Oljeduellen

I Norge kommer hver tredje krone fra oljevirksomheten vår, og vi ligger i teten av oljeproduserende land. Men etter en utvinningsperiode på 40 år begynner oljereservene å minke, og presset øker på mer kystnære og sårbare felt, som Lofoten og Vesterålen.

Samtidig øker de norske klimautslippene: Siden 1990 har de økt med fem prosent, til tross for at kravene fra Kyoto bare var en økning på én prosent fram til 2012.

Om vi fortsetter vår oljeutvinning som før, vil ikke det bli en sovepute som hindrer full satsing på fornybare alternativer?

Snorre Valen

(SV): Jo, det tror jeg. Om vi skal nå målet med en temperaturstigning på bare to grader, må vi redusere vår bruk av olje, og det må skje fort. Om jeg visste at jeg ville miste jobben om et år, ville jeg strammet inn livreima. Det samme gjelder i denne sammenhengen: Vi må legge en bedre plan for hvordan vi kan klare overgangen til fornybarsamfunnet og samtidig ivareta industrien og arbeidsplassene våre.

May Britt Myhr

(MBM): Jeg mener at det ikke skal være en sovepute. Men vi må ha ny teknologi for både fornybar energi og oljeutvinning, og det hviler et stort ansvar på politikerne våre å få fram begge disse behovene. Vi trenger en energirevolusjon, det er det stor enighet om. Men selv de mest energioptimistiske framtidsstudiene til det internasjonale energibyrået (IEA) viser at det er stort behov for olje og gass, spesielt gass, i mange tiår framover.

«Jeg skulle gjerne vært med på å stenge kranene dersom det var forsvarlig og verden hadde nok energi fra andre kilder.»

Adm.dir. May Britt Myhr

SV: Vi må holde IEA ute av debatten. Med det såkalte 450 ppm-scenarioet kommer vi ikke

i mål (se faktarute neste side). Det som presenteres her, er langt unna det FNs klimapanel mener må til for å greie togradersmålet.

Er det et alternativ å redusere uttaket fra norsk sokkel – la oss si halvere – for å spare det til kommende generasjoner?

MBM: Sparing er mer komplekst enn det høres ut som. Vi må i alle fall skille mellom nye områder og områder som allerede er produserende. Der er det om å gjøre å få ut så mye som mulig. Grunnen er teknisk-økonomisk. Det er både dyrt og teknisk meget vanskelig å utvinne de siste restene senere.

Litt annerledes er det i områder som ikke er åpnet for leting og produksjon, men også de må vurderes i lys av behovet for økt energi. Det er jo sånn at i overgangsfasen til fornybarsamfunnet, trengs olje og gass i enda mange tiår.

SV: Det er bare én norsk regjering som har erklært at de skulle redusere oljeutvinningen. Det var Bondevik-regjeringen med Marit Arnstad som energiminister. Argumentasjonen var at oljen var blitt til i millioner av år, så vi må la noe ligge igjen. Dessuten var det mer debatt om oljeprisen på den tida: Jo mer ettertraktet varen er, jo bedre pris, og det taler for å spare.

Jeg synes vi skal redusere utvinninga. Både for å spare til kommende generasjoner, men også fordi olje er en ressurs som kan brukes til så mye. Det minst effektive er jo å bruke den til å kjøre bil med! Også sett fra et klimaperspektiv er det viktig å la noe bli igjen. Det vil påvirke energimarkedet i positiv retning. Statoil vil sikkert argumentere med at da blir oljen så dyr at de fattige i Afrika ikke har råd til den. Den kjøper jeg ikke! Men jeg er enig i det May Britt sier: Åpne brønner må utnyttes maksimalt, det er bedre enn å åpne flere.

SINTEF og NTNU anbefaler regjeringen å øke investeringene i FOU (forskning og utvikling) i norsk oljesektor fra 400 til 600 millioner kroner per år. Er ikke oljebransjen rik nok til å betale forskningen sin selv? Burde ikke pengene i stedet gått til forskning på fornybare alternativer?

SV: Lett å svare ja på spørsmålet. Det er ingen tvil om at oljebransjen er veldig rik. Enkelte aktører i bransjen er jo opptatt av å kalle seg energiselskap, ikke oljeselskap. Mange av dem driver også med forskning og utvikling av fornybar energi. De som gjør det, kan godt få støtte til den delen i stedet.

MBM: Oljebransjen investerer mye mer i forskning enn staten. Når staten investerer en krone, investerer industrien minst tre.

Men det er viktig med statlig innsats. Områdene som må prioriteres av det offentlige, er for eksempel økt utvinning, energieffektivisering og mer miljøvennlig olje- og gassutvikling. Slik styrer staten utviklinga gjennom sine investeringer i forskning og utvikling.

Men jeg må få understreke at SINTEF og NTNU ikke bare sier at det må bevilges mer til petroleum, vi anbefaler i tillegg at det skal satses stort på fornybar energi.

SINTEF og NTNU er den største forskningsaktøren i EU på fangst og lagring av CO2 (CCS). Er denne satsingen en «avlat» for å kunne fortsette å hente ut mer olje?

SV: Nei. CCS er helt nødvendig. Man får lett inntrykk av at dette er noe som bare skal brukes ved våre egne gasskraftverk. Det stemmer ikke. Skal vi nå målene om å redusere utslippene, må vi få til en storstilt satsing. Teknologien blir spesielt viktig når den kan kombineres med biomasse: Vi kan bruke gamle kullkraftverk til å brenne biomasse, og så rense avgassene. Da får man et CO2-negativt utslipp! Det er bare så bra at det faktisk går an å fjerne CO2 fra atmosfæren, ikke bare redusere utslippet. Da begynner vi virkelig å snakke! Så CCS-teknologi er helt nødvendig, og vi skal være i front!

MBM: Jeg er helt enig. Det er jo sånn at i 2050 skal 20 prosent av reduksjonene i klimagassutslipp komme fra CCS. Men da må det satses enda mer på FoU! Vi er jo ikke helt der du ønsker ennå, Snorre. Ved SINTEF og NTNU har vi både geologer og geofysikere som er har kunnskap om leting etter petroleum i undergrunnen. De kan bruke mye av den samme kunnskapen og de samme teknikkene for å finne gunstige områder der vi kan deponere CO2 og overvåke hvordan depotet utvikler seg. Men det trenges også ny kunnskap om hvordan CO2 oppfører seg i depotene når målet er at den skal oppholde seg der over tusenvis av år.

SV: Det er jo også viktig å huske at CO2 har en begrenset virkningstid i atmosfæren. Problemet er at denne er for lang til at vi kan slippe ut mye på en gang. Så om det lekker ut CO2 om noen tusen år, er det ikke i nærheten så dramatisk som om vi skulle slippe den ut nå.

Hva om Norge stenger oljekranene i morgen?

SV: I nesten alle debatter med FrP får jeg høre at SV vil stenge kranene. Det stemmer naturligvis ikke. Petroleumssektoren er jo vår største eksportnæring, og å stenge ville vært katastrofe for landet vårt! Jeg er helt enig med May Britt i at det tar tid å komme gjennom energirevolusjonen. Samtidig synes jeg at Norge mangler en langsiktig plan for nedtrapping uten at det går ut over industri og folk. Det er ikke nok å si at vi skal satse på havmøller.

Vi må slå oss til ro med at det kan ligge masse olje i bakken. Det er nødvendig for å få til en bærekraftig utvikling, og det er en gave til kommende generasjoner.

MBM: Jeg skulle gjerne vært med på å stenge kranene dersom det var forsvarlig og verden hadde nok energi fra andre kilder. Men det er helt urealistisk! For det første: Energien vi produserer fra olje og gass i Norge, produseres på en miljømessig god måte. Hvis Norge stopper produksjonen, vil den bli erstattet av annen energi fra mer forurensende kilder slik som kull. I tillegg ville det ramme 250 000 arbeidsplasser i oljeindustrien og tilhørende virksomhet. Denne industrien står for halvparten av eksportinntektene våre, en tredjedel av statens inntekter, og en fjerdedel av bruttonasjonalproduktet.

Dessuten har vi et ansvar for å dele kompetansen vår med andre land fordi verden trenger olje og gass i mange år framover. Vi har et ansvar i å utvikle og spre kunnskapen vår slik at olje og gass produseres på en stadig mer energieffektiv måte og med minst mulig miljøpåvirkning.

SV: Alle sier de vil satse på alternativer til oljen, men vi er vel uenige om vi skal starte nå. Jeg mener at vi har kunnskap som gjør oss bedre rustet enn nesten alle andre land til å gå inn i en ny tid, om vi vil. Et eksempel er Statkraft og Statoil: Ingen kan matche offshorekompetansen til Statoil på vind, ingen kan matche kompetansen Statkraft har på forvaltning av kraft. Utrolig bra kombinasjon!

MBM: Vi er nok uenige om nedtrapping ja. Jeg ser det slik at vi i Norge bidrar positivt i en overgangsfase til fornybar, fordi vi produserer olje og gass energieffektivt og med minst mulig miljøeffekt.

Produserer virkelig Norge så rent som det sies?

SV: Olje og gass er olje og gass selv om vi produserer litt renere enn andre – og med mindre skade på miljøet. Oljen skaper jo utslipp når den brennes, selv om den har vært framstilt på en miljøvennlig måte.

MBM: Jeg er uenig. Det er ikke bare marginalt bedre. Oljeutvinninga på norsk sokkel er vesentlig renere. Men vi skal ennå ikke si oss fornøyd, men jobbe for å forbedre oss ytterligere. Når det gjelder energisparing, så er jeg selvsagt enig i at vi i den rike del av verden skal bidra med det.

SV: Argumentet holder allikevel ikke mål. Statoil jobber med oljesandprosjektet i Canada som er en versting, og driver også prosjekter i land som Iran og Libya.

Utslipp fra sokkelen står for den klart største økningen i CO2-utslipp her til lands. Er dette forenlig med å profilere Norge som miljønasjon?

MBM: Det er ikke så urimelig når vi vet at petroleumsnæringa står for 50 prosent av eksporten vår og en tredjedel av statens inntekter. Dessuten arbeider vi aktivt med å redusere utslippene gjennom å være en driver på teknologiutvikling. CO2-deponeringa på Sleipner er jo et godt eksempel. I dag er det seks slike prosjekt i verden. To av dem ligger på norsk sokkel, et tredje er Statoil med på i Algerie. Så ja, jeg mener at vi er aktive og klarer å se både energibehov og løsning på problemet.

SV: Her er vi uenige. Jeg mener at svaret er nei. Men dette er det mulig å gjøre noe med! Bare les hva «Klimakur» skriver om elektrifisering på sokkelen. Dersom man bestemmer seg politisk, tror jeg industrien vår står klar til å være med på det. Men det er viktig at vi kommer i gang med tiltak. Og noen tiltak er jo lønnsomme allerede fra starten, som en del av det vi kan gjøre innenfor jordbruket. Bruke enkle reguleringer for å styre bruken av gjødsel, for eksempel. Det er noe av det billigste vi kan gjøre noe med, ifølge Klimakur.

Samtidig er det viktig ikke å bare la seg styre av kostnadseffektivitet: Da kunne vi aldri ha satset fem og en halv milliard kroner på Mongstad.

Christina B. Winge