Demokrati og gigantfrykt ga Blatter makt
For mange europeere er det uforståelig at Sepp Blatter greide å klamre seg til makten i FIFA så lenge. Men for andre var alternativene langt verre.
FOTBALL: Sepp Blatter gikk offisielt av som FIFA-president under den ekstraordinære kongressen i Zürich 26. februar. Mange så frem til dette. Men slettes ikke alle.
Sepp Blatters makt i FIFA og de gigantiske tv-inntektene er nært knyttet til hverandre. Foto: Thinkstock
Sammenhengen er kanskje ikke umiddelbart klar mellom Sepp Blatters makt i FIFA og de gigantiske tv-inntektene de europeiske fotballnasjonene rår over. Men den finnes. Forsker i sportsøkonomi og professor Harry Arne Solberg ved NTNU ser den.
– Europeisk klubbfotball har de fem største ligaene i verden, og har ingen likemenn når det kommer til hverken økonomisk verdi eller vekst. Samtidig har Europa fått stadig mindre makt i internasjonal fotball. Det gjelder spesielt når det kommer til å ta seg av alle korrupsjonsskandalene i FIFA.
Denne tilsynelatende motsetningen påpeker professor Solberg i analyser han har gjort sammen med forsker Rasmus K. Storm fra Idrættens Analyseinstitut i Danmark.
Forskerne har tatt for seg hvordan fordeling av inntekter, spesielt fra tv-rettigheter, kan bidra til å forklare hvordan Blatter holdt seg ved makten helt fra 1998 til han ble suspendert i høst.
For helt å forstå hvorfor, må vi først se på de enorme pengesummene vi snakker om.
Dyreste idrettsarrangement
England, Spania, Italia, Tyskland og Frankrike er de aller største fotball-ligaene i verden rangert etter inntektene. Men ingenting kommer i nærheten av Premier League.
De norske rettighetene til engelsk Premier League ble i høst for første gang dyrere enn Tippeligaen. Illustrasjon: Thinkstock
– De norske rettighetene til engelsk Premier League ble i høst for første gang dyrere enn Tippeligaen, sier Solberg.
TV2 betalte i oktober 2015 over 1,6 milliarder kroner for å få sende Premier League de neste tre sesongene. Budrunden med spesielt Discovery ble hard. Den nye avtalen ble mer enn dobbelt så dyr som den forrige.
I desember betalte så Discovery og VG i samarbeid hele 2,4 milliarder kroner for rettighetene til Tippeligaen og OBOS-ligaen, men den avtalen gjelder dobbelt så lenge, altså seks år. Det tilsvarer dermed 1,2 milliarder kroner for tre år om vi vil sammenligne avtalene direkte.
Dette var første gang at Premier League ble dyrere enn Tippeligaen.
- Les også: Forsking friskmelder kunstgras
Betalingsvillige nordmenn
Mange norske fotballfans betaler for å se sine favoritter i England. Foto: Thinkstock
Det norske markedet er blant de aller viktigste.
– Norge er et lite land, men vi er betalingsvillige, som Solberg oppsummerer det.
Men dette er ikke på noen måte unikt for Norge. Siden starten har prisen for Premier League verden over økt over 125 ganger.
Tv-rettighetene for Premier League utenfor Storbritannia gikk for 8 millioner pund for sesongen 1992/1993. Altså rundt 100 millioner kroner sammenlagt for alle land. Bare for 2016 vil Premier League bringe inn over 1 milliard pund i tv-rettigheter fra det utenlandske markedet. Det tilsvarer over 12 milliarder kroner.
De andre store ligaene i Europa ligger langt under Premier League i tv-inntekter, men får også nok til klare seg mer enn greit.
Rent demokrati
Hvorfor har så dette noe å gjøre med Blatter og FIFA?
Blant annet fordi FIFA et rent demokrati der Europa har fått stadig mindre å si. Guam og Trinidad og Tobago har én stemme hver under avstemningene, akkurat som England og Italia har det.
Små nasjoner har samme stemme som de store i FIFA. Her fra Zanzibar i Tanzania. Foto: Thinkstock
– Kontrasten i de to distribusjonsmodellene er det som irriterer og trigger fotballnasjonene utenfor Europa. I klubbfotballen er det markedskreftene som fordeler inntektene i favør av de store fotballnasjonene. I FIFA brukes demokratiske prinsipper: En nasjon en stemme, sier Solberg.
En del av FIFAs inntekter fordeles likt, mens noe faktisk fordeles mer i favør av de små nasjonene. Dette gjør at pengestrømmene går i motsatt retning av hvordan de fordeles innen klubbfotballen. Cirka 50 prosent av FIFAs medieinntekter skapes jo faktisk i Europa, påpeker Solberg.
Det internasjonale fotballforbundet FIFA hadde sju medlemmer ved oppstarten i 1904. Samtlige sju land var europeiske.
41 nasjoner var medlemmer under det første VM i 1930. Der deltok ingen nasjoner utenfor Europa eller Amerika.
Penger. Mye penger. Halvparten av medieinntektene til FIFA kommer fra Europa. Foto: Thinkstock
I dag har forbundet 209 medlemmer, flere enn det finnes land i verden. De færreste av disse medlemmene har noe i nærheten av gigantinntektene de store nasjonene opererer med.
Skremmer vannet av de små
Mange av disse små nasjonene lar seg skremme av utviklingen i Europa. De gigantiske tv-avtalene har drevet opp prisen på fotball, og også lønningene til fotballspillerne. Dermed tapper Europa også talent og muligheter fra resten av verden.
Kina kan bli et unntak, siden det hjemlige markedet er så stort. Pengestrømmene i den kinesiske klubbfotballen har skutt i været den siste tiden, men foreløpig er det lite interesse for kinesisk klubbfotball utenfor Kina. Derfor foregår det ingen eksport av tv-fotball fra Kina. Dermed får de heller ingen medieinntekter utenfra.
Men det endrer ikke hovedtrekkene.
Representanter fra små land frykter enda større forskjeller mellom fotballnasjonene om Europa skulle få en langt større innflytelse i FIFA. De kan ikke på noen måte holde tritt med utviklingen og pengestrømmene der.
Favoriserer de største
Det koster ikke noe mer å sende samme fotballprodukt til flere kanaler. Dermed vinner det beste produktet. I praksis betyr det engelsk fotball for mange. Illustrasjon: Thinkstock
Det koster ikke noe mer å selge samme fotballprodukt til enda flere tv-kanaler. Det mest populære produktet vinner frem.
– Kostnadsstrukturen for produksjon og distribusjon av TV-kamper favoriserer først og fremst de store ligaene – altså de som har de mest attraktive produktene, forklarer Solberg.
De fem store har de mest attraktive produktene. Programkostnadene er de samme om kampen bare vises på tv i ett land eller over hele verden. Ett produksjonsselskap leverer et identisk produkt til mer enn 200 tv-kanaler over hele verden.
De variable distribusjonskostnadene er svært små. Det er dyrt å sende en satellitt opp i verdensrommet som skal formidle signalene til mottakerne, men når det først er sendt opp er de variable kostnadene knyttet til bruken av den minimale.
De siste årene har kapasiteten på overføringsnettet blitt kraftig forbedret som en følge av den digitale revolusjonen.
Lignende egenskaper eksisterer ved Internett, noe som har gjort det enkelt for klubbene å promotere seg til fans over hele verden. Dette forsterkes av turnéene de gjør på andre kontinenter før og etter sesongen.
– Oppsummert betyr disse egenskapene at omtrent alle inntektene de fem store henter inn fra eksterne markeder er ren profitt. De har nesten ingen kostnader knyttet til inntektene fra eksportmarkedene, påpeker Solberg.
Gigantsummer
Real Madrid-fans. Klubben deres er blant de få i Spania som kan hamle opp med inntektene til klubber i Premier League. Foto: Thinkstock
Inntektsforskjellene øker snarere enn minker. Samtidig går de største stjernene ditt pengene er. Tv-rettighetene sikrer at Europa har mest. Summene er kjent for fansen. Men la oss ta et par eksempler.
Da Gareth Bale gikk fra Tottenham til Real Madrid i 2013, kostet han 118 millioner euro, mye over en milliard norske kroner etter dagens kurs.
Cristiano Ronaldo skal få over 52 millioner dollar i lønn i året fra Real Madrid. Det tilsvarer over 444 millioner kroner, og betyr i så fall at klubben gir ham 1.218.000 kroner dagen, 50.742 kroner i timen, 845 kroner minutter eller 14 kroner for hvert eneste sekund. Også om han bare spiser frokost eller ligger på sofaen og tar en dupp. I tillegg kommer sponsoravtaler.
Mange vil synes de beste spillerne er verdt det, at de bidrar til å holde mange unges drømmer i live og at det bare skulle mangle om de beste ikke fikk sin del av inntektene.
Barcelona. Den andre giganten i Spania. Eller den første, avhengig av hvem du spør. Foto: Thinkstock
Men samtidig virker ikke 250.000 dollar, drøyt to millioner kroner, som fryktelig mye penger i sammenligning. Det er ingen tilfeldig sum.
Kjøpte støtte fra de små
250.000 dollar er summen som FIFA hvert år deler ut til samtlige nasjonale forbund som en engangsstøtte. I noen år hvor det har vært VM, og dermed ekstra høye inntekter, har Blatter kommet med forslag om å doble beløpet. Disse forslagene har han lansert selv, uten å gå gjennom styret – fordi han selv ønsket selv å bli kreditert for dem.
250.000 dollar rekker ikke til å betale Ronaldos lønn i to dager med dagens kurs. Men det kan være viktig for en liten fotballnasjon. Eller for den enkelte FIFA-representanten som kanskje har sett en mulighet for å få en andel av disse pengene.
Nettopp slike handlinger har holdt Blatter ved makten siden 1998 til han ble suspendert i høst. Han og hans krets har ved hjelp av pengestøtte og ulike utviklingsprogram bidratt til å styrke fotballen i mange av de mindre fotballnasjonene. Og utvilsomt pengebøkene til flere av de involverte, må sies.
Sepp Blatter er sveitser, men det er likevel spesielt i Europa og andre vestlig orienterte land at han er upopulær. For i Afrika, Asia og Karibia har han hatt stor støtte.
I deler av fotballverdenen langt fra milliardene har Blatter hatt stor støtte. Foto: Thinkstock
– Blatters suksess stammer fra et system med finansiell omfordeling som gir fordeler til de mest underutviklede nasjonale fotballforbundene og Europa, som forskerne poengterer i analysene.
Dette har igjen bidratt til å holde Blatter trygt og godt i posisjonen FIFA-president. Til tross for de mange påstandene om korrupsjon og uredelighet som dukket opp mens han regjerte.
- Les også: Fotballtalenter trener for mye
Europa langt fra flertall
For selv om Europas 53 medlemmer skulle stemme samlet under FIFA-kongressene der de store avgjørelsene tas, og selv om de skulle få støtte fra flere av de tradisjonelle partnerne, er de fullstendig avhengige av støtte fra mindre fotballnasjoner for å få noe flertall blant de 209.
Afrikas 54 medlemmer og Asias 46 gir derimot 100 stemmer alene. Da er de fem stemmer fra å få rent flertall. Ikke at disse nasjonene alltid stemmer samlet heller, men det kan hjelpe til med å skjønne hvorfor ting ikke alltid går Europas vei.
Europa har igjen og igjen mislyktes med å samle nok støtte. Dels fordi det ikke har gavnet fotballen i de små nasjonene. Dels fordi enkelte representanter nok også har hatt personlige grunner.
For bildet blir ikke komplett uten at vi også tar for oss den minst behagelige siden av FIFA-toppenes virksomhet.
Korrupsjon
Ingen nasjoner er helt rene, men korrupsjon blir av mange i Europa ikke sett på som en naturlig del av en beslutningsprosess. Illustrasjon: Thinkstock
Spesielt korrupsjonsskandalene har opprørt mange europeere og vanlige samarbeidspartnere. Ingen nasjoner er helt rene, men korrupsjon blir av mange i disse landene ikke sett på som en naturlig del av en beslutningsprosess. Kanskje fordi vi ikke er vant med det.
– Holdningen kan være annerledes i land der de opplever mye korrupsjon, mener Solberg.
Dette er nok en av de minst populære konklusjonene forskerne kommer med. Men korrupsjon er langt mer utbredt i mange av nasjonene som tradisjonelt støttet Blatter.
Dersom du er vant med å betale deg frem hjemmefra, er kanskje terskelen for å motta «gaver» i andre sammenhenger lavere også.
Disse holdningene bidro antakelig til at Blatter og de mange samarbeidspartnerne satt tilsynelatende trygt. Inntil de begynte å involvere amerikanske banker i banktransaksjonene sine og noen sladret på dem.
Det ga amerikanske myndigheter og advokater en åpning for å gå løs på de tilsynelatende mer lyssky delene av FIFAs virksomhet. Da måtte selv Blatter og mange av hans folk gi etter for presset.
Derfor er Blatter suspendert, mens vi venter på advokatenes møysommelige og tidkrevende arbeid i USA.
Les også: Fotballen er ikke rund
Dømmer ikke
Blatter er suspendert mens vi venter på advokatenes møysommelige og tidkrevende arbeid i USA. Illustrasjon: Thinkstock
Mange representanter for små fotballnasjoner grep altså den muligheten de hadde for å få sin del av kaka, om det nå var til inntekt for sine forbund eller seg selv, eller begge deler.
Blatter ble samtidig en garantist for innflytelse for de små på bekostning av de store. En garantist for at de europeiske pengemaktene og de andre store fotballnasjonene ikke fullstendig skulle få dominere FIFA med sin versjon av rettferdighet.
Da er det i hvert fall rasjonelt mulig å forstå støtten han fikk.
Er det riktig at en liten nasjon i Karibia eller Stillehavet, som kanskje ikke engang har fungerende fotballserie, skal ha den samme stemmen i FIFA som Tyskland eller Frankrike? Det vil ikke Solberg ta stilling til. Den slags er ikke fotballforskerens jobb.
Men det er liten tvil om at FIFA har vært preget av en del «postkassenasjoner». Begrepet har sitt utspring i at ledere av internasjonale idrettsorganisasjoner oppfordrer nasjoner som omtrent ikke er aktive i den aktuelle idretten om likevel bli medlem av deres organisasjon, for at de skal sikre seg stemmene deres i valg.
– Dette er utbredt i blant annet håndball, sjakk, og de minste fotballnasjonene i FIFA vil aldri kunne kvalifisere seg til VM, påpeker Solberg.
Må rydde opp
– Det viktige nå er at problemene med korrupsjon og uredelighet i FIFA behandles effektivt. Det er ingen god måte å styre på om du kjøper stemmer eller lar ledende representanter fra nasjonale eller kontinentale forbund bruker sine posisjoner til personlig vinning. Slik bør ikke internasjonale idrettsorganisasjoner drives, mener forskerne Solberg og Storm.
Sett fra et europeisk synspunkt må dette være den viktigste bekymringen knyttet til den fremtidige utviklingen av internasjonal fotball. Ikke bare for Europa, men også for alle de andre FIFA-medlemslandene, konkluderer de.
