Hjernen og omverden – ett økosystem
Først former vi byen, så former den oss. Fritt etter Churchill. Nyere forskning på hva som egentlig foregår når vi mennesker tenker, tyder på at Churchill var inne på noe.
Vi samhandler med byen; bevisst gjennom hvordan vi forstår og former den, og ubevisst gjennom at byen som fysisk miljø virker tilbake på oss.
Fjøskrakkens bærekraft
Slik jeg forstår FNs bærekraftmål handler det om at bærekraften ligger i samspillet mellom disse tre hovedmålene:
- sosial bærekraft (menneskelige ressurser)
- finansiell bærekraft (økonomiske ressurser)
- naturlig bærekraft (naturressurser)
Dette er i bunn og grunn de samme tre elementene som danner tankesløyfen hjerne – handling – omverden. Akkurat som i bærekraft gjelder det for menneskelig atferd at samspillet mellom de tre elementene er avgjørende.
Tenk på en fjøskrakk der bærekraften hviler på tre ben i dynamisk samvirke.
Hva er viktig for at en fjøskrakk skal ha god bæreevne? Foto: Ole Møystad
Bærekraften forutsetter at de tre bena er omtrent like lange, omtrent like sterke og at setet sørger for at de virker sammen. I fjøset er det selvinnlysende at krakken ikke bærer hvis ett av bena svikter.
Det er også innlysende at det ikke ville hjelpe krakkens bærekraft om man forsøkte å kompensere for det benet som sviktet ved å styrke ett av de andre.
Hjerne og omverden
La oss se på forbindelsen mellom menneskets hjerne og vår omverden.
Da Edvard og May-Britt Moser fikk Nobelprisen i medisin for å ha avdekket navigasjonssystemet i pattedyrs hippocampus, var det som om de slo hull på en vitenskapelig piñata.
Ikke bare oppdaget de at vi pattedyr har et sett med hjerneceller som er spesialisert på å gjenkjenne former og steder i våre fysiske omgivelser (se illustrasjon øverst i kronikken). Det ble hevdet at denne innsikten ville hjelpe vitenskapen nærmere en behandling for Alzheimers.
Men en annen implikasjon, som kanskje er like interessant, er at vår evne til å navigere, til å lagre minner og til å planlegge neste handling, hviler i hippocampus’ evne til å virke sammen med våre fysiske omgivelser.
Vi kan tenke på Kevin Lynch som en arkitekturens Moser. I 1960 skrev han boka The Image of the City. Her beskrev han en modell for hvordan byen virker som en «organisator av aktivitet (adferd), tro og/eller viten.» Denne modellen (‘Image’) fremstilte han ved hjelp av et enkelt sett med fysiske former og elementer som vi bruker for å orientere oss, eller navigere i byen.
Om vi legger Moser sine beskrivelser av hjernens redskaper for å navigere i verden, ved siden av Lynch sine fysiske elementer som den samme verden må ha for å være navigerbar, passer de to settene forbausende godt til hverandre.
I artikkelen «Lynch meets Moser» er dette beskrevet litt grundigere.
Etter at Moser sine funn ble kjent, oppsto det en ny resonans mellom hjerneforskning og urban teoriutvikling. Er det mulig å avdekke en konkret forbindelse mellom livskvalitet på den ene siden og samspillet eller relasjonen mellom byform og hippocampus på den andre?
Altså at når de to virker sammen, så er vi i balanse og har det bra både med hverandre, med økonomien og med naturen, og da bærer fjøskrakken som den skal?
Urbane triggere
Urban Trigger Group (UTG) ved NTNU har gjennom mange år utviklet kunnskap og metoder for å kartlegge triggere og drivere av urbane endringsprosesser basert på verdikjeder, aktører og ressurser i byutvikling. De siste par år har UTG studert byutvikling og transformasjon i Groruddalen.
Tidligere Kommunal- og moderniseringsminister Nicolai Astrup sa under et besøk på NTNU: «Vi trenger nye svar på gamle spørsmål. Men enda mer trenger vi nye spørsmål.»
Et av studiene UTG gjorde sammen med en gruppe studenter på NTNU gikk ut fra antagelsen om at samspillet mellom byform og hjernen vår er virkelig og konkret.
Vi hadde ikke tilgang til en menneskehjerne, men byen er alltid tilgjengelig. Som empirisk materiale ble det valgt ett moderne nabolag i Groruddalen og ett tradisjonelt nabolag i indre by, på Sagene. Det ene godt utenfor og det andre godt innenfor Oslos for tiden største utviklingsområde, Hovinbyen.
Bomiljø og livskvalitet
For å kunne sammenligne livs- og bokvalitet i de to eksemplene, måtte man først og fremst definere noe å måle disse kvalitetene med og mot.
De to nabolagene ble kartlagt med tanke på forekomst av urbane kvaliteter avledet fra klassikerne Kevin Lynch, Jane Jacobs og Jan Gehl. Dette gav grunnlag for å diskutere og sammenligne urban kvalitet og livskvalitet.
Det ble kartlagt livskvalitet i de to nabolagene målt på statistikk for arbeidsledighet, utdanningsnivå, stabilitet i form av botid, attraktivitet som nedfelt i boligpriser, arbeidsledighet, og tall for mental helse og kostnad til medisinbruk.
Kartene over Romsås (tv) og Sagene viser hvordan Sagene er integrert i bynett rundt seg, mens Romsås er avgrenset av Romsås Ring og har kun ett adkomstpunkt i Romsås Senter med vei og T-bane. (klikk for større versjon)
Funn
Sagene fungerte som sammenligning fordi Sagene stort sett ligger på Oslos gjennomsnitt for sosial og mental helse.
Med et så smalt statistisk og empirisk grunnlag kan man selvsagt ikke trekke konklusjoner om hvorfor ting er som de er. Men man får tegnet et bilde av livskvalitet registrert i to ulike nabolag med to ulike fysiske miljø.
Bildet viser at der fysisk bymiljø scorer høyt, scorer livskvalitet høyt (Sagene). Der scorer også boligpris høyt over Groruddalseksempelet (med en faktor på 2). På Sagene er kostnader til medisinbruk og mental helse lavere ned mot halvparten av nabolaget i Groruddalen, hvor bildet er motsatt av Sagene på alle punkt.
Sagene er full av klassiske urbane elementer som landemerker, kanter, knutepunkter, stier og lokale nabolag (Lynch), små rom, innganger, småkvartal med snarveier gjennom kvartaler og sosial, uformell sikkerhet i form av øyne på gaten (J. Jacobs) og hyggelige rom mellom husene, tett med innganger (J. Gehl).
Alt sammen egenskaper som er nesten totalt fraværende i eksempelet fra Groruddalen. Her finnes en mer inngående redegjøring.
Kort, lineær verdikjede
Mental helse og medisiner er en lineær økonomi, en verdikjede som går fra mennesker som har det vondt til farmasøytisk industri og helsevesen. I tall er kostnadene ved behandling og medisiner i forbindelse med dårlig mental helse i Groruddalseksempelet i følge Urban Trigger studien cirka 3 ganger høyere enn på Sagene.
Dette er penger som går fra pasient/klient direkte og via skatteseddelen til farmasøytisk industri og helsevesen. Altså en kort og lineær verdikjede som leverer symptombehandling på individnivå, men som ser ut til å levere lite på nabolagsnivå.
Sånn sett ser verdikjeden for mental helse ut som en ekstraksjon av verdi fra nabolaget snarere enn som en verdiskaping i det.
Forekomsten av urbane elementer representerer også en verdikjede. Det er en verdikjede som i dag går fra oss som lever, bor og arbeider i de byggede omgivelser til bygg- og anleggsbransjen, litt forenklet sagt. Vi kaller dette en kort verdikjede.
Lang, kompleks verdikjede
Da Sagene ble bygget, var det en sammensatt flokk av små utbyggere med små økonomier og ulike formål som utfoldet seg over omtrent 150 år. Felles for de fleste var at de bygget for å dekke formål som boliger, butikker, verksteder, kultur, skoler etc., formål som lå innenfor nabolagets grenser og sosiale system, nærings- og kulturliv.
For det meste handlet det her om lange, sammensatte og til dels sirkulære eller spiralformede verdikjeder der avkastning kom litt etter litt, i intervaller, gjerne over lang tid og gjerne innenfor nabolaget i form av lokal verdiskaping.
Da Groruddalen ble bygget, var det for alle praktiske formål én byggherre som bygget for å dekke ett formål: boliger. Alle andre formål ble samlet og ivaretatt i ett, ikke sentrum, men senter; Romsåssenteret, Stovnersenteret, Furuset Senter osv.
Intensjonen bak planleggingen i Groruddalen var ideologisk styrt, ovenfra og ned. Verdikjedene i Groruddalen var like lineære og like ekstraktivebasert på å transportere verdi fra beboer til utbygger som i resten av boligmarkedet.
Verdier
Verdien på et nabolag hviler ikke bare i solgte kvadratmeter. Hvorfor er «markedet» villig til å betale dobbelt så mye for én sliten, gammel kvadratmeter bolig på Sagene enn for en langt nyere i Groruddalen? Faktisk nesten like mye som for en helt ny kvadratmeter på Løren.
Verdier i eiendom ligger ikke bare i hus, de ligger også i beliggenhet og nabolag. Ikke bare i finansiell bærekraft, men også i kulturell, sosial og økologisk bærekraft. Ett elendig prosjekt kan ødelegge både bærekraften og verdien for et helt nabolag.
Omvendt kan ett velplassert og godt prosjekt over tid trigge en vending fra dårlig beliggenhet til første klasses beliggenhet – for et helt nabolag.
Hvis utbygger arbeider med en verdikjede som ender i salg av ferdig bygg (kort verdikjede), vil verdiutviklingen i det ferdige området over tid (lang verdikjede) tilfalle beboer/eier/bruker på godt eller vondt.
Men den lange verdikjeden vil ikke være noe insitament for utbygger til å investere i fremtidig verdiutvikling, ikke for eget bygg og enda mindre for nabolaget.
Ved å tenke sammenheng i verdikjeder over tid, kan man knyte det å bygge til det å eie og å bruke sammen med nabolag og byform; sirkulært i flere og gjerne mindre sirkler.
Biologen Gregory Bateson hevdet at den minste meningsbærende enhet av informasjon ikke er organismen, men relasjonen mellom organismen og dens omverden. Han sa med det at kunnskap er økologisk. Sett i forhold til diskusjonen av verdikjeder i byutvikling, ligger altså kunnskapen, verdien og bærekraften i samvirket mellom agenter (oss), objekter (hus) og vår urbane omverden.
Et av våre nye spørsmål kunne da være «Hva er den minste meningsbærende del av en by»? Oppfølgingsspørsmålet kunne være «Hvem er bestiller av et slikt prosjekt?»
Avsnittene om studien av Sagene versus et tilsvarende nabolag i Groruddalen er basert på en studie som er gjort av Urban Trigger Agency ved prof. Ole Møystad og lektor Jørgen Skatland. Den er gjort i samarbeid med Urban Trigger-studentene Adèle Ziegler, Elida H. Hansen, Warina Helland, Emma Faes og Fridtjof U. Sandberg ved Institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU.
