Hvordan unngå underskudd på store idrettsarrangement?
Flere store idrettsarrangement opplever store kostnadsoverskridelser og at inntektene blir lavere enn forventet. Årsakene er sammensatt, men flere feilvurderinger går igjen fra arrangement til arrangement. Forskere innen idrettsøkonomi har en løsning for å unngå å gjøre de samme feilene gang på gang.
Sykkel-VM i Bergen i 2017 hadde budsjettert med 156,4 millioner kroner både i inntekter og kostnader. De bommet på begge områdene, og arrangementet gikk med et underskudd på 55 millioner.
Forventet antall tilreisende publikummere til sykkel-VM var kraftig overvurdert, og de aller fleste tilskuerne kom fra Bergen og nærområdet. I kommuneadministrasjonen forventet man at 5000 bobiler ville komme til byen, det bare kom 245.
Arrangørene hadde booket 50 000 romdøgn på hotellene, men trengte bare 19 000. Hotellene som hadde holdt av rom til sykkelturistene hadde derfor sagt nei til konferanser etc.
Situasjonen ville blitt enda verre, hadde det ikke vært for at PST oppgraderte faren for terrorangrep, noe som gjorde det nødvendig å hente inn flere politifolk fra andre politidistrikter – og losjere dem inn på hoteller i Bergen.
Oppgavene med å ivareta sikkerheten ble mer kostbar enn forventet. Politiets første budsjett var på 3 millioner kroner, mens sluttregningen kom på ca 70 millioner.
Av dette skulle arrangørene betale ca 10-15 millioner, men siden de gikk konkurs ble politiet sittende med hele regningen alene.
Lillehammer-OL topper lista
Andre store idrettsarrangement med kraftig minus i regnskapet:
- Sykkel-VM i Oslo 1993: 12 millioner kroner i underskudd
- Sjakk-OL i Tromsø 2014: 4 millioner i underskudd – etter at de hadde fått statlige ekstramidler på 12 millioner
- VM i terrengsykling Hafjell/Lillehammer 2014: 8 millioner i underskudd
Ski-VM i Oslo 2011 gikk imidlertid med et solid driftsoverskudd (69 millioner), men anleggsinvesteringene i Holmenkollen ble 17 ganger dyrere enn det opprinnelige budsjettet. Etter at Oslo hadde vunnet kampen om å arrangere ski-VM, kom FIS (Det internasjonale skiforbundet) med krav om store utbedringer av skianlegget.
Det førte til en investeringskostnad på hele 1,825 milliarder kroner.
Skrur vi tiden tilbake til OL på Lillehammer i 1994 var budsjettet opprinnelig på 600 millioner kroner. Sluttsummen kom på 9,2 milliarder.
Selve OL-anlegget kom på 7 milliarder og investeringskostnader til infrastruktur på 2 milliarder, som hovedsakelig gikk til den nye broen over Mjøsa.
– Det var en lokal, entusiastisk gjeng som lanserte planene om OL på Lillehammer, men de ble ikke tatt på alvor i starten. Så det var en stor overraskelse da IOC tildelte Lillehammer vinter-OL. Da gikk finansdepartementet inn og oppjusterte budsjettene, forteller professor Harry Arne Solberg.
Harry Arne Solberg er professor ved NTNU Handelshøyskolen. Sammen med førsteamanuensis Denis M. Becker ved NTNU Handelshøyskolen har Solberg forsket på årsakene til budsjettsprekk og overskridelser på investeringskostnader.
(Se referanse nederst i artikkelen).
Professor Harry Arne Solberg (t.v.) og førsteamanuensis Denis M. Becker ved NTNU Handelshøyskolen.
Som å skyte opp nyttårsraketter
Men ville vi vært disse folkefestene foruten? Mange mener nei. Hvor herlig var det ikke å se Johan Olav Koss vinne tre OL-gull på skøyter på hjemmebane, og høre IOC-presidenten si «Best Olympic games ever».
– Jeg sammenligner det med å skyte opp nyttårsraketter: Det kan sees på som sløseri, men livet blir kjedelig hvis aldri gjør noe utenom det nødvendige. Og den emosjonelle verdien av slike folkefestarrangementer er stor, sier Harry Arne Solberg.
– Men næringsmessig er verdien mye mindre enn man gjerne tror og investeringene blir ofte mye dyrene enn antatt. Og til syvende og sist havner regningen for investeringene ofte hos skattebetalerne ettersom det er det offentlige som dekker budsjettsprekkene, understreker Solberg.
Hvorfor går det ofte over stokk og stein med økonomien i store idrettsarrangement?
Forskerne understreker at dette ikke er et særnorsk fenomen, men at akkurat det samme skjer i andre land.
- Les også: – OL er helt meningsløst for Norge
Årsakene til underskuddene er sammensatt
Ofte er det store forventninger til positive økonomiske ringvirkninger i etterkant av store idrettsarrangement. Blant annet at medieoppmerksomhet rundt stedet arrangementet foregår skal trekke turister. Det skjer til en viss grad, men på langt nær så mye som forventet.
– For eksempel vil ikke Trondheim eller Oslo plutselig bli en stor vintersportsdestinasjon av å arrangere ski-VM. Marka rundt Trondheim og Oslo benyttes av lokalbefolkningen – ikke av turister, sier Solberg.
– Men når det er sagt så går de fleste ski-VM i nordiske grener med overskudd, og FIS gir betydelig støtte på ca 130 millioner til ski-VM.
Solberg refererer til at det som er gjort av forskning på Lillehammer-OL i etterkant, viser langt mindre næringsmessige ringvirkninger enn man trodde i forkant.
– Turistene vegrer seg
Det er også forventninger til at selve arrangementet skal trekke godt med turister, som tilfellet var med sykkel-VM i Bergen.
– Det som gjerne skjer er at turister ofte vegrer seg for å reise til byen eller stedet arrangementet foregår fordi de frykter sprengt hotellkapasitet og dyre hotellrom, sier Solberg og siterer noen eksempler:
- Under London-OL i 2012 var det færre tilreisende enn året før
- Under fotball-VM i USA i 1994 tapte mange hoteller på færre gjester enn forventet
- Korea, som arrangerte Fotball VM sammen med Japan i 2002, hadde like mange utenlandske turister i VM-perioden som under samme periode året før, da uten VM.
- Arrangørene av sjakk-OL i Tromsø la beslag på samtlige hotellrom i byen slik at det ikke var plass til andre turister i den perioden. Sammenlignet med ordinære turister hadde sjakk-turistene et svært lavt forbruk, og matutgifter deres ble dekket av arrangørene. Den økonomiske tilførselen som arrangementet skapte for byen besto i hovedsak av Kulturdepartementets tilskudd på 87 millioner kroner.
Motiverer idrettsarrangement vanlige folk til mer aktivitet?
Forskerne har også kartlagt at det ofte blir knyttet forventninger til ringvirkninger som:
- Rekruttere barn og unge til idretten
- Økt mosjon og helsegevinster
– Dette er ringvirkninger som ofte ikke inntreffer ifølge akademisk forskning. For arrangørene kan arbeidet med å legge til rette for å oppnå slike virkninger bli en merbelastning som går utover kjerneoppgavene deres. Det er liksom politisk ukorrekt å si at arrangementet er nok i selv, sier Solberg.
Store sykkelritt bidrar ikke nødvendigvis til flere hverdagssyklister. Foto: Shutterstock/NTB
I en studie i etterkant av sykkel-VM i Bergen stiller Solberg og NTNU-professor Jon Martin Denstadli følgende spørsmål: «Basert på den vanlige antakelsen om at store internasjonale idrettsarrangementer er katalysatorer for idrettsdeltakelse og fysisk aktivitet (‘trickle-down-effekten’), tar studien opp to forskningsspørsmål: (i) Økte arrangementet beboernes motivasjon for sykling som et middel. av trening og daglig transport? og (ii) Økte frekvensen av sykkeldeltakelse i ulike former (f.eks. sykling på jobb, for trening) fra før til etter arrangementet?»
Artikkelen om studien er publisert i European Sport Management Quarterly.
– Vi fant at det var en viss økning umiddelbart etterpå, men så falt aktiviteten raskt tilbake til det opprinnelige nivået. Vi sammenlignet også Bergen med Oslo, Trondheim og Stavanger over en lengre periode. Sykkelaktiviteten økte i de andre byene, men ikke i Bergen. Skal man stimulere folk til å sykle mer, bør man heller bruke penger på sykkelstier enn internasjonale mesterskap, sier Solberg.
Boris Johnsen sa nei til Tour de France-etappe
Det prestisjefylte sykkelrittet Tour de France pleier å auksjonere bort de populære startetappene for å skaffe seg ekstra inntekt. Statsminister Boris Johnson valgte imidlertid å si nei til tilbudet om å arrangere Tour de France-etapper i London. Slik kommenterte han beslutningen:
“I will not waste cycling money on something that would only deliver very brief benefits. You’ve got to take some tough decisions in government, and I think 35 million quid (tilsvarer 400 millioner kroner) on a one-off event was just not worth it for London …the money could be spent on long-term infrastructure to make cycling in London safer”.
Mangler djevelens advokater
Noen arrangører budsjetter nok strategisk lavt for at myndighetene skal vurdere at dette er innenfor kostnadsrammer som staten kan støtte. Og lokalpolitikere driver lobbyvirksomhet inn mot Kulturdepartementet.
– Ofte maler arrangøren et optimistisk bilde for å få offentlig støtte, og det er ingen som tar eller får rollen som «djevelens advokat» og stiller de kritiske spørsmålene under forberedelsene. Det blir hovedfokus å få arrangementet, ikke på konsekvensene, sier Solberg.
– Og hvis det mangler penger når arrangementet nærmer seg gjennomføring, blir man redd for prestisjetapet en eventuell avlysning kan føre til. Dette kan gjøre det lettere å få tilført ekstra midler, eksempelvis fra Kulturdepartementet.
Mangler kompetanse og overføring av kompetanse
– Engangsarrangementer som flytter seg fra sted til sted har ikke samme grad av kunnskapsoverføring som gjentakelsesarrangementer. Alle starter fra scratch. Man skulle tro at i et så lite land som Norge skulle vi kunne greie å overføre og dele erfaringer, men det skjer sjelden i denne sammenhengen, sier Solberg og trekker opp disse momentene:
- Uerfarne lokale entusiaster med begrensede kunnskaper er initiativtakere
- Små arrangementsorganisasjoner med begrenset kompetanse
Kynisme, korrupsjon og bestikkelser
For de lokale arrangørene kan møtet med de internasjonale forbundene bli utfordrende når man skal forhandle om de økonomiske sidene. I dette landskapet er det langt fra enkelt for en lokal, entusiastisk og uerfaren arrangørstab å orientere seg.
– For de internasjonale idrettsforbundene er mesterskapene deres viktigste inntektskilde og showcase. Og her er det mye korrupsjon, kynisme og bestikkelser. De internasjonale idrettsorganisasjonene svever ofte under den juridiske radaren, og lokaliseres i land med begrenset innsyn når det gjelder økonomi, for eksempel Sveits, sier Solberg.
Han eksemplifiserer problemene med at Sepp Blatter og Michel Platini ble avsatt som generalsekretærer fra hhv. FIFA og UEFA på grunn av korrupsjon og brudd på organisasjonenes etiske regler. Begge ble utestengt fra fotballen i åtte år.
Et annet eksempel er fengslingen av Lamine Diack, tidligere president i Det internasjonale friidrettsforbundet. Årsak: korrupsjon. Og flere internasjonale ledere er under lupen.
- Les også: Demokrati og gigantfrykt ga Blatter makt
Sjakk-OL i Tromsø fikk smake det internasjonale spillet
De lokale arrangørene av sjakk-OL i Tromsø fikk brynt seg mot sterke internasjonale krefter. Foto: Shutterstock/NTB
– Det holder ikke alltid å spille med litt naive, norske spilleregler, slik Tromsø erfarte da de konkurrerte om å få arrangementet. Underveis i prosessen fikk de lekket opplysninger om at deres bulgarske konkurrent, badebyen Albena, hadde fått tilbud av Det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) om å kjøpe arrangementet til en pris av €300 000, men som de avslo.
Et annet eksempel skjedde et par måneder før arrangementet, da det russiske damelaget ble nektet deltakelse på grunn av for sein påmelding. Da kom Det internasjonale sjakkforbundet på banen og truet med å flytte sjakk-OL til Sotsji i Russland.
Dette førte til at arrangøren i Tromsø ga etter, og ikke bare det; de måtte også betale oppholdsutgiftene for de russiske utøverne.
Så, hvordan unngå kostnadsoverskridelser?
I en nylig publisert artikkel foreslår professor Harry Arne Solberg og førsteamanuensis Denis M. Becker å etablere et system som samler kunnskap og erfaringer for å skape en know how-base.
De foreslår å etablere profesjonelle institusjoner som ivaretar kunnskapsoverføringer – både regionalt og nasjonalt – hvor offentlig sektor inkluderes. Nasjonalt bør dette administreres av Kulturdepartementet, foreslår forskerne.
De mener at et nyttig verktøy vil være en sjekkliste over hva som er viktig å vurdere når man skal søke om å få store arrangementer – og hva som er viktig å gjøre for å sikre god gjennomføring.
Regionalt:
- Utpeke destinasjoner som egner seg til ulike arrangement. Disse bør utpekes av en nøytral aktør, for eksempel Kulturdepartementet
- Kritisk blikk på egne forutsetninger: Hvilke arrangementer passer hvor og hvilke passer ikke?
- Etablere kompetanse lokalt som kan brukes på senere arrangementer
I Storbritannia er det etablert en city pool nettopp til dette formålet. Her kan det være erfaringer å høste for en lignende modell i Norge.
Disse tiltakene kan bidra til at store underskudd unngås og at regningen for kostnadsoverskridelser ikke havner på skattebetalernes regning.
