– Kong Harald har fylt rollen sin på en meget god måte

– Vi er blitt veldig glad i Kongen. Det er knyttet til hans menneskelighet, hans personlighet og folkelighet. Måten som han har forvaltet rollen sin på har vært klok og fin, sier Erik Opsahl som er professor i historie ved NTNU.

– Selv om det er klare konstitusjonelle regler for hva kongerollen inneholder, må hver konge finne sin måte å fylle rollen på. Det var ikke bare enkelt for kong Harald å fylle rollen etter den folkekjære kong Olav, men Harald ble raskt en kjær folkekonge, sier Opsahl.

Han trekker også fram Kongens humor, en avvæpnende humor, hans gode replikker samt en varm tilstedeværelse. – Han har formidlet viktige budskap på denne måten og med disse egenskapene.

– Prinsipielt er jeg republikaner, men det norske monarkiet har fungert godt, sier Erik Opsahl.

Han har selv møtt Kongen i forbindelse med lanseringen av boken «Norsk innvandringshistorie» på Norsk folkemuseum i Oslo.

– Da han gratulerte meg og de andre forfatterne kjente jeg at han hadde et kraftig og markant håndtrykk. Det er et kvalitetstegn, synes jeg. Selv om han har delt ut utallige håndtrykk, var det ikke noe slapt og rutinemessig over det; han var veldig tilstedeværende.

Et gammelt kongedømme

Erik Opsahl. Foto: Kai T. Dragland / NTNU VIS MER

– Norge er et gammelt kongedømme med lang kontinuitet, og Norge som kongedømme har betydning for norsk selvfølelse og identitet, understreker Erik Opsahl.

Kongrekken strekker seg bakover til Harald Hårfarge (cirka 870 – 930) som ifølge sagalitteraturen samlet Norge til ett rike. Siden den gang har landet hatt 66 konger og én regjerende dronning.

Her er en kronologisk oversikt over regjerende regenter fra Det Norske Kongehus.

Oversikten kalles ofte «Kongerekken», men omfatter også en regjerende dronning og jarler som har styrt Norge på vegne av danske konger.

Dronning Margrete og Kalmarunionen

Fra Harald Hårfarge har vi hatt 39 konger fram til 1380 da Norge og Danmark fikk felles kongemakt med Olav Håkonsson som konge i begge land.

Dronning Margrete.
Av Hans Peter Hansen, 1884.
Lisens: Public domain VIS MER

Ettersom Olav Håkonsson var mindreårig, ble moren hans dronning Margrete, som var enke, regent på sønnens vegne.

Olav døde brått allerede i 1387, og i 1388 ble Margrete valgt til regent (regjerende dronning) i Norge som «fullmektig frue, husbond og formynder». Hun hadde allerede tilsvarende tittel i Danmark (uten dansk dronningtittel) og fikk den senere også i Sverige.

Dronning Margrete var hovedarkitekten bak den politiske samlingen av de nordiske rikene på slutten av 1300-tallet i den såkalte Kalmarunionen. Den ble inngått på Kalmar slott i Sverige 1397, der Erik av Pommern ble kronet til felles konge.

I perioden med Kalmarunionen hadde vi 8 ulike konger.

Underlagt Danmark

Kalmarunionen ble oppløst da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge i 1523 og Sverige gikk ut av unionen for godt. Norge fortsatte i en langvarig union med Danmark (Danmark-Norge).

– I 1536/1537 ble Norge politisk underlagt Danmark, det norske riksrådet falt bort og reformasjonen ble innført. Norge mistet sin formelle likestilling med Danmark, men ble fortsatt kalt et eget rike og behandlet annerledes enn de danske landskapene, forteller Opsahl,

Unionen med Danmark varte helt fram til 1814. I denne perioden hadde vi 16 ulike konger.

Norge har alltid vært en egen enhet 

– I lange perioder i historien har Norge altså vært styrt av utenlandske konger. Men selv da vi var politisk underlagt Danmark fra 1537 og i union med Sverige, har det norske riket alltid vært en egen enhet, sier Opsahl og forklarer det slik:

– De europeiske statene i tidlig moderne tid (15- til 1700-tallet) var ikke nasjonalstater, men stater sammensatt av flere riker og land, der ett rike var sentrum. Den dansk-norske unionen var del av en større stat under oldenborgdynastiet, som bestod av kongerikene Danmark og Norge, hertugdømmene Slesvig og Holstein og landene Færøyene, Island – og Grønland da det ble gjenoppdaget av europeere.

– Den svensk-norske unionen var svært løs der bare kongen og dermed utenrikspolitikken som kongen ledet, var felles. Det var en union mellom to stater, der det var én monark som fylte to kongeroller, den svenske og den norske.

Et helt selvstendig rike

Fra 1905 blir det moderne norske monarkiet til.

– Under unionsoppløsningen og ved folkeavstemmingen i 1905 var spørsmålet om Norge skulle forbli et kongedømme eller bli en republikk, sier Opsahl.

– Christian Michelsen som var en dyktig statsminister under unionsoppløsningen var egentlig republikaner, men han gikk likevel inn for fortsatt kongedømme. Han mente at det var strategisk riktig ut fra den internasjonale situasjonen for å få full anerkjennelse fra stormaktene som et helt selvstendig rike. Han mente at det å fortsette å være et kongedømme ville gi et stabiliserende signal både internasjonalt og nasjonalt, sier Opsahl og legger til:

– I sin velkomsttale til det unge kongeparet i november 1905 uttalte Michelsen blant annet: «I snart 600 år har det norske folk aldri havt sin egen konge. Aldrig har han helt været vor egen. Altid har vi maattet dele ham med andre. Aldrig har han havt sit hjem iblandt os. Men der hvor hjemmet er, der bliver også fædrelandet.»

Kong Haakon 7. har så langt vært den lengst regjerende monarken i Norge med 52 år på tronen (1905-1957).

Norge har siden Harald Hårfagre hatt 66 konger og én regjerende dronning.

Er Norge fortsatt et monarki om 100 år?

– En historiker skal jo ikke spå om framtiden, men prøve å rekonstruere fortiden. Men la meg si det sånn: Jeg blir ikke overrasket om Norge fortsatt er et kongedømme om 100 år. Det er større sannsynlighet for at vi er det enn at vi ikke er det. Norge som kongedømme har vært gjennom mange omskiftelige perioder i mer enn 1000 år, så det kan tyde på at monarkiet vil bestå, mener historiker Erik Opsahl.

Konger som har satt spor etter seg

Blant de mange regentene som har hatt kongemakt i Norge har mange satt tydelige spor etter seg. Erik Opsahl trekker fram noen av dem som hatt mest betydning for Norge, enten ut fra en tradisjon eller på grunnlag av reell politisk betydning.

Harald Hårfagre

Kongen som allerede i middelalderen ble ansett som Norges første rikskonge, rikssamleren. Han skal ha regjert ca. 870-930.

Olav Haraldsson som ble Olav den hellige

Olav den hellige fikk status som den som kristnet Norge og som ifølge sagalitteraturen sto for flere mirakler etter sin død, er blant de mest kjente. Han var konge fra som var konge i perioden 1015 – 1028.

Han ble i middelalderen hevet til å være Norges evige konge og et politisk-religiøst symbol for det norske kongedømmet.

Kong Sverre – en oratorisk og politisk begavelse

Sverre kom fra utkanten, Færøyene, og kjempet seg fram til å bli norsk konge i strid med regimet til jarlen Erling Skakke og hans sønn, kong Magnus Erlingsson. Sverres regjeringstid 1177-1202 la grunnlaget for det regjerende norske Sverredynastiet som regjerte til og med Olav 4. Håkonsson.

Vi kjenner bedre til Sverre enn noen annen norsk middelalderkonge gjennom sagaen som ble skrevet om ham. Sverre satt selv over skrivingen innledningsvis, og sagaen ble fullført kort tid etter Sverres død, forteller Opsahl.

Håkon Håkonsson og birkebeinerne

Han var barnet og tronarvingen som birkebeinerne måtte bringe i sikkerhet, i en farefull ferd på ski i vinterstormer. Den lille tronarvingen måtte holdes skjult på grunn av den maktkampen mellom birkebeinerne og baglerne under borgerkrigene i Norge (1130-1240).

Den mest kjente etappen på ferden gikk fra Lillehammer til Gudbrandsdalen, i området der hvor dagens Birkebeinerløp arrangeres. Håkon Håkonsson ble brakt i sikkerhet hos den nye birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Trondheim.

Knud Bergsliens maleri «Birkebeinerne» (1869) viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter fra baglerne med den vesle Håkon Håkonsson, kongssønnen, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206. Foto: Nasjonalmuseet, Public domain VIS MER

I løpet av sin lange regjeringstid 1217-63, bygde Håkon Håkonsson en sterk kongemakt, og står som det fremste symbolet for det som ble kalt for Norges storhetstid. Under kong Håkon var Norgesveldet på sitt største, og omfattet Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Færøyene, Island og Grønland.

Magnus Lagabøte og innføringen av Landsloven

Magnus Lagabøte var konge fra 1263 til 1280. Han innførte landslov for hele Norge, og dessuten en egen lov for Island. Dette ble markert med et storstilt 750-årsjubileum i 2024, hvor Erik Opsahl var en sentral aktør i formidlingen av betydningen av landsloven.

Manus Lagabøtes landslov er ganske unik i europeisk sammenheng ved at den var den tredje landsloven i middelalderens Europa, og den første som fikk lang brukstid. To år senere kom en egen bylov for de norske byene. By og land hadde to lovområder i middelalderen.

• Les mer: Magnus Lagabøtes landslov har bidratt til nordmenns tillit til rettsvesenet

Kristian Kvart: Godt rykte i Norge, men en dårlig konge politisk

Kristian 4. var den dansk-norske kongen som i motsetning til de andre dansk-norske kongene, i løpet av sin lange regjeringstid 1588-1648, besøkte Norge regelmessig. Det skyldtes at Norge var mulighetenes land med store uutnyttede ressurser, ikke minst gruvedrift.

Kongen hadde stor virketrang om både stort og smått, og flyttet Oslo over Bjørvika og anla Christiania og også Kristiansand. Han sikret Finnmark for det norske riket, men det var også under ham at Norge miste landskapene Jemtland og Herjedalen.

Samlet sett var Kristians regjeringstid negativ med elendige statsfinanser, tapte kriger og landskaper, og der Norge ble sterkere integrert i staten under dansk kontroll.

Unionskongen Karl Johan

Trass i de opprinnelige motivene og målene bak den svenske kronprinsen Karl Johans politikk for å knytte Sverige og Norge sammen politisk, så var resultatet at en norsk stat ble etablert i 1814. Det innledet utviklingen mot en fullt ut selvstendig norsk stat fra 1905 av.

På slutten av sin lange regjeringstid 1818-1844, ble han også populær i store kretser i Norge.

Han var den første kongen i Norge i moderne tid som ble kronet i Trondheim, i 1818. I dag bærer hovedgata i landets hovedstad, Oslo, hans navn. Og han kneiser på en av landets ytterst få rytterstatuer foran det kongelige slottet i Oslo.

Bautaen Haakon 7.

Etter folkeavstemmingen i 1905 som handlet om Norge skulle gå ut av unionen med Sverige, og også om Norge skulle forbli et kongedømme, krevde prins Carl av Danmark at det også skulle avholdes folkeavstemming om Norge ønsket ham som Norges nye konge. Svaret var ja.

Kong Haakon 7. ble kronet til konge i Nidarosdomen i 1906. To år senere ble kroningsseremonier avskaffet, og Kong Olav innførte senere signing i Nidarosdomen.
Foto: Wikimedia commons VIS MER

Kong Haakon den sjuende ble et samlende og viktig symbol for den nye, fullt ut selvstendige norske staten. Han grunnla det moderne norske monarkiet.

Han forvaltet sin rolle godt og favnet hele sitt nye land. «Jeg er også kommunistenes konge», skal han ha sagt da han ga Christopher Hornsrud fra Arbeiderpartiet oppdraget med å danne regjering i 1928, den første arbeiderpartiregjering i Norge.

Den sterke posisjonen kong Haakon hadde opparbeidet seg i Norge ble kraftig forsterket gjennom hans holdning og rolle under andre verdenskrig.

Kongens nei til å akseptere Vidkun Quisling som statsminister og å underkaste seg tysk okkupasjon i 1940, gjorde ham til det fremste symbolet på det frie Norge. Fra London arbeidet han utrettelig for Norges sak.

Kong Haakon VII og kronprins Olav i utkanten av Molde under et tysk bombeangrep på byen i april 1940.
Foto: Per Bratland / Wikimedia commons VIS MER