Helsedirektørens regnestykke

Helsedirektør Bjørn Guldvog ønsket å sette en pris på livet mitt. Det vil si: Han syntes at prisen for å forlenge livene til oss som har uhelbredelig prostata- eller føflekkreft med «noen få måneder» var for høy. Han vil ikke betale en anslått pris på 800 000 kroner pr. pasient, for at vi som gruppe skal kunne få nesten ett ekstra leveår. Og han ville ikke forhandle med industrien om å få prisen ned, fordi produsenten forlangte hemmelighold. Ofret på prinsippenes alter

Han ønsket dermed å «knesette» to prinsipp, og det er vi som har disse diagnosene som skulle bli ofret på prinsippenes alter. Helsedirektøren hevdet at en marginal overlevelse for disse pasientgruppene ville koste Norge 200 millioner kroner i året (hvorav behandlingen av 500 pasienter med prostatakreft vil koste ca. 100 millioner).

Heldigvis viste det seg raskt at ledende politikere både i opposisjon og i posisjon hadde et annet menneskesyn, og et annet syn på rettferdighet. Helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) har allerede lovet å dekke behandlingen for pasienter med føflekkreft. Vi gleder oss kolossalt på vegne av denne pasientgruppen, fordi Støres beslutning gjør at alle pasientene med denne alvorlige diagnosen kan ha realistisk håp om flere års livsforlengelse, og at én av ti faktisk vil få oppleve det.

Hva så med pasienter med prostatakreft? Denne pasientgruppen sa helseminister Støre ingen ting om i første omgang. Helsedirektøren skriver i en kronikk på NRK.no at «langtidseffekten» av abirateron (medikamentet mot prostatakreft) er mindre enn middelet mot føflekkreft. Direktøren har valgt denne formuleringen med omhu, fordi medikamentet mot føflekkreft kan forlenge livet til enkeltpasienter med opptil fire-fem år, mens man (ennå) ikke vet hvor lenge abirateron kan forlenge livet for enkeltpasienter. Om noen få år kommer svaret. For mange av oss vil det være for sent. Anbefalt av ekspertgruppe

Beslutningen om å nekte oss som har prostatakreft behandling med abirateron ble tatt på tvers av det rådet helsedirektøren fikk av en ekspertgruppe som han selv hadde nedsatt. Når det gjelder prostatakreft med spredning, baserte ekspertgruppen seg på en studie av 1200 menn publisert i 2011, som riktig nok viste moderat gjennomsnittlig overlevelse. Likevel anbefalte ekspertgruppen at pasienter med prostatakreft burde få dette medikamentet.

I løpet av 2012 er det publisert to nyere studier som bekrefter og forsterker funnene fra 2011 (i topptidsskriftene Lancet i oktober og i New England Journal of Medicine i desember). Den ferskeste artikkelen beskriver en studie av 1000 menn som fikk ordinær behandling pluss enten juksemedisin eller abirateron. Etter 27 måneder var 50 prosent av de som hadde fått juksemedisin døde, mens nær to tredjedeler av dem som fikk abirateron fortsatt var i live.

Ennå vet altså ingen hvor mye lenger de som fikk abirateron vil få leve. Grunnen til at resultatene i den siste studien var bedre enn resultatene i den første, er antagelig at pasientene fikk behandlingen på et tidligere stadium. De som var ansvarlige for studien, fant at resultatene var så gode at det ville være uetisk å fortsette med juksemedisin til kontrollgruppen! De besluttet derfor at også denne gruppen skulle få abirateron. Den norske helsedirektøren finner det altså mer etisk at norske menn som lider av prostatakreft med spredning, kan fortsette med juksemedisin! Kan leve i flere år

Uansett vil statistikk være statistikk, og gjennomsnittsverdier kan ikke fortelle hvor lenge den enkelte pasient med føflekk- eller prostatakreft med spredning har igjen å leve. Noen vil få tilbakefall raskt uansett behandling, mens de mest heldige ville kunnet leve i opptil flere år lenger ved hjelp av disse moderne medikamentene. Det helsedirektøren gjorde var å drepe håpet vårt – håpet om at vi kan bli av de heldige som kan leve i flere år med vår sykdom. Det reduserer vår mulighet for optimisme, dermed reduseres vår livskvalitet og det tar flere gode leveår fra noen av oss.

Siden vi vet at vi bor i et av verdens rikeste og «beste land», er det særlig bittert å vite at denne behandlingen tilbys i alle naboland. Er disse landene i stand til å prioritere bedre enn vi er? Har disse et annet menneskesyn enn helsebyråkratene våre, som vil fremstå med særlig høy etikk, og med en «heroisk» evne til å prioritere (Dagsnytt 18)? Til tross for at våre naboland har helt andre økonomiske utfordringer enn oss, ser det ikke ut til at de har behov for å «knesette» prinsippet om penger på menneskeliv? Gir livskvalitet

Kanskje er det mange som tror at vi som lever med disse sykdommene, «bare» får «forlenget» livene våre med noen få måneder, fulle av lidelser? Personlig har jeg frem til 7. mars 2013 hatt god livskvalitet og vært i fullt arbeid. Poenget med disse medikamentene er at de gir mulighet for god livskvalitet i de ekstra månedene. Skatt har jeg betalt i over 40 år, forsiktig anslått til 10 millioner kroner, og jeg har tidligere ikke ligget samfunnet til byrde. Tvert imot har jeg en snart 40 år gammel hjemmeboende utviklingshemmet datter, som samfunnet hittil ikke har villet overta ansvaret for.

Selvsagt kommer jeg til å skaffe meg abirateron på egen hånd. Prisen er ca. 300 000 kroner for ett års behandling – litt mer enn jeg nå årlig betaler inn til fellesskapet. Ikke alle har mulighet til det. Helsedirektørens vedtak øker naturligvis forskjellene mellom de som kan betale og de som ikke kan betale, og det vil på lengre sikt være godt nytt for privat helseforsikring. Men det enkle økonomiske regnestykket for det offentlige helsevesenet i Norge er at det vil være klart billigst å la alle som er uhelbredelig syke dø så raskt som mulig. Det er spesielt mye å spare på oss som har fått prostatakreft, fordi de fleste av oss vil være rundt pensjonsalderen, har betalt skatt i en mannsalder, og staten slipper pensjonsutbetalingene til oss. Det er et enkelt regnestykke. Men skal en slik regnemåte være verdigrunnlaget i Norge?

Aftenposten, 14. mars 2013