Ond, gal – eller ganske enkelt i krig?

I flere uker har vi forsøkt å begripe det ubegripelige.

22. juli 2011. En bombe og en massakre. Var det et uttrykk for ondskap? Lå et ødelagt menneskesinn bak? Eller så vi rett og slett en mann i krig?

Hvor vanlige er de personlighetstrekkene som beskriver gjerningsmannen? Kan vi senke skuldrene, eller bør vi frykte gjentagelser?

Og hva med oss selv? Kan vi være hundre prosent trygge på at ingen av oss, under noen som helst omstendighet, kunne begå uhyrlige handlinger?

Vi har spurt noen forskere.

EKSTREM EMPATILØSHET

– Forutsetningen for å være i stand til en slik handling som den gjerningsmannen bak 22. juli-massakren utførte, er en ekstrem empatiløshet, sier professor Kirsten Rasmussen.

– Det kan ligge mange ulike tilstander til grunn for dette. Mange er snare til å friskerklære mannen, med ulike forklaringer, men det tror jeg vi skal være forsiktige med å forskuttere.

Ond, gal – eller ganske enkelt i krig2Kirsten Rasmussen er professor i rettspsykologi ved NTNU. I vår skrev hun artikkelen «Når volden ikke er aggressiv». Den ble plutselig ekstra aktuell.

«Når folk flest leser om voldshandlinger i pressen, søker man å finne en logisk forklaring. En normal logisk tanke for å forstå er at man tilskriver sinne, aggresjon,» skrev Rasmussen i artikkelen, som fortsetter: «For mange er det ubegripelig at det finnes mennesker som er i stand til å begå de groveste voldshandlinger, sågar drap, mot andre uten at det er noe sinne involvert.»

Ond, gal – eller ganske enkelt i krig3Rasmussen forteller at empatiforstyrrede mennesker kan ha alvorlige personlighetsforstyrrelser eller psykopati. De kan være innenfor autismespekteret, eller under kjemisk påvirkning. Eller flere av disse komponentene kan opptre samtidig. Men det kan også være at ingen av dem er der.

– Uansett vil kjemisk påvirkning virke sammen med personligheten, fortsetter hun. – Vi har jo alle sett hva alkohol kan gjøre med noen. Og det er heller ikke unormalt innenfor den kriminelle sfæren å bruke prestasjonsfremmende stoffer. Vi kjenner det fra forskningen: Kriminelle tar gjerne prestasjonsfremmende dop før et større brekk, for eksempel, for å få mot til å gjennomføre det.

Rettspsykologen frykter ikke at det går mange lignende framtidige gjerningsmenn der ute, til tross for at mellom en halv og én prosent av befolkningen kan lide av psykopati.

– Det handler ikke bare om personlighetsforstyrrelser. Det handler også om å være i stand til å gjennomføre den kriminelle handlingen, sier hun. – Og det er det ekstremt få som er.

EMPATISVIKT KAN BEHANDLES

Ond, gal – eller ganske enkelt i krig4Psykolog Jim Aage Nøttestad er seniorforsker ved St. Olavs Hospital, avd. Brøset og førsteamanuensis II ved NTNU. Til daglig arbeider han med psykiatriske pasienter og innsatte i fengsler – til dels mennesker som har begått uhyrlige overgrep.

Han forteller at mennesker som gjør grusomme handlinger, fordreier virkelighetsoppfatningen.

– Reduksjon av empati er en forutsetning for å gjøre onde handlinger. Men slik reduksjon er en tankemessig prosess, sier han, – en kognitiv fordreining, unnskyldning om du vil, som hjelper en gjerningsmann med ikke å få så dårlig samvittighet.

Men alle har noen grad av empati, mener Nøttestad.

– Det er ikke noe konstant fenomen, empati kan reguleres. Det å bli såret, for eksempel, å oppleve krenkelse, er ett av de forholdene som ofte reduserer vår empati.

Men vi er ikke like i så måte. Noen er mer krenkbare enn andre.

– Det er gjerne slik at jo mer narsissistiske vi er, jo lettere krenkbare er vi også. Hvis noen tramper på vår storhet, så krenkes vi. Da reduseres empatien, og evnen til å gjøre onde handlinger øker, sier Nøttestad.

«De handlingene som utspant seg på Utøya, er særdeles oppsiktsvekkende fra et evolusjonært synspunkt.»

Førsteamanuensis Leif Edward Ottesen Kennair

Nøttestad bruker krigen i eks-Jugoslavia på 1990-tallet som eksempel på redusert empati. Her fikk vanlige, sosiale, friske mennesker livene sine totalt forandret og lagt i grus. De responderte med krigshandlinger av grusomste sort.

Likevel mener psykologen at empatisvikt hos narsissistene kan behandles.

– Slike mennesker lyver for seg selv. Klarer du å ta bort livsløgnen, fjerne forestillingen hos gjerningspersonen om at han har gjort noe bra, så åpner du for en prosess der virkelighetsoppfatningen blir mer korrekt og evnen til empati kan økes. Da får du vite hvordan personen empatisk sett er på bunnen. Dette er grunnleggende i behandling av personer med empatiforstyrrelser, forklarer Nøttestad.

ONDSKAP FORUTSETTER OND VILJE

Mange forskere ønsker ikke å forholde seg til ondskap som vitenskapelig begrep. Ett av flere unntak er filosofene.

Ond, gal – eller ganske enkelt i krig5– Et sentralt spørsmål er hva ondskap består i, sier Roe Fremstedal, universitetslektor ved Filosofisk institutt på NTNU, med en doktorgrad på menneskesyn og ondskap i teoriene til Kant og Kierkegaard.

– Vi skiller mellom frie handlinger og handlingene til dem som ikke er tilregnelige. En handling kan jo ikke være ond hvis den ikke er valgt. Problemet ligger i å forklare hva som kan motivere ondskap. Det er et vanskelig punkt for Kant, et punkt hvor Kierkegaard tar steget videre ved å utvikle en psykologisk teori om angst: I angsten for å trå feil trår vi feil, hevder Kierkegaard i Begrepet Angst.

Begår du onde handlinger, så har du også en korrumpert karakter, ifølge Kant og Kierkegaard. Er du ond, så bunner det i en ond vilje hvor ondskap antar form av at man lar seg styre av egen sanselighet.

Etikerne er stort sett enige om menneskeverdet. Kant tolker menneskeverdet dit hen at mennesket er et mål i seg selv.

– Å redusere andre mennesker til middel er umoralsk, slår filosofen fast. – Det gjelder enten det er enkeltpersoner som står bak, eller stater. Staten er en politisk og juridisk autoritet, men ingen moralsk autoritet.

Fremstedal trekker fram Mao og Stalin som eksempler. – De drepte jo millioner for å nå sine mål, for å fremme et ideal, sier han. – Idealistisk ondskap har filosofen Lars Svendsen kalt det, å gjøre onde handlinger ut fra et syn at man vil oppnå noe godt, for eksempel et bedre samfunn. Onde handlinger i det godes navn: å ha stormannsgale mål på vegne av menneskeheten.

LAT SELVDYRKER

Ond, gal – eller ganske enkelt i krig6Religionsviter og førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap på NTNU, Asbjørn Dyrendal, er ekspert på konspirasjonsteorier og miljøer. Han forteller at de klassiske konspirasjonstankene gjerne dreier seg om at ens kultur er under angrep av onde krefter. Samfunnet oppfattes som at det er under trussel fra eller overtatt av en kombinasjon av ytre og indre fiende.

– Manifestet til gjerningsmannen bak 22. juli-massakren preges av blant annet populisme, fremmedfrykt og overbevisning om myndighetssvik, sier Dyrendal. Han antyder at man skal være forsiktig med å tro for mye av selvpresentasjonen som brukes i manifestet.

– Han avslører nok indirekte noen sider ved seg selv, sier Dyrendal.

– Han vil være kommandør, men uten å gå gradene. Han vil bli stor og sterk, så han tar steroider. Han vil bli rik og kjent, men ikke på lovlig vis. Han vil være intellektuell, men ikke studere for det. Han tar enhver snarvei, har det for travelt til å bygge noe på den ordentlige måten. Intellektuelt kunne han kanskje blitt noe, men det han gjør, er sørgelig udisiplinert.

Mange konspirasjonstenkere oppfatter at de er i en krigstilstand mot onde fiender, sier Dyrendal. Men han påpeker at det likevel er stor forskjell mellom denne gjerningsmannen og andre konspirasjonsteoretikere. De aller fleste følger aldri opp tankene sine med handlinger, og i hvert fall ikke i denne størrelsesordenen.

– De mest omfattende konspirasjonsteoriene virker ofte lammende, fordi de tilskriver «myndighetene» altfor mye makt og kontroll. Det bidrar til at de vi kan kalle troende, oftere tenker at handlinger har liten sjanse til å gjennomføres eller få ønsket effekt. De er blant annet redde for å bli overvåket og avslørt. Og til slutt handler det også litt om vilje og kompetanse, sier han.

– I dagboka forteller gjerningsmannen at marginene var små og at det holdt på å gå galt mange ganger. Det er uhyre få mennesker som har kombinasjonen av flaks, personlighet og evner til å gjøre slikt som dette, sier Asbjørn Dyrendal.

KRIGER UTEN KRIGSMENTALITET

«Den mentale krigstilstanden kjennetegnes av en rekke psykologiske forhold, inkludert overdreven tro på seier, evne til å drepe medlemmer av egen art og umenneskeliggjøring av fienden,» står det i innledningen til kapittelet «Følelsenes funksjon og krigerens mentalitet» i boka Liv og lære i operative miljøer.

Ond, gal – eller ganske enkelt i krig7Kapittelet er skrevet av førsteamanuensis i psykologi på NTNU, Leif Edward Ottesen Kennair, og minner om noe vi nettopp har sett i all sin gru.

Forfatteren godtar likevel ikke påstanden om en gjerningsmann i krig, på tross av det voldsomme fiendebildet.

– Det gir ingen mening fra et evolusjonspsykologisk synspunkt, sier Kennair. – Joda, man dreper i krig, men det finnes ingen historiske eksempler på at kvinner i alderen 17–18 år blir slaktet ned. Tvert imot. Djenghis Khan sa «Den største gleden er å overvinne sine fiender, forfølge dem, overta deres eiendeler, se deres familier i tårer, ri på deres hester og eie deres døtre og kvinner». Det samsvarer med erfaringene fra moderne krigføring også: Kvinner blir ikke slaktet ned, de voldtas i stedet.

I boka forteller Kennair at raid – små, overraskende angrep av små grupper på andre grupper – er den mest utbredte formen for krigføring i menneskehetens historie. Raid er den formen for krigføring vi er best tilpasset til.

– Ved overraskende angrep har den ene parten allerede krigsmentalitet og derfor et overtak, forteller Kennair. – Overdreven militær selvtillit kan kanskje være både genetisk betinget, gi et visst faktisk overtak, og være der gjennom å være en evolusjonær stabil strategi.

Kennair forklarer at krig tradisjonelt har vært et prosjekt som handler om risikovurdering og forventet gevinst. Det er også en gruppehandling, der gruppen både har vurdert det som sannsynlig at den skal seire, og at risikoen i forhold til fortjenesten er gunstig.

Kvinner i fertil alder er biologisk sett en ressurs, på linje med materielle ressurser som det også kriges om, og da er det biologisk sett mer nyttig å lage barn med dem enn å drepe dem.

– Kvinner i 17–18-årsalderen har veldig høy «paringsverdi», sier Kennair. – Det er ikke en del av krigsmentaliteten å drepe disse.

– De handlingene som utspant seg på Utøya, er særdeles oppsiktsvekkende fra et evolusjonært synspunkt.

NORGE HAR ØKT SIN KRIGSMENTALITET

Evolusjonspsykologen mener at vi som nasjon ikke alltid har klart å forstå krigsmentaliteten slik den viser seg andre steder i verden, i militær regi.

– En del av krigsmentaliteten er å avhumanisere motstanderen. Man girer seg opp for å drepe, og så feirer man drapene etterpå. Norge gjør ikke dette. Vi har fredeliggjort oss så mye at drap på samme art er motbydelig.

Men nå ser han en endring.

– Etter 22. juli er det forbausende mange som har uttrykt seg positivt til økning av strafferammer og slikt, på tross av blomsterhav. Noen nevner dødsstraff. Som nasjon har vi kanskje fått en økt krigsmentalitet, avslutter Leif Edward Ottesen Kennair.