Tre forskere kledd i blå frakker og iført vernebriller ser opp på glassrør over laboratoriebenk.
Instituttene er på mange måter norske bedrifters forsknings- og utviklingsavdeling, også internasjonalt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Smidesang & Lyng / SINTEF

Hvor ellers kan regjeringen putte på én krone og garantert få tre kroner tilbake?

Faren er stor for at våre egne politikere legger ut snublesteiner for Norge i EUs forsknings- og innovasjonsprogram. Det er dårlig nytt, ikke minst når tidenes forsyningskrise truer Europa.

EUs nye rammeprogram Horisont Europa er verdens største forskningskonkurranse. Det er en unik anledning til å etablere samarbeid og posisjonere Norge i EU, vårt viktigste eksportmarked.

Dette er ikke blitt mindre aktuelt i lys av den alvorlige krisen Europa står midt i.

Nå må vi sikre tilgang til nok energi, mat og materialer på en måte som er til å leve med økonomisk, uten at vi må gå på akkord med ambisjonene om dramatiske kutt i klimagassutslipp. Det gjør forskningsprogrammet viktig.

Et grønt skifte vi kan leve av

Programmet gir oss en åpning for å tilføre våre europeiske naboer norsk kompetanse på effektive nullutslippsløsninger. Et felt der Norges gode resultater nettopp i EU-programmene viser at vi er veldig gode.     

Like viktig er det å hente kunnskap utenfra for å utvikle de løsningene vi trenger til å gjøre norsk næringsliv bærekraftig.

Deltakelse i programmet vil dermed øke vår sjanse til å skape arbeidsplasser av det grønne skiftet her hjemme. Det vil i sin tur gjøre det lettere å finansiere bedre omsorg, mobilitet og andre tjenester, ikke minst til vår stadig voksende andel eldre.

Lager hindre for oss selv

Fordi vi lenge har satset på grønn, digital industriforskning i Norge, klarte norske miljøer å hente hjem mer enn 16 milliarder kroner til forskning og innovasjon fra EUs forrige rammeprogram Horisont 2020.

Norge endte opp med mer enn 2,5 prosent av hele «EU potten» på 800 milliarder kroner. Dette viser høy norsk konkurranseevne, og er et resultat som overoppfylte den daværende regjeringens ambisjon om 2 prosent returandel.

Nå er både vi og resten av Europa i gang med EUs neste program, Horisont Europa. Men dessverre er Norge i ferd med å legge hindre i veien for seg selv i kvalifiseringen til mesterskapet. Mer om dette straks. Men først: hvem er deltakerne i konkurransen?

Instituttene sanker EU-kontrakter

Det norske «forskningslandslaget» består av noen universiteter som gjør det skarpt i de «grenene» som handler om fri forskning. Men mye av konkurransen handler om «lagsport» der bedrifter og forskningsmiljøer samarbeider om anvendt forskning.

Samarbeid er nødvendig for å lykkes med innovasjon i form av bedre varer og tjenester og økt effektivitet. I mer enn fire av ti EU-prosjekt der norske bedrifter vant prosjektfinansiering, var våre hjemlige forskningsinstitutter partnere eller prosjektledere.

Instituttene er på mange måter norske bedrifters forsknings- og utviklingsavdeling, også internasjonalt. Til sammen hentet de hjem 30 prosent av midlene til Norge.

Det er ulønnsomt å lykkes

Instituttsektoren har lyktes godt, selv om vi egentlig stiller svakere på startsstreken enn våre europeiske konkurrenter. Instituttene i EU får normalt 20–50 prosent av omsetningen sin grunnfinansiert av sine hjemland, mens instituttene på teknisk side i Norge får under ti prosent

Sintef ser norsk deltakelse i EUs programmer som avgjørende for norsk konkurranseevne. Men det er ressurskrevende og ulønnsomt for oss å lykkes i EU-forskning.

Det er først etter at myndighetene innførte ordningen «RES-EU», en økonomisk «premie» til dekning av kostnader når vi vinner prosjekter, at vi i Sintef kunne ta sjansen på å gi full gass for å lykkes i EU-programmene.

Overraskende å høre

RES-EU er altså utgifter til inntekts ervervelse.

Hvor ellers kan regjeringen putte på én krone og garantert få tre kroner tilbake i form av teknologi- og forskningsprosjekter på viktige felt for Norge, som autonome farkoster, batterier, hydrogen, havvind, helseteknologi, sirkulær økonomi og CO2-fangst.

Etter suksessen i «Horisont 2020», både forskningsmessig og økonomisk, er det mildest talt overraskende å få signaler om at regjeringen nå vil vurdere RES-EU på nytt, nettopp den ordningen som har gjort det mulig for instituttene å delta så fremgangsrikt i konkurransen.

Som å ta skistavene fra landslaget

Jeg frykter at vi med dette risikerer å rote det til for oss selv på startstreken til det neste rammeprogrammet «Horisont Europa», som er enda større enn «Horisont 2020».

Blir RES-EU-premien borte, kommer Norge til å få mindre tilbake av de 25 milliardene som et enstemmig Storting har bestemt at vi skal betale som «startkontingent» til Brussel. For uten RES-EU-premien må vi i instituttene umiddelbart redusere vår innsats.

Alt tyder da på at det blir vanskeligere for mange norske bedrifter og kommuner å få finansiert sine prosjekter.

Ja, det blir som å ta skistavene fra den sektoren som pleier å gå ankeretappen for «Team Norway» i denne viktige konkurransen. Dette vil være ekstra uklokt i en tid da vi absolutt bør stille på den samme arenaen som europeere.

Vi vil ha mer samarbeid med kompetente aktører i Europa, ikke mindre.

Innlegget sto første gang i Dagens Næringsliv 23. mars 2022 og gjengis her med DNs tillatelse.