Hvorfor svensker og trøndere er ulike

Forskningen på en liten fisk kan lære oss noe grunnleggende om biologien. At du aldri må tro at du vet nok.

Du har nesten garantert sett en tangkutling om du har trasket rundt i fjæra. Den pilte vel inn under tangen da du kom. Du visste antakelig ikke hvilken fisk det var, men det er en spennende art for biologer, og en viktig art langs kysten vår.

Likevel er det veldig få som forsker på tangkutlingen vår for tida. Det er nok hovedgrunnen til at vi ikke vet hvorfor svenske fisk oppfører seg annerledes enn trønderske.

To forskere

I Norge er det for tiden bare NTNU-forskere som reiser i felten for å forske på tangkutlingens liv. Mange har vært innom, men nå er de bare to kontornaboer, professor Trond Amundsen og forsker Sebastian Wacker ved Institutt for biologi. Amundsen og Wacker er egentlig ikke spesielt interessert i arten i seg selv. De kaller den en modellart for evolusjons- og atferdsbiologi.

­– Tangkutlingen kan fortelle oss viktige ting om kjønnsrolledynamikk, reproduksjonsstrategier og evolusjon hos dyr, sier professor Amundsen.

Altså om kjønnsfordeling og hvordan hanner og hunner oppfører seg når de skal finne seg en partner – eller mange, om det går. Og om hvordan tangkutlingene går frem for å få flest og best mulig avkom og hvordan artene utvikler seg.

For kjærlighetslivet til akkurat tangkutlingen varierer uvanlig mye mellom ulike steder, og til ulike tider.

– Denne variasjonen gir helt unike muligheter til å studere grunnleggende prosesser i evolusjonen, forteller Wacker.

Dessuten er tangkutlingen økonomisk viktig.

­– Kysttorsken lever stort sett bare av tangkutling i barndommen, sier professor Amundsen.

Derfor er det da også så viktig å finne ut hvordan de lever, hvordan de formerer seg og hvordan arten ble så sentral i så mange økosystemer.

Milliarder av dem

Tangkutlingen er stort sett ettårig. Men i løpet av sommeren kan fiskene parre seg mange ganger, og fostre opptil 5-6 ungekull. Både hanner og hunner kan ha mange partnere i løpet av sesongen, og delvis samtidig. Men de aller fleste voksne individene formerer seg bare én eneste sesong før de dør. Bare noen få kan overleve til neste år. Og bare noen veldig få av de tusenvis av egg som hver hunn legger overlever til å bli voksne fisk året etter.

Men taktikken ser ut til å fungere. Arten er ekstremt tallrik.

– Når vi drar inn nota, kan det være mange hundre tangkutlinger i den, sier forsker Sebastian Wacker. – Og da har vi langt fra fått med oss alle.

Nota setter forskerne ut fra land i en tareskog, ror en liten runde rundt i fjæra og drar inn. Det er altså ikke snakk om noe stort areal, ikke større enn en liten plen.

Tangkutlingen er utbredt helt fra Portugal til Nord-Norge. Den finnes mer eller mindre overalt langs kysten vår, og i enorme mengder.

Vi snakker om mange milliarder individer. Hvor mange? Nei, det vet vi ikke, men det vi vet er at disse er svært viktige for tareskogs-økosystemet langs vår langstrakte kyst. Som kanskje er Norges vanligste naturtype, selv om få ser det til daglig fordi det er under vann.

– Det er utrolig hvor mye vi ikke vet om livet under havflaten, sier Amundsen.

Første resultater

Kvaliteten på forskningen er upåklagelig. Disse karene har publisert i de aller beste tidsskriftene, som Nature, Proceedings of the National Academy of Sciences i USA og Evolution. Forskningen på tangkutling har fått omtale i media verden over, blant annet i New York Times, Scientific American og Science Now. Wacker og Amundsen har allerede forsket på tangkutling på den svenske vestkysten i flere år, sammen med studenter og internasjonale samarbeidspartnere.

Men forskningen i Trøndelag  begynte først i fjor, og da i det små ved at de reiste rundt og lette etter passende steder. De fant dem i skjærgården utenfor Hitra i Sør-Trøndelag. I år har de utvidet, men fremdeles er de ikke mange. Henriette Vaagland, Rosie Juell og fotograf Per Harald Olsen ble del av forskningslaget som dro ut i månedsskiftet april/mai.

Lite kan sies sikkert ennå. Oppfører kjønnene seg i det hele tatt på samme måte her som i Sverige? De første resultatene tyder på at tangkutlingene på Hitra oppfører seg helt annerledes enn de svenske.

Kunstige reir

To forskere for å undersøke en av de viktigste artene vi har langs kysten vår. Selve grunnlaget for kysttorskbestanden. Sportsfiskerene burde kaste penger etter dem sånn at de fikk forske grundigere, men det skjer ikke.

Forskningsgruppen var større for noen år siden, og nå står det som alltid på pengestøtte for at den skal vokse igjen.

Heldigvis er noe av forskningen billig.

Forskerne har blant annet sett på kjønnssammensetning og laget kunstige reir. I naturen foretrekker tangkutlingen å legge eggene i skjell. De har god plass, har bare en smal åpning og er enkle å forsvare. Men de kan også legge eggene i folder i taren, og de fleste plasser langs kysten er det mye mer tare enn tomme skjell. Forskerne har laget kunstige reir av PVC-rør for å ha bedre kontroll på hvor forskningsfiskene bor, og disse har vist seg å være svært så populære.

Rørene har de laget i to størrelser, for å se om hannene foretrekker den ene eller andre typen. Vil de helst ha den smale med minst plass for egg, eller den brede med mer plass, men med større åpning, som kanskje er vanskeligere å forsvare?

Fire-fem hunner per hann

Kjønnsfordelingen hos tangkutling er uvant for de fleste av oss.  I naturen går det gjerne fire-fem hunner på en hann. I hvert fall blant de voksne individene.

Hvorfor? Det vet vi heller ikke ennå. Det er ikke engang sikkert at fiskene fødes som det ene eller andre kjønnet. Kanskje utvikler de seg til det ene eller andre kjønnet etter forholdene. For noen fiskeslag er kjønnet genetisk bestemt som hos oss mennesker, hos andre betyr miljøet mest. For tangkutlingen vet vi ikke.

Direkte usynlig er ikke fisken akkurat, med blå spetter på ryggfinnene, lysende blå prikker langs siden og en svart flekk med en gul ring rundt ved haleroten. Hunnene kan lett kjennes igjen på den store, røde buken. Jo rødere, dess bedre, for rødfargen tyder på et stort innhold av karotenoider, som er bra for avkommet.

Hannene passer eggene

Kjønnsrollene er også litt annerledes enn vi er vant med hos de fleste arter. Hos tangkutlingen er det hannene som skaffer reir og passer eggene.

– Tidlig i sesongen er det masse ledige hanner, sier Wacker.

Kanskje forbereder de reirplassene og kjemper om de beste territoriene før hunnene kommer.

Hver hann kan beskytte egg fra opptil fem eller seks ulike hunner. Fire er helt normalt. For hannene er det en fordel å lokke til seg flere hunner, for det koster ikke mye mer energi å passe på egg fra fem hunner enn fra én. For hunner er antakelig kvalitet på partneren viktigere.

Så kommer hunnene. Her begynner ulikhetene mellom svensker og trøndere.

I Sverige

På den svenske vestkysten er flere hanner klare for å parre seg tidlig i sesongen, mens hunner flest ennå ikke hatt tid til å lage modne egg ennå. I mai vil du se at hannene konkurrerer om de få hunnene som er klare, tre-fire hanner oppvarter ofte samme hunn.

Men i Sverige skifter dette utover i sesongen. Hannene bruker kanskje opp alle kreftene tidlig. Mange av hannene dør, men flere hunner blir klare.

Det gjør at det blir færre hanner å velge i blant for hunnene.

Konkurransen om de få, gjenværende hannene blir stor – for hunnene må ha et reir å legge eggene i, og en hann til å passe dem.

I juli og august er situasjonen helt snudd på hodet i forhold til starten på sesongen, og på det meste kan opptil 15-20 hunner konkurrere om en hann. Hunnene kurtiserer hannene, altså helt motsatt av det du ser hos de fleste arter – og motsatt av hvordan det var i mai.

På Hitra

Men tangkutlingene på Hitra oppfører seg ikke som de i Sverige.

Det begynner ganske likt, men de første resultatene tyder på at flere hanner er tilgjengelige sent i sesongen.

Derfor blir hunnenes sensommerjakt på hanner sannsynligvis ikke like stor heller. NTNU-forskerne tror de har flere å velge blant, flere hanner med reir der hunnene kan legge eggene sine. Dette vil de nå finne ut av.

Hvorfor? Nei, det vet vi altså heller ikke ennå. Kanskje har det med temperatur i vannet å gjøre, eller tilgang på næring eller noe helt annet.

Å kjenne en art

Dette viser at du ikke skal tro at du kjenner en art bare fordi du har undersøkt den grundig på ett sted, mener Wacker og Amundsen. Den samme arten kan ha ulike taktikker alt etter hvordan de lokale forholdene er.

Kanskje kan temperaturendringer endre kjønnssammensetning eller tiden på året der yngelen er mest sårbar. Kanskje kan lokale, ytre endringer i miljøet få flere egg til å klekkes på mer eller mindre gunstige tidspunkt. Vi vet ikke.

Dette forteller oss også at jo mer du lærer undersøker naturen, dess flere spørsmål åpner seg. De første, sikre resultatene om trønder-kutlingene får vi kanskje i løpet av vinteren.