Ikke nok å bare ville hjelpe
Mange organisasjoner rykker ut når katastrofen rammer eller mennesker drives på flukt. Men et helhetlig opplæringstilbud i nødhjelpsarbeid i Norge finnes ikke.
HJELPEARBEIDERE: Det er lett å trå feil i en humanitær krise og feiltrinn kan ha dramatiske konsekvenser for både sivilbefolkning og hjelpearbeidere selv.
Hjelpearbeidere som skal stå for den praktiske gjennomføringen av å få ut mat, medisiner og utstyr til folk i kriser ofte må ha helt andre ferdigheter enn dem som skal åpne politiske dører og gjøre det mulig å kjøre en hjelpekolonne gjennom et spent territorium.
Les også: «Likes» gir humanitær støtte
Men gruppene er avhengige av hverandre. Det er her Cathrine Brun kommer inn.
– Vi ser på hvordan vi kan utvikle den praktiske og teoretiske kunnskapen hos hjelpearbeidere, sier Cathrine Brun, professor ved Geografisk institutt ved NTNU.
Mer profesjonelle
Det handler delvis om å gjøre hjelpearbeidere mer profesjonelle. Om bedre utdanning, utstyr og muligheter for samarbeid.
Mange frivillige organisasjoner gjør et godt arbeid for å hjelpe mennesker i nød og det finnes mye erfaring i humanitære organisasjoner. Men ikke alle har de samme forutsetningene for å lykkes og endrede forutsetninger for å drive humanitært arbeid krever også ny kunnskap.
Nødhjelp slippes i fallskjerm over avsidesliggende strøk på Haiti. Nødhjelpsarbeidere må lære seg å takle ulike forhold og skjønne konsekvensene av sine handlinger, mener professor Cathrine Brun ved NTNU. Foto: Thinkstock
På et praktisk nivå ute i felten kan for eksempel distribusjon av matvarer fungere, men så kan de støte på barrierer i form av for eksempel byråkrati, stridende parter som ikke vil slippe hjelpearbeiderne til og situasjoner hvor hjelpearbeidernes liv er i fare.
Da kan det være viktig å ha noen som ser på situasjonen fra en annen vinkel, som kjenner de byråkratiske veiene og snarveiene og som kan bidra med å forstå konsekvensene av å snakke med de stridende partene for at hjelpearbeiderne skal få gjøre jobben sin i et område.
Utdanningsinstitusjoner får ofte kritikk for at undervisningen ikke bidrar til at studentene forstår hvordan ting foregår ute i den virkelige verden. Teorien er i orden, men ikke praksis. Det kan i hvert fall ingen beskylde Brun for.
Som mange andre forskere på humanitært arbeid i universitetssektoren sitter ikke Cathrine Brun alltid ved skrivepulten. Hun har selv praktisk erfaring fra arbeid på Sri Lanka etter tsunamien i 2004. Hun hadde allerede jobbet i landet. Hennes kontakter ble nyttige for å få gjennomført de praktiske sidene ved hjelpearbeidet der sammen med andre kolleger ved NTNU. Brun har også jobbet i Georgia i Sør-Kaukasus.
Ingen norsk utdanning
Selv underviser hun i forskjellen mellom teori og praksis når det kommer til humanitært arbeid, men dette er ikke et fullt studium som leder til en grad eller en kvalifikasjon, men en del av utviklingsstudier.
Det er ikke nok å ville hjelpe, sier hun, organisasjonene er ikke ute etter nødhjelpsarbeidere som bare er «do-gooders» – de må ha inngående kunnskap om det feltet de skal arbeide i.
– Nødhjelpsarbeidere må lære seg å takle ulike forhold og skjønne konsekvensene av sine handlinger.
Ingen utdanningsinstitusjoner i Norge tilbyr per i dag (2014) opplæringstilbud – ikke en grad – til dem som vil drive med nødhjelpsarbeid. Du kan jo studere for eksempel politikk, utviklingsstudier, Afrikakunnskap, konfliktstudier eller språk som alle kan bidra med verdifull kunnskap. Men et helhetlig opplæringstilbud i nødhjelpsarbeid finnes ikke.
Du trenger folk som kan takle og rydde opp i kaos, som kan håndtere økonomi og budsjettere, skrive søknader og rapporter, planlegge arbeidet, ha teknisk innsikt og tenke sikkerhet. Men det er ikke sikkert alle disse kvalifikasjonene finnes samlet i ett menneske.
Samtidig finnes det en kjernekunnskap i humanitært arbeid, felles etiske prinsipper og retningslinjer som alle nødhjelpsarbeidere bør vite om. Slik kan det vurdere konsekvensene av å for eksempel samarbeid med en av partene i en konflikt. Selv om slikt samarbeid gir muligheter til å utføre hjelpearbeid på kort sikt så kan det kan straffe seg senere.
Les også: Byers ville vekst
Erasmus +
De tre siste årene har hun vært del av en forskergruppe som er tilknyttet EU-programmet Livslang Læring, (European Universities on Professionalization on Humanitarian Action).
30 universiteter og to ulike hjelpeorganisasjoner har vært med så langt, det hele koordinert av Universitetet i Deusto i Bilbao. Gruppen har laget en oversikt over europeiske humanitære organisasjoner som driver hjelpearbeid andre steder. De har også forsøkt å finne frem til hvilke kvalifikasjoner som trengs for å drive humanitært arbeid ute i felten. Forskergruppen har utarbeidet et kvalifikasjonsrammeverk som går fra 1 til 8 alt etter hvilket nivå hjelpearbeideren befinner seg på.
Norge var ett av fire land som ble undersøkt ekstra grundig av forskergruppen. Noe av målet har vært å definere hvilke typer kunnskap som trengs i humanitært arbeid – både i felt og ved hovedkontor og samtidig vurdere hvordan høyere utdanningsinstitusjoner skal bidra til best mulig opplæring av kommende hjelpearbeidere og til å gjøre arbeidet lettere for dem som er ute i felten.
Nå er dette prosjektet over, men det fortsetter gjennom programmet Erasmus + hvor målet er å arbeide for at kvalifikasjonsrammeverket brukes i utdanningsinstitusjoner og humanitære organisasjoner.
