Babyens klossete armbevegelser viser hvor smart den er

Menneskebabyer blir født som temmelig hjelpeløse skapninger. Når en nyfødt baby brått og ukontrollert veiver med armene, blir det ofte forklart som primitive og instinktive reflekser som ligger utenfor den lilles bevissthet og kontroll.

Vi har trodd at spedbarnets hjerne ikke er moden og utviklet nok til bevisst å kontrollere kroppen sin, og derfor er det refleksene som gjør at babyen klarer å bevege seg den aller første tiden. Når hjernebarken modnes, undertrykkes etter hvert de primitive refleksene, og barnet begynner å lage kontrollerte bevegelser på egen hånd.

Men hva om fosteret allerede i mors mage har en viss følelse av armene sine og hvordan de rører seg? Og at de første reflekslignende armbevegelsene etter fødselen egentlig er langt mer bevisste og meningsfulle for babyen enn hva vi har trodd?

Dette skal hjerneforskere nå forsøke å bevise, ved hjelp av infrarøde kameraer og registrering av babyhjernens elektriske aktivitet.

Professor Audrey van der Meer er overbevist om at vi altfor ofte undervurderer hva de minste barna kan og forstår. Foto: NTNU VIS MER

Utviklingen skjer kontinuerlig fra fødselen

Professor Audrey van der Meer ved Institutt for psykologi ved NTNU har i en årrekke forsket på de underliggende prosessene som driver hjerneutviklingen hos babyer.

Hun er overbevist om at vi alt for ofte undervurderer hva de minste barna kan og forstår. Hun mener at selv nyfødte babyer må stimuleres og utfordres, slik at hjerneutviklingen kan skyte fart.

Nå håper hun å finne de nevrale korrelater til babyens første armbevegelser – altså prosessene i hjernen som må finne sted hvis babyen med egen vilje faktisk styrer disse bevegelsene.

Babyens første bevegelser kan se klossete ut, men det er ikke fordi babyen har en umoden hjerne.

– Babyens første bevegelser kan se klossete ut, men det er ikke fordi babyen har en umoden hjerne. Det skyldes heller rent biologiske faktorer: at vi er født med et stort og tungt hode som rommer den store menneskehjernen, og at vi etter ni måneder i fostervann ikke har bygget opp muskler nok til å håndtere tyngdekraften, slår Van der Meer fast.

• Les også: Babyer som bryner seg får hjerneboost

Spedbarn må lære sammenhenger

Hun mener babyen ved å veive med armene, skaper en visuell forestilling som gradvis hjelper barnet med å forstå at armene faktisk henger fast i kroppen og kan brukes som redskaper til å røre ved og føle på omgivelsene.

– Barn blir ikke født med så detaljert kunnskap om seg selv. Jeg tror fosteret har en idé om hvordan armene beveger seg. Etter fødselen må babyen lære seg å knytte bevegelsen av armene til synet – og sakte, men gradvis og kontinuerlig helt fra starten av, utvikles øye-hånd-koordinasjonen. Barnet må også bygge en referanseramme for handling. De vil oppfatte omgivelsene i forhold til kroppen sin. En armlengde er noe som er innen rekkevidde. Noe som er større enn hånden, er for stort til å gripe, forklarer hun.

Kan forandre vårt syn på babyer

Nå skal Van der Meer og kollegene på Institutt for psykologi ved NTNU teste tre uker gamle babyer ved hjelp av infrarøde kameraer og elektroencefalogram (EEG), som er nevrofysiologisk registrering av hjernens elektriske aktivitet.

Forskerne har brukt EEG i studier av babyhjernen i mange år, men dette blir første gang de kobler hjernedata med bevegelsesdata. Dermed kan de se hva som skjer inne i hjernen akkurat når babyen beveger armene sine.

Vi håper å vise at det ikke er de primitive områdene i hjernen som er aktive når spedbarnet beveger armene sine. Hvis vi klarer det, tror jeg det vil gjøre at vi ser på små babyer med andre øyne.

I første omgang skal forskerne teste 25 nyfødte babyer. Hjerneaktiviteten registreres med en EEG-hette med svært følsomme, flate elektroder som babyen har på hodet. Seks infrarøde kameraer registrerer bevegelsesdata fra små refleksarmbånd som babyen har rundt håndleddene.

– Vi håper å vise at det ikke er de primitive områdene i hjernen som er aktive når spedbarnet beveger armene sine. Hvis vi klarer det, tror jeg det vil gjøre at vi ser på små babyer med andre øyne, sier Van der Meer.

• Les også: Knekker koder i babyhjernen

Babyer er ikke fargeblinde

For hvis vi vet at også helt nyfødte babyer bruker armene sine for å lære om verden rundt seg og om sin egen kropp, er det viktig at vi gir dem muligheten til det. Babyens armer og hender bør ikke svøpes stramt i et teppe mens de er våkne. Vi må også la spedbarna ligge på magen regelmessig, og vi må holde dem oppreist, slik at de utvikler muskler i nakke, armer og bein.

Professor Audrey van der Meer ved Institutt for psykologi ved NTNU har i en årrekke forsket på de underliggende prosessene som driver hjerneutviklingen hos babyer. Foto: NTNU VIS MER

Van der Meer viser til at vi før trodde at babyer var født fargeblinde, og at det derfor ikke var noen vits i å ha leker med farger. Nå vet vi at de minste babyene er veldig interessert i farger, kontraster og ansikter. Med denne kunnskapen kan vi hjelpe spedbarnet med å utforske verden.

– Den første tiden med en nyfødt kan være krevende, med amming og lite søvn. Hvis vi vet at den lille babyen er en fantastisk skapning som kan så mye – som gjenkjenner stemmen din allerede før den er født, som kjenner igjen ansikter, utforsker verden og setter pris på den fargerike uroen over senga og lekene den har rundt seg – da tror jeg vi behandler babyen annerledes. Vi ser de små framskrittene og signalene fra babyen på en annen måte, sier Van der Meer.

Hun ser for seg at forskerne også kan studere babyer som er født for tidlig, for å undersøke om de har mindre kontroll over sine egne armbevegelser. Denne typen kunnskap vil kunne brukes til å identifisere barn som trenger ekstra oppfølging.

Lyd kan hjelpe blinde spedbarn

Van der Meer har også tidligere forsket på nyfødte babyers armbevegelser. Da festet forskerne små høyttalere til babyens håndledd, samtidig som hodet til barnet var i en posisjon som lot begge ørene være frie.

Barnets mor snakket eller sang kontinuerlig i en mikrofon mens hun fra et lydtett rom så på babyen gjennom et vindu. Da lyden av mors stemme ble spilt av med lavt volum i en av høyttalerne, oppdaget forskerne at babyene beveget den hånden hvor lyden kom fra, opp mot øret. Da lyden stoppet og stemmen ble spilt av i den andre høyttaleren, beveget babyen denne hånden mot øret.

– Dermed fant vi sterke beviser for at nyfødte spedbarn er i stand til bevisst å bevege armene mot ørene sine, forklarer Van der Meer.

Professoren tror at nettopp lyd kan brukes til å lære blinde spedbarn om egne kroppsbevegelser.

Hun tror at nettopp lyd kan brukes til å lære blinde spedbarn om egne kroppsbevegelser. Babyer med normalt syn begynner som regel å gripe etter gjenstander når de er fire-fem måneder gamle. Blinde og seende spedbarn utvikler seg likt fram til da – men blinde babyer begynner ikke å gripe.

– Det er akkurat som de ikke skjønner at de har armer til å gripe med. Når de ikke lærer om seg selv ved hjelp av synet, kan vi kanskje hjelpe dem ved hjelp av lyd, tror Van der Meer.

Ønsker samarbeid med teknologer

Hun håper at hjerneforskerne kan samarbeide med teknologimiljøer om å utvikle et lite instrument som kan festes til babyens håndledd, og som piper raskere jo nærmere hendene kommer ansiktet – akkurat som en ryggesensor som piper raskere når bilen nærmer seg et objekt.

På den måten kan også blinde spedbarn fra et tidlig stadium lære om sin egen kropp og bevegelser, og om avstand, rom og kroppens forhold til omgivelsene. Dette vil sette fart på hjerneutviklingen.

– Det er spesielt viktig at blinde barn blir utfordret til å utforske omverdenen på egen hånd. For synshemmede babyer kan det være fristende å holde seg i ro, der det er trygt – men vi vet at krabbing og aktiv utforsking av omgivelsene innenfor trygge rammer setter fart på hjerneutviklingen, sier Van der Meer.

Referanse:
Van der Meer, A. L. H., & Van der Weel, F. R. (2020). The optical information for self-perception in development. J. B. Wagman & J. C. Blau (Eds.), Perception as Information Detection: Reflections on Gibson’s Ecological Approach to Visual Perception (pp. 110-129). Routledge/Taylor and Francis.