To billetter til Paris for karbonkutt
NTNU fikk bare to inngangsbilletter til FNs klimaforhandlinger i Paris senere denne måneden. Billettene blir delvis brukt av to forskere fra Program for industriell økologi som snakker om karbonregnskap.
KLIMA: Det første du må gjøre om du prøver å spare penger er å finne ut hvordan du bruker dem. Det er noe vi alle vet.
Men denne øvelsen gjelder ikke bare for den enkeltes privatøkonomi eller den enkelte husstand.
Klimamøtet i Paris
- Nesten 200 regjeringer møtes i desember i Paris med mål om å undertegne en global klimaavtale som skal begrense klodens oppvarming til 2 grader.
- NTNU og SINTEF forsker på klima fra mange vinkler. Blant annet bidrar vi med å utvikle teknologier som kan hjelpe til å redusere verdens utslipp. I tiden framover vil du på Gemini.no finne ekstra mange artikler om klima.
Snart møtes representanter fra mer enn 190 land for å inngå en klimaavtale, og da støter de på det samme problemet.
Utfordringen er å bli enige om hvordan de skal fordele omtrent 1200 milliarder tonn CO2. FNs klimapanel sier dette er den totale mengden som verdenssamfunnet kan slippe ut om vi skal unngå at den globale temperaturen øker med mer enn 2 grader.
I 2013 slapp verden ut en rekordmengde på 36,1 milliarder tonn CO2, ifølge Global Carbon Project. Med en slik fart vil vi nå grensen på 1200 milliarder tonn om kun 30 år.
Å bli enige om hvordan man skal holde seg innenfor karbonbudsjettet blir derfor en utrolig vanskelig oppgave.
Utviklingsland sier at utviklede land allerede har brukt opp det meste av karbonbudsjettet. Utviklede land blir på sin side ikke enige om den beste måten å få ned utslippene på siden verdensøkonomien i dag er basert på å fossilt drivstoff.
Med dette som utgangspunkt har forskere ved Program for industriell økologi ved NTNU jobbet med andre måter vi – og beslutningstagerne – kan se på verdens karbonbudsjett.
- Les også: Klimaløsningene det blir noe av
Til EU på workshop
NTNU-forskerne Richard Wood og Daniel Moran jobber med et internasjonalt initiativ som er finansiert av EUs sjuende rammeverkprogram, kalt Carbon-CAP.
Ti europeiske universitet og forskningsinstitutt, inkludert NTNU, holder på å utvikle strategier for en tilnærming til karbonregnskapet basert på forbruk.
Daniel Moran (til venstre) og Richard Wood, fra NTNUs Program for industriell økologi, har vært involvert i et prosjekt som heter Carbon-CAP, noe som innebærer å se på karbonbudsjetter på en annen måte. Foto: Nancy Bazilchuk
Førsteamanuensis Wood og forsker Moran ved Program for industriell økologi ved Institutt for energi- og prosessteknikk skal presentere Carbon-CAP-prosjektet på en EU-sponset workshop på Paris-møtet.
Møtet er en 12 dager lang samtale mellom 40.000 lobbyister, forskere, statsansatte, aktivister og sist, men ikke minst, journalister. Det blir en viktig arena for å introdusere nye ideer og nye måter å tenke på, og det er akkurat det Carbon-CAP er, sier Wood.
– Det er en annerledes tilnærming til det å redusere utslipp. Vi tenker på den enkelte forbrukeren som utslippsdriveren. I et livssyklusperspektiv ser vi på hvordan alle varene og tjenestene som vi kjøper fører til karbonutslipp, i stedet for å bare se på de store utslippene fra kraftverk, aluminiumsmelteverk og sementfabrikker.
Det betyr at man ikke bare kan føre opp bilkjøring og flyreiser i karbonregnskapet. Carbon-CAP gjør at forskerne også får med utslippene fra maten vi spiser, mobiltelefonene vi kjøper og alt det andre vi forbruker.
Forskerne bruker livssyklusanalyse til å gjøre dette. Det vil si at de analyserer seg frem til de miljømessige kostnadene enhver ting har. De tar for seg hele livet til en ting fra den blir produsert, brukt og kastet – fra fødsel til grav, så å si.
Man har regnet utslipp i karbonfotavtrykk en stund nå, men disse regnestykkene har ennå ikke nådd helt frem til beslutningstagerne i verdenssamfunnet. Carbon-CAP tar stilling til dette på to måter. Prosjektet vil undersøke hvor solide dagens karbonfotavtrykk-modeller er. Modellene er grunnlaget for politikken. Prosjektet vil dessuten utvikle nye strategier som gir flere måter å håndtere CO2-budsjettet på.
Se forbi fabrikkpipene
En av de store utfordringene med å redusere utslipp av drivhusgasser er å få beslutningstagerne til å se forbi fabrikkpipene når de skal kutte ned CO2-utslipp.
Når forbrukerne stadig krever mer, vil kanskje ikke strategiene vi allerede har løse problemet. Foto: Thinkstock
Å redusere utslipp fra fabrikker er vanskelig nok i seg selv. Ta for eksempel Obama-administrasjonens kamp for å regulere CO2-utslipp fra amerikanske fabrikker. Men det er ikke nok, sier Woods.
– Det er nokså enkelt å kutte utslipp fra kraftverk, sementfabrikker og stålmøller, men når forbrukerne stadig krever mer, vil kanskje ikke strategiene vi allerede har løse problemet.
Carbon-CAP-prosjektet gir beslutningstagere en mulighet til å se hvor man kan spare på utslippene tillegg til reguleringen av fabrikkpipene.
– Jeg ser det som om vi øker problemets overflate. På denne måten får vanlige folk hjelp til å redusere sine karbonfotavtrykk, ikke bare de som eier en fabrikk.
Ulike verktøy
Ved å tydeliggjøre de ulike utslippsdriverne kan Carbon-CAP-prosjektet hjelpe beslutningstakere med å tenke bredt når de skal finne måter å kontrollere utslipp på.
I noen tilfeller vil det være fornuftig å bruke forskrifter og regler for å kontrollere uslippene, sier Moran.
– Beslutningstagere kan for eksempel lage en regel som sier at du ikke har lov til å drive handel med høykarbonprodukt. Eller de kan øke skattene på slike produkt.
En annen tilnærming kan være å oppfordre folk til å endre levemønsteret sitt på visse områder basert på de ulike miljømessige kostnadene til de ulike tingene vi forbruker, sier han.
– Man kan for eksempel ha reklamekampanjer for særskilte produkter som oppfordrer folk til å spise mindre av importerte, karbonintensive kjøttprodukter eller grønnsaker.
- Les også: Hvor bærekraftig er teknologien?
Det ideelle utfallet
Under Paris-møtet kom FNs klimaprogram med en rapport hvor de hadde evaluert hva landene allerede har forpliktet seg til å gjøre (rapporten heter Intended Nationally Determined Contributions eller INDC).
I månedene før klimaforhandlingene i Paris har land avgitt egne løfter om kutt, kalt Intended Nationally Determined Contributions (INDC). Noen av disse kuttene er ubetinget, mens andre er det knyttet betingelser til. UNEP sier at det er et betydelig gap mellom løftene og det vi må forplikte oss til om vi skal oppnå klimamålet om å begrense oppvarmingen til 2 grader C. Grafikk: UNEP
Kort oppsummert forteller evalueringen at det går fremover, men mer må gjøres. Om vi ikke gjør mer enn hva landene allerede har lovet, vil den globale gjennomsnittstemperaturen nå 3-3,5 grader innen 2100, sier FNs klimaprogram.
Dette er tross alt bedre enn om vi bare durer på som vanlig. Gjør vi det, vil den globale gjennomsnittstemperaturen nå 5 grader og vel så det. For å sette dette litt i perspektiv: Forrige istid, da et 3-4 km tykt islag dekket Nord-Amerika og Europa, ble forårsaket av at den globale gjennomsnittstemperaturen ble 5 grader lavere.
Wood og Moran er forsiktige optimister og tror at verden på ett eller annet tidspunkt vil få det til, selv om vi ikke klarer å kutte så mye som vi har lovet innen fristen.
– For meg er hovedproblemet at de rike landene, USA og EU, driver forbruket oppover. Men stedene hvor utslippene er sprøtt høye er India, Kina og sørøst-Asia, sier Moran.
– Drømmescenariet er at USA og EU engasjerer seg i å endre forbruksvanene våre for å redusere utslippene både innenlands og i disse utviklingslandene, sier Wood.
