Slik kan ansvaret for forurensning i verden fordeles
Din nye telefon lages i Kina, men brukes i Norge. Hvem har ansvaret for klimagassutslippene fra produksjonen av den? En ny metode for karbonregnskap løser noen av manglene ved dagens system.
I desember i år kommer forhandlerne sammen i Paris for å bli enige om hvordan klimaendringene skal kontrolleres. Den nye metoden gir håp om å få et nøyaktig regnskap over hvem som slipper ut hva. Den skal bidra til å gi insentiver til å kutte og dele ansvaret rettferdig.
Den nye metoden blir foreslått brukt av et team av forskere fra NTNU, Universitetet i Lund i Sverige og University of New South Wales i Australia. Forslaget ble publisert i Nature Climate Change 9. mars.
Bli enige om en mer rettferdig løsning
Det er svært vanskelig å finne ut hvor stor andel av klodens karbonutslipp de enkelte land står bak, men det er også en av de store utfordringene menneskeheten står overfor.
Til vinteren skal verdens land komme frem til hvordan klimagassutslippene skal kuttes, og da må de som sitter ved forhandlingsbordet komme fram til en løsning som oppfattes som rettferdig. Dette er en av årsakene til at klimaforhandlingene tidligere har kjørt seg fast.
- Les også: Vi må alle gi avkall på litt
Uenige om ansvaret for utslippene
Kina kan bruke skitten, kullbasert elektrisitet for å produsere en iPhone som selges i Norge. Det blir da et norsk ansvar, selv om det er lite Norge kan gjøre for å påvirke Kinas produksjonsmetoder. Foto: Thinkstock
Politikerne kan bestemme seg for at ansvaret ligger hos landet som produserte det forurensende elementet, og derfor må ta ansvar for klimagassutslippene.
Da er for eksempel klimagassutslipp knyttet til det å produsere iPhone i Kina – tildelt Kina – selv om du kjøpte telefonen i Norge og bruker den der. Dette kalles et produksjonsbasert regnskapssystem.
Det har vært vanlig å bruke dette systemet, blant annet for å sjekke hvordan utslippene har endret seg siden Kyoto-avtalen fra 1997. Ikke overraskende synes noen land at dette systemet er urettferdig.
En annen tilnærming er karbonfotavtrykk. Det sier at landet som bruker produktet som gir utslipp av klimagasser skal være ansvarlig for disse utslippene. På mange måter kan dette ses som et mer rettferdig system enn det første. Det kan også hjelpe til å unngå flytting av utslippsintensiv produksjon til land med svak klimapolitikk.
Men karbonfotavtrykksystemet er ikke perfekt heller, fordi det ikke gir landene noen grunn til å rydde opp i sin eksport. Kina kan bruke skitten, kullbasert elektrisitet for å produsere en iPhone som selges i Norge. Etter denne modellen har Norge ansvaret for utslippet, men har liten mulighet for å påvirke Kinas produksjonsmetoder.
Mesteparten av energien som brukes for å lage stål går med til å produsere jernet som stålet lages av. Foto: Thinkstock
Et nytt system
Et team av forskere, ledet av Astrid Kander fra Universitetet i Lund og med medforfatter Daniel Moran fra NTNU, innså at et nytt system måtte til.
– Skal vi nå målet må vi lage et regnskapssystem for karbonutslipp som gjør at land belønnes for å gjøre det rette og straffes for ikke å gjøre det. Målet er å kutte utslippene, forklarer Moran.
Forskerne foreslår endringer i regnskapssystemet for karbonutslipp for å nå akkurat dette målet.
Astrid Kander sier de ville gi beslutningstakere informasjon som kan tas i bruk av land for å sette nasjonale mål og evaluere sine klimapolitikk.
Landene bør samtidig forhindres fra å gjøre noe som gavner dem selv, men som skader globalt.
Belønner ren produksjon
Forskerne kaller sin tilnærming «teknologijustert karbonfotavtrykk». De beregnet karbonregnskapet for 40 land som til sammen representerer 97 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt, det vil si landene som har størst innflytelse på de totale utslippene.
Resultatet for enkelte europeiske land ble at deres nye karbonutslipp var lavere enn deres standard karbonfotavtrykk. Et eksempel på dette er Sverige, som produserer stål, men med ren vannkraft som sin energikilde.
– Med de to konvensjonelle regnskapssystemene får ikke landene nødvendigvis noe igjen for å produsere varer på en ren måte, forklarer Moran.
– Så hvis Sverige produserer og eksporterer stål, får de ingenting igjen for å forsyne de globale markedene med stål som er produsert med renere metoder.
Skandinavia, med sine gode vannkraftkilder, burde fokusere på å produsere ting som stål eller aluminium, i stedet for andre varer eller tjenester som har et mindre karbonfotavtrykk og kan lages hvor som helst. Foto: Thinkstock
– Idag er det slik at kinesisk stål, hovedsakelig produsert med høye CO2-utslipp fra kull, og svensk stål, produsert med lave karbonutslipp fra vannkraft, vurderes likt med de gamle regnskapssystemene, sier han.
– Med teknologijustert fotavtrykk vil land belønnes for å lage eksportvarer med renere metoder, sier NTNU-forskeren.
- Les også: Kjølig klima – ren planet
De store økonomiene
USA, Storbritannia og Australia bidrar mer til verdens totale utslipp enn de innenlandske utslippene tilsier.
Forskerne mener disse landene ikke har karboneffektive produksjonsmetoder, men at outsourcing av skitten produksjon i andre land også bidrar mye til de totale utslippene.
Kina er som et produksjonsverksted for hele verden. De eksporterer varer til industrialiserte land med et stort forbruk.
Utnytte handel i det godes tjeneste
Det nye forslaget forskerne nettopp publiserte i Nature Climate Change kan hjelpe til med å identifisere de reneste landene for å produsere varer som potensielt har de største klimagassutslippene.
– Det kan for eksempel bety at Skandinavia, med sine gode vannkraftkilder, burde fokusere på å produsere ting som stål, silisium eller aluminium, i stedet for andre varer eller tjenester som har et mindre karbonfotavtrykk og kan lages hvor som helst.
– Vi bør sørge for at hvert land gis grunner til å produsere ting som de har de reneste produksjonsmulighetene for, mener Moran.
Refereanse: ‘National greenhouse-gas accounting for effective climate policy on international trade’ Astrid Kander, Magnus Jiborn, Daniel D. Moran and Thomas O.Wiedmann. Nature Climate Change. 9. mars 2015
