Små kommuner mangler ressurser til velferdsteknologi

Løsninger for e-helse, som GPS-sporing for personer med demens, bruk av automatiske medisindispensere, mobile trygghetsalarmer som fungerer utenfor brukerens hjem og digitalt tilsyn, er avgjørende for at Norge skal klare å opprettholde et godt velferdstilbud for framtida. Årsaken er at vi lever lenger, andelen eldre i befolkningen øker, samtidig som det blir færre i yrkesaktiv alder.

Nå har forskerne spurt kommuner som tilbyr velferdsteknologi om hvilke teknologier de har tatt i bruk og hvor langt de har kommet i arbeidet. De ble også spurt om virkemidlene som tilbys fra det nasjonale programmet for velferdsteknologi, har vært nyttige. Resultatene er basert på svar fra intervjuer og en spørreundersøkelse sendt til sentrale kontaktpersoner for velferdsteknologi i 292 norske kommuner, med stor spredning både med hensyn til størrelse og geografisk beliggenhet.

– Resultatene er jevnt over gode. Vi ser at de fleste kommunene er godt i gang med bruken av velferdsteknologi. Men det er forskjeller på de store og de små kommunene, sier forsker Elin Sundby Boysen i SINTEF.

Mens de store kommunene i stor grad støtter seg på anbefalingene fra velferdsteknologi-programmet, trengs det i større grad veiledning og overføring av “knowhow” i de små kommunene. De har rett og slett mindre ressurser til innovasjon.

Dette er mer enn teknologi

Elin Sundby Boysen forklarer dette med at en slik satsing handler om mye mer enn selve teknologien: Det er ressurskrevende fordi det krever opplæring, kvalifiserte medarbeidere som kan velge rett teknologi – og ikke minst avklaringer om hvem som skal gjøre hva i arbeidet med både implementering og drift av løsningene.

– De teknologiske løsningene skal inn i en tjeneste som mange er involvert i. Kommunene må være sikre på at teknologien virker, og at tjenesten rundt fungerer ved at varsler og alarmer fra teknologiene følges opp, understreker Boysen. Ikke minst krever det kvalifiserte medarbeidere som klarer å se hva som er til det beste for brukeren av disse tjenestene, sier hun.

Forankring på ledernivå essensielt

Når det gjelder innføring av velferdsteknologi er dette ofte avhengig av en ildsjel i de minste kommunene.

– Men det er ikke nok: Kunnskapen må deles, og det blir det ikke tid til dersom ikke alle er involvert. Dette er en lederoppgave å sørge for at dette skjer, presiserer forskeren. Alle må rett og slett med for at dette skal fungere.

– Er det for få brukere kan det gå lang tid mellom at man kommer ut for en problemstilling. Å sende mange folk på kurs kan være vanskelig i små kommuner – fordi de ansatte fra før har mange roller og oppgaver som må ivaretas og det rett og slett ikke er nok folk til å ta over jobben når andre er borte, sier Boysen.

Samtidig svarer de ansatte i små kommuner at de mener at de nye tjenestene er viktige for å “rigge for framtida” – det er stor bevissthet rundt at det blir flere pasienter, men ikke flere hender i arbeid. Informantene i de små kommunene var også klare på at de økonomiske støtteordningene som finnes, er viktige, selv om de er relativt begrenset. En av årsakene til det er at økonomisk støtte forplikter.

– Vi ser rett og slett at de små kommunene er kommet kortere i dette arbeidet og er mer avhengig av støtte enn de store kommunene for å lykkes med implementering av velferdsteknologi, tilføyer prosjektleder Elin Breivik i Nasjonalt Senter for e-helseforskning.

Jo større kommune, jo mer nytte

De største kommunene som deltok i undersøkelsen, vurderte egen nytteverdi av deltakelse i velferdsteknologi-programmet som stor. Mange av disse brukte for eksempel tilbudet om å delta på samlinger om velferdsteknologi. De brukte også de nasjonale anbefalingene for velferdsteknologi, og rapporterte at de kunne sette av ressurser til å sende medarbeidere på kurs, for å nevne noe.

– Kommunene deltar på både nasjonale, regionale og lokale samlinger om velferdsteknologi. Samlingene bidrar til å skape et nettverk med andre kommuner, som aktivt benyttes i implementeringsprosessene. Disse nettverkene styrker prosessene rundt implementering av velferdsteknologi i kommunene, presiserer Breivik.

De aller fleste kommunene svarer at de selv vurderer den kvalitative gevinsten av å ta i bruk velferdsteknologi som stor, mens det er noe vanskeligere å måle verdien rent kvantitativt etter så kort tid. De første kommunen som ble med i Nasjonalt velferdsteknologiprogram begynte med pilotering i 2014, mens de aller fleste kommunene har begynt innføringen etter 2016.

– Et viktig funn er at Nasjonalt Velferdsteknologiprogram har vært og er en viktig årsak til at kommunene har startet jobben med å ta i bruk velferdsteknologi.  De svarte også at programmet fortsatt har en viktig funksjon som pådriver til at implementeringen av velferdsteknologi i Norge ikke stopper opp, sier forsker Elin Sundby Boysen i SINTEF.

• Her kan du lese hele rapporten om norske kommuner og velferdsteknologi.