Det har vært hevdet at folk med lav sosial status klager mer over helsa, og at de sosiale helseforskjellene som måles, ikke er reelle. Det stemmer ikke, viser ny undersøkelse. Foto: Thinkstock

Arbeidsledige har dårligere helse enn de hevder

Folk uten jobb, med lav utdannelse eller lite penger har dårligst helse, men de klager ikke mer over helsa si enn de ressurssterke. Tvert imot – de kunne klaget mer.

I internasjonal sammenheng framstår Norge som et likestilt land med små klasse- og inntektsforskjeller, der alle i utgangspunktet har lik tilgang til universelle helsetjenester. Likevel har forskning vist at Norge har sosiale forskjeller i selvrapportert helse og i dødelighet på nivå med mange andre land i Vest-Europa.

Selvrapportert helse blir ofte benyttet i befolkningsstudier der helse kartlegges. Deltakerne i undersøkelsene blir bedt om å vurdere hvordan de opplever sin egen helse akkurat nå, ofte ved hjelp av svaralternativene svært god, god, mindre god eller dårlig.

Nå har forskere ved NTNU undersøkt om det er grunn til å stole på disse svarene, gjennom en sammenligning av selvrapportert helse og dødelighet. Gjør bedre kunnskaper om egen helse at de ressurssterke vurderer helsa si mer korrekt enn de som er dårligere stilt? Ett av funnene fra undersøkelsen overrasker forskerne.

Høyere dødelighet blant arbeidsledige

Steinar Krokstad, Christoffer Holseter og Terje Andreas Eikemo står bak studien.

Steinar Krokstad, Christoffer Holseter og Terje Andreas Eikemo står bak studien.

De fleste helseproblemer forekommer hyppigere jo lavere man befinner seg i det sosioøkonomiske hierarkiet. Med sosioøkonomisk status menes utdanning, yrke eller inntekt. Tar vi en titt på folketellingen fra 1980, ser vi for eksempel at en mannlig kokk har en forventet levealder på 71 år, mens en lektor har en forventet levealder på 81 år.

Hva skjer så når kokken og lektoren blir spurt om hvordan helsa deres er akkurat nå? Er kriteriene som legges til grunn, de samme?

NTNU-forskerne ønsket å undersøke om selvrapportert helse avspeiler virkeligheten i ulike sosioøkonomiske grupper. Det har blant annet vært antatt at personer fra høyere sosioøkonomiske lag har kunnskaper som gjør dem i bedre i stand til å forstå hvordan kronisk sykdom og andre forhold kan påvirke helse og dødelighet. Det har også vært hevdet at folk med lav sosial status klager mer over helsa, og at de sosiale helseforskjellene som måles, ikke er reelle.

Resultatene fra studien viser imidlertid at sammenhengen mellom selvrapportert helse og dødelighet er omtrent like sterk mellom yrkesklassene og mellom inntektsgrupper. Dette øker troverdigheten til befolkningsundersøkelser som benytter selvrapportert helse.

Likevel avdekket studien noe som overrasket forskerne: Arbeidsledige med dårlig selvrapportert helse skilte seg ut. De hadde tre ganger høyere dødelighet enn forventet, sammenlignet med personer i den høyeste sosioøkonomiske klassen. For arbeidsledige kvinner var dødeligheten to ganger høyere.

Sosiale helseulikheter eksisterer

Det er dermed ikke sånn at arbeidsledige «klager» mer over helsa si enn de som er bedre stilt. Det virker heller som de rapporterer at helsa er bedre enn den faktisk er.

– Forskningen vår viser at sosiale ulikheter i helse er en realitet og at de representerer en nasjonal utfordring. Vi kan altså konkludere med at studier som sammenligner selvrapportert helse mellom arbeidsledige og yrkesaktive sannsynligvis underestimerer de faktiske helseforskjellene, og at disse ulikhetene derfor er større enn antatt, sier sosiolog Christoffer Holseter.

– Sosiale ulikheter i helse avspeiler seg også i sykefravær. Studien viser at disse forskjellene i høy grad skyldes reelle helseforskjeller og at vi skal ta folks beretning om egen helse på alvor, sier professor Steinar Krokstad, daglig leder ved HUNT forskningssenter.

– Det finnes fordommer om at jo lavere ned på den sosiale rangstigen man er, jo mer klager man. Funnene våre snur det hele på hodet, legger sosiologiprofessor Terje Andreas Eikemo til.

Han er én av 17 forskere i NTNUs stjerneprogram, og leder to av EUs store helseundersøkelser.

– Når noen sier at helsa er dårlig, skal vi lytte til det. At ulikhetene mellom arbeidsledige og yrkesaktive, som vi også har observert gjennom studien, er enda større enn antatt, bør vi dessuten øke relevansen for tiltak rettet mot å utjevne sosioøkonomiske helseforskjeller, sier han.

Omfattende datagrunnlag

I studien benyttet forskerne data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) i 1984–86, der nesten 90 prosent av hele den voksne befolkningen som var eldre enn 20 år, deltok. HUNT er en av Norges største databaser med helseopplysninger om den norske befolkningen.

NTNU-forskerne valgte å inkludere data fra alle voksne i alderen 25 år og over, ut fra et ønske om at deltakernes sosioøkonomiske posisjon skulle være godt etablert på undersøkelsestidspunktet. Etter at alderspensjonister og de som ikke hadde svart på alle spørsmålene ble utelatt, sto forskerne igjen med et utvalg på drøyt 42 000 deltakere.

Dataene ble så sammenlignet med Statistisk sentralbyrås dødsregister, før sammenhengen mellom selvrapportert helse og dødelighet i forskjellige yrkesklasser og inntektsgrupper ble analysert. Analysen ble korrigert for alder, kronisk sykdom, funksjonsnedsettelse og livsstilsfaktorer – for å ta høyde for helsevariasjoner i befolkningen.

HUNT gir et godt bilde

Analysen viste at 73 prosent av deltakerne vurderte helsen sin som svært god eller god. Under oppfølgingstiden døde 12,3 prosent av det kvinnelige utvalget og 17,3 prosent av det mannlige utvalget.

Analysen viser en klar sammenheng mellom selvrapportert helse og dødelighet. 12,4 prosent av de som sa de hadde god helse, døde i oppfølgingsperioden – mot 26 prosent av de som sa de hadde dårlig helse.

Menn uten registrert inntekt skilte seg ut med høyere dødelighet, både blant de som rapporterte om god og dårlig helse.

– Data fra HUNT gir en god representasjon av landet som helhet. Vi vet at trender i årsaksspesifikk dødelighet og uførepensjonering følger nasjonale trender tett, sier Christoffer Holseter.

– En styrke ved studien er at 90 prosent av befolkningen ble fulgt over lang tid. Det setter HUNT i en enestående posisjon, legger Steinar Krokstad til.

Referanser:

Christoffer Holseter, Joakim Døving Dalen, Steinar Krokstad og Terje Andreas Eikemo (2015) Selvrapportert helse og dødelighet i ulike yrkesklasser og inntektsgrupper i Nord-Trøndelag.

Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 5, 135: 434-8.