun.
Livet på bygda i Norge kunne være hardt, og dermed ble kvinnenes innsats verdsatt høyt. Her fra Gausdal i 1908. Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket
Men spesielt fra 1800-tallet hjelper røttene i det norske landbruket til med å snu denne trenden, sier Kari Melby, historiker og professor emerita fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.
– Om jeg skal peke på én viktig forklaring, er det å understreke den sterke landbrukstradisjonen for å verdsette arbeidet som ble gjort i husholdningene, sier Melby. – Om du tenker på jordbrukssamfunnet på 1800-tallet, lagde kvinnene mat for alle gårdsarbeiderne og selvsagt for familiene, de lagde klær, fødte, oppfostret ungene og den neste generasjonen og tok var på de gamle og syke.
Praktisk talt alle europeiske land var avhengige av jordbruket på denne tida, men spesielt i Norges situasjon, et kaldt og vått fjelland, var jordbruket mer utfordrende enn andre steder.
– Dette betydde mye for å verdsette kvinnenes bidrag til husholdningens økonomi, sier Melby.
Unionen med Sverige
Men landbrukstradisjonene alene ville neppe ha vært nok for å gjøre Norge til et ledende land innenfor kvinners rettigheter.
Isteden kan et av historiens luner ha vært en avgjørende faktor.
Unionen med Sverige ble oppløst i 1905, og mange kvinner engasjerte seg. Her fra Torgallmenningen i Bergen samme år. Foto: Knud Knudsen, UiB Billedsamlingen/Harald E. Tørresen CC BY-NC-ND 2.0
Norge var i union med Danmark i rundt 400 år fra sent på 1300-tallet. Men hybridlandet Norge-Danmark sto på den tapende siden revolusjonskrigene i 1814, og Danmark ga bort Norge til Sverige.
Norges respons på det å bli behandlet som en eiendel var å skrive vår egen vidtfavnende grunnlov, noe alle som har gått i 17. mai-tog i Norge vet om.
– Men dette var faktisk svært dårlige nyheter for kvinner, sier Melby. – Norge fikk en fremtidsrettet og moderne grunnlov i 1814, en liberal lov. Men i dette politiske systemet, tidlig i demokratiseringen, ble kvinner utelukket. Vi hadde ingen politiske rettigheter, og ble ikke sett på som norske borgere, forklarer Melby.
Dette tilbakeskrittet, det faktum at norske kvinner ikke engang ble sett på som borgere, ga støtet til at kvinner organiserte seg. De skapte og ble med i frivillige organisasjoner, som i tidens løp gjorde dem i stand til å mobilisere i spørsmål rundt stemmerett.
- Les også: Likestillingspris til NTNU-professor
Kvinner på sykkel
Melby kan liste opp en rekke kvinnelige pionerer i kampen for likestilling, men blant dem som skiller seg ut er Fredrikke Marie Qvam. I 1896 var hun med på å starte Norske kvinners sanitetsforening (NKSF), den humanitære organisasjonen som driver frivillig arbeid innenfor helse- og sosialområdet.
Fredrikke Marie Qvam. Foto: Nasjonalbiblioteket
– Kampen mellom Norge og Sverige om unionen ble stadig sterkere frem mot unionsoppløsninger i 1905. Men det var trusler om krig og uro på grensen, så NKSF ble grunnlagt. Denne organisasjonen hadde en rekke mål. Den skulle slåss for kvinners stemmerett, forberede kvinner og klargjøre nødvendige materialer i tilfelle en krig med Sverige, og kjempe mot tuberkulose, sier Melby.
Under folkeavstemningen om unionsoppløsningen i 1905 kunne kvinner, ikke overraskende, ikke være med. Så Qvam og hennes forbundsfeller kastet seg på syklene og samlet inn signaturer fra kvinner op et opprop til støtte for unionsoppløsningen. De samlet inn hele 300.000 signaturer i et land med bare litt over 2 millioner innbyggere.
I 1913 ble Norge den første uavhengige nasjonen som ga kvinner full stemmerett.
– De viste med dette at de var politisk engasjerte, at de hadde autoritet og, på et vis, at de ønsket å være politiske individer. Det disse kvinnene gjorde i 1905 var med på å legge grunnlaget for at kvinner skulle få full stemmerett, sier Melby.
I 1913 ble Norge den første uavhengige nasjonen som ga kvinner full stemmerett.
Fredrikke Marie Qvam taler ved Universitetet i Oslo i 1902. Foto: Worm-Petersen, Nasjonalbiblioteket
Norsk emigrering og ugifte kvinner
Stemmerett var kritisk viktig. Men full likestilling mellom kjønnene omfatter mye mer enn det. Her spiller en annen historisk begivenhet en sentral rolle.
Mellom 1830 og 1920 utvandret 800.000 mennesker fra Norge til USA og andre land. De aller fleste var menn.
Norske emigranter forlater Christiania i 1905. De skal til Amerika. Foto: Elmer Underwood, Nasjonalbiblioteket
Som en konsekvens av dette var nesten 40 prosent av kvinnene i Norge ugift ved begynnelsen av 1900-tallet. Mennene de kunne ha giftet seg med var borte.
Både liberale og konservative politikere så at dette var en katastrofe i emning. Om kvinner ikke fikk lov til å arbeide, hvordan skulle ugifte kvinner overleve.
– Både konservative og liberale menn presset på for formelle rettigheter for ugifte kvinner slik at de kunne ta vare på seg selv. Presset kom fra mannlige politikere som så at ugifte kvinner trenge muligheten for å skaffe seg et brukbart levebrød. Så de presset på for reformer, sier Melby.
I tillegg til arbeidsrelaterte reformer, vedtok politikere en liberal ekteskapslov i 1927 som verdsatte kvinnens arbeid i hjemmet.
Norske sykepleiere i 1930. Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket
Babyboomere driver velferdsstaten
Etter andre verdenskrig opplevde Norge, som de fleste landene i vesten, en babyboom. På denne tida var forventningen at kvinner skulle bli i hjemmet for å ta vare på barna.
Men utover i 1960-årene begynte Norge å få stor mangel på arbeidskraft. Politikerne gjorde alt de kunne for å overtale mødrene til å bli med i arbeidsstokken, men det var ikke før i 1975, da myndighetene innførte barnehageloven, at kvinner sto helt fritt til å arbeide utenfor hjemmet.
Kvinner kom mye mer med i arbeidslivet. Denne sekretæren jobbet ved NVE i 1966. Foto: Henrik Svedahl, NVE
I dag bidrar Norges liberale foreldrepermisjon til å øke likestillingen og balansere kravene fra arbeid og familie. Denne omfatter nesten et års permisjon med full lønn for mødre, og en sjenerøs fedrekvote.
Marie-Laure Olivier er administrativ leder for Senter for Fremragende Forskning PoreLab ved NTNU. Hun kom til Norge fra Frankrike i 1996, og har førstehåndskjennskap til hvordan Norges holdning til kjønn har hjulpet til med å forme mer innbydende arbeidsplasser og hjemmeliv for kvinner.
– Min erfaring er at det er mye lettere å være kvinne i Norge sammenlignet med i Frankrike. Frankrike har denne patriarkalske kulturen. Norge er mye mer avansert sosialt sett, sier hun. – Jeg har aldri, aldri opplevd noen diskriminering i Norge fordi jeg er kvinne. Absolutt aldri.
Advarsler fra historien
Hva så med Magdalena Olavsdatter?
Wærdahl sier at det ikke finnes noen dokumenter som forteller oss om Magdalena noen gang greide å få kompensasjon for farens død fra Hansaforbundet.
Men når Wærdahl ser mer bredt på kvinnenes historie og kvinners rettigheter i Norge, med sine opp- og nedturer gjennom århundrene, ser hun en klar beskjed i trendene.
– Vi tror alltid at når det kommer til likestilling mellom kjønnene, går ting stort sett i retning av noe bedre. Men det er ikke nødvendigvis sånn, sier Wærdahl.
Avskallingen av kvinners rettigheter fra begynnelsen av 1500-tallet og til det snudde igjen rundt midten av 1800-tallet bør tjene som en advarsel, sier hun.
– Du må se hele det store bildet for å forstå det som skjedde med kvinnerettigheter i Norge. Jeg tror du kan se på den historien som et bevis på at vi ikke skal ta noe for gitt, sier Wærdahl.
