Regulerbar norsk vannkraft kan bli viktig i et fremtidig klimavennlig europeisk kraftsystem, framholder debattantene som har igangsatt et ordsksifte om fornybar-Europas kommende behov for energilagring. Illustrasjonsfoto: SINTEF

Mer om Norge som “grønt batteri”

Lagringsevnen i Blåsjø på rett under 8000 GWh er reell og ligger der alt, skriver SINTEFs Petter Støa og Ole Th. Dønnestad fra Agder Energi i et tilsvar til debatten de har utløst om Norge som et mulig “grønt batteri” for Europa.

Duoens innlegg som utløste debatten, sto i Dagens Næringsliv 6. oktober. Det ble gjengitt i Gemini samme dag under tittelen “Grønt batteri haster”.

Her er tilsvaret de to har skrevet til debatt-innleggene som fulgte. Det står i Dagens Næringsliv i dag, 14. oktober under tittelen “Grip de eventyrlige mulighetene”, og gjengis her i sin helhet, med DNs tillatelse:

“I innlegg 6. oktober sammenligner vi to måter å lagre energi på, et batteri og et vannmagasin. Vi illustrerte hvilken eventyrlig verdi Norges største magasin, Blåsjø, ville hatt om en brukte prisen på Teslas veggbatteri som utgangspunkt.

I sitt tilsvar 8.oktober har Øistein Lydersen rett i at sammenlikningen forutsetter økt kapasitet på tilknytningen til Europa. Antall kabler må opp, det må også ytelsen i vanlige kraftstasjoner og pumpekraftverk. Graden av økning vil avgjøre hvor store verdier som kan hentes ut. Lagringsevnen i Blåsjø på rett under 8000 GWh er reell og ligger der alt.

Lydersen bommer på batteriprisen med en faktor på 10, og på hva som avgjør batteri-inntjeningen. Men vi deler hans oppfatning av at distribuert batterilagring har en plass i et system med mye vind- og solkraft. Regulerbar norsk vannkraft kan ikke gjøre jobben alene, men kan bli viktig i et fremtidig klimavennlig europeisk kraftsystem.

I innlegg 10. oktober gir Anne T. Gullberg oss støtte i at det er teknisk og økonomisk tenkbart å bruke norsk vannkraft som del av Europas batteri. Hun sier ideen er god, men umulig å gjennomføre politisk. Som belegg viser hun til dialog med interesseorganisasjoner, statlige etater og politikere. Vi ønsker å utfordre nettopp dette.

EU-landene trykker på for å bygge om sin energiforsyning og inviterer Norge med på løsninger. Grønn innovasjon har prioritet for regjeringen. Sentrale norske aktører trenger et politisk signal for å prioritere jobben med å utnytte vannkraftens lagringsverdi og reguleringsevne. Ved omlegginger vil den som først bringer et nytt produkt til markedet bidra til å definere mulighetsrommet. Derfor haster det.”

Petter Støa, forskningsdirektør ved SINTEF Energi og Ole Th. Dønnestad, direktør konsernutvikling i Agder Energi AS