– Staten styrer ikke kunsten
Norske statsfinansierte symfoniorkestre måles på hvor godt de presterer, men målingene påvirker hverken størrelsen på statsstøtten eller den kunstneriske friheten.
PRESTASJONSMÅLING: Det stilles strenge krav til måling av resultatene til norske statsfinansierte scenekunstinstitusjoner. Sammen med tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet sendes det også ut et skjema med 29 indikatorer som kunstinstitusjonene må rapportere på.
Informasjonen skal vise folk hva skattepengene deres brukes til, og rapporteringen ligger til grunn for neste års tildeling fra Kulturdepartementet.
Førsteamanuensis Per Ståle Knardal ved NTNU Handelshøyskolen har også en mastergrad i utøvende musikk. Han har, som en del av sitt doktorgradsarbeid i økonomistyring, sett nærmere på rollen slike prestasjonsindikatorer har i norske symfoniorkestre.
Under en vitenskapelig konferanse mottok han for litt siden en pris for en artikkelen som presenterer noen av forskningsresultatene.
New Public Management-reform
Prestasjonsmåling er et produkt av New Public Management-bølgen som for alvor gjorde seg gjeldende utover 1990-tallet. Gjennom reformen skulle offentlig sektor effektiviseres ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor.
Ikke alle har vært like begeistret for denne utviklingen – særlig når det som måles, ikke er et fysisk produkt som det enkelt kan settes en tallmessig verdi på. Kvantitative måleverktøy klarer ikke nødvendigvis fange opp kunstnerisk aktivitet og kvalitet. Ekstra problematisk blir det hvis målingene brukes til å legitimere en «effektivisering» av kunstnerisk virksomhet.
Dette er aktuelle problemstillinger innen kunstfeltet, men Knardal finner ingen åpenbar kobling mellom prestasjonsmålene og nivået på statsstøtten som norske symfoniorkestre mottar – eller prestasjonsmålene og kunstneriske valg som orkestrene selv tar.
– Det økonomiske og kvantitative språket brukes for å vise hva pengene blir brukt til – og til å legitimere driften framfor å styre den, sier Knardal.
90 prosent offentlige midler
Det finnes seks profesjonelle symfoniorkestre med fast ansatte heltidsmusikere i Norge. Orkestrene holder et høyt internasjonalt nivå, og mottar i gjennomsnitt i overkant av 110 millioner kroner i offentlig støtte hvert år. Dette tilsvarer rundt 90 prosent av orkestrenes totalbudsjett, der billettinntekter utgjør i underkant av ti prosent.
Hvert år må orkestrene rapportere til Kulturdepartementet om, blant annet, samlet antall publikummere i året som har gått, antall turneer, urframføringer, framførte norske samtidsverk og antall konserter rettet mot barn og unge.
I studien har Knardal sett nærmere på to av de offentlig finansierte symfoniorkestrene i Norge. Han har også hentet data fra Kulturdepartementet og fra Norsk teater- og orkesterforening, som er interesseorganisasjonen til norske symfoniorkestre.
Styrer ikke kunstneriske valg
Studien viser at Kulturdepartementet i svært liten grad responderer på resultatene som symfoniorkestrene rapporterer inn. Det er ingen åpenbar kobling mellom prestasjonsmålene og nivået på statsstøtten. Kulturdepartementet vil ikke oppgi hvordan de justerer tildelingene til orkestrene, men orkestrene klarer ikke se om tildelingene er justert ut fra måloppnåelse.
– Det kan dermed virke som om budsjettet indeksreguleres uten at det blir koblet til hvordan orkestrene leverer ut fra sine mål. Dersom det er spesielle saker, for eksempel økning av husleie som følge av at man flytter inn i nytt konserthus, er Kulturdepartementet villig til å ha en dialog og øke tildelingen med tanke på dette spesielle formålet, forklarer Knardal.
Det er ingen åpenbar kobling mellom prestasjonsmålene og nivået på statsstøtten.
Han finner heller ingen kobling mellom prestasjonsmålene og kunstneriske eller administrative valg. Prestasjonsmålene legger altså ikke føringer på kunstneriske valg, og orkestrene styres ut fra egne strategier, valg og prioriteringer.
På en armlengdes avstand
Knardals studie bekrefter at armlengdeprinsippet, som skal sikre offentlig finansierte kulturvirksomheter kunstnerisk frihet og uavhengighet, står sterkt i Norge. Det har hersket enighet om at kunstfaglige vurderinger skal bestemme hva slags kunst som presenteres for folket, og disse beslutningene skal ikke være politisk styrt.
Knardal påpeker at det å drive et symfoniorkester er en flere hundre år gammel tradisjon, og at symfoniorkestrene forstår sitt samfunnsoppdrag: å gjøre musikk av høy kvalitet tilgjengelig for flest mulig, å fremme kunstnerisk utvikling og fornyelse, og å målrette virksomheten og utnytte ressursene best mulig.
Dette er ikke noe som lett kan måles. Det er også veldokumentert at det er vanskelig å øke produktiviteten i symfoniorkestre, siden det kreves like mange musikere til å framføre en symfoni av Beethoven i dag, som det gjorde da Beethoven selv levde.
Derfor er det også et bevisst valg som ligger bak når Kulturdepartementet velger å holde seg på en armlengdes avstand.
– Oslo-filharmonien har ikke blitt et internasjonalt topporkester på grunn av statlig detaljstyring, men kanskje heller på grunn av klokskap fra Kulturdepartementet, sier Knardal.
Er prestasjonsmålingen nødvendig?
Enkelte vil kanskje hevde at prestasjonsmålene ikke fyller noen funksjon, i og med at resultatene tilsynelatende ikke påvirker verken økonomisk støtte eller den kunstneriske produksjonen. Knardal er ikke enig.
– Mange vil si at dette er et umodent system, men jeg tror på mange måter at det er et modent system. Når staten skal måle på denne måten, sitter de langt unna kjernevirksomheten. Jeg tror derfor at det er fornuftig med et enkelt system som lar politikerne fortelle velgerne hvor mye som brukes på symfoniorkestrene, og hva skattebetalerne får i retur. Prestasjonsmålene blir et kommunikasjonsverktøy, sier han.
Det er vanskelig å øke produktiviteten i symfoniorkestre, siden det kreves like mange musikere til å framføre en symfoni av Beethoven i dag, som det gjorde da Beethoven selv levde.
Knardal påpeker at Norge er i en særstilling på kulturområdet, sammenlignet med andre land i Europa, og at stabile forhold gjør at mange utenlandske kunstnere ønsker seg hit til landet.
– I Danmark, for eksempel, er totalbudsjettene til symfoniorkestrene flate eller nedadgående. I Norge øker budsjettene, i alle fall i samsvar med lønns- og prisvekst. I Europa og ute i resten av verden kuttes det i kultursektoren, så kunstnere i andre land jobber under langt tøffere forhold, sier han.
Kritisk rapport fra Riksrevisjonen
Selv om Knardals studie viser liten grad av konflikt mellom statlig finansierte symfoniorkestre og offentlige myndigheter, påpeker han at «freden» som hersker, er skjør.
Riksrevisjonen har i en rapport nylig kritisert en rekke scenekunstinstitusjoner for å ha mangelfull økonomisk styring og manglende grunnlag for å vurdere kostnadseffektivitet. Rapporten ble oppfattet som en direkte innblanding i måten scenekunstinstitusjonene drives på, noe som skapte sterke reaksjoner i miljøet.
– Vi ser at det ikke skal så mye til før det oppstår spenninger i det harmoniske bildet som jeg beskriver gjennom min studie. Norsk teater- og orkesterforening har kommet med skarpe uttalelser i saken, sier Knardal.
Han viser likevel til Kulturdepartements reaksjon på rapporten.
– Kulturdepartementet imøtekommer noe av Riksrevisjonens kritikk, men er svært klar på at armlengdeprinsippet skal ivaretas. Sett i lys av studien, kan det se ut til at det er viktig for Kulturdepartementet å ivareta den kunstneriske logikkens dominans, sier Knardal.