Kraftrefseren

SE GODT PÅ BILDET av denne mannen. Han er en av de få som blir oppstemt av å høre ordet «energidirektiv» og har problemer med å nevne begrepet «bærekraft» – uten at det blir et helt foredrag. Nå setter han sin lit til at EU snart vil kreve mer av Norges satsing på fornybar energi. Da skal det sannelig forskes på hvordan politikerne takler den saken. For best i energi-klassen er vi i hvert fall ikke, synes Audun Ruud, som tenker best i godstolen på sitt kontor.

– Hva er det egentlig du jobber med?

Jeg forsker på hvordan politikerne våre håndterer klimautfordringen. Det som skjer i skjæringspunktet mellom energipolitiske avgjørelser og hvordan miljøet påvirkes av disse bestemmelsene, kan du si. Akkurat nå gjør jeg dette i lys av det nye EU-direktivet som pålegger medlemslandene å satse enda mer på fornybar energi.

– Er direktivet viktig for oss?

Ja. Nå har regjeringen – riktignok den forrige – brukt flere måneder på å diskutere om det nye EU-direktivet om fornybar energi er såkalt EØS-relevant. Altså om det skal gjelde for oss nordmenn også. Det har de nå bestemt at det skal. Så om litt må vi regne med å få noen energipolitiske føringer knyttet til økt satsing på fornybar energi fra storebror EU.

– Gjør ikke vannkrafta at vi kommer godt ut i fornybar-regnskapet?

Nei, jeg synes ikke det. Vår energipolitikk er ikke særlig bærekraftig. I begrepet bærekraft ligger det tre føringer: Det skal være økonomisk. Det skal skape velferd. Og det skal være miljøvennlig. Så lenge vi stimulerer til økt petroleumsforskning, som ikke er klimavennlig, blir det jo mindre til fornybar-sektoren. Og jo mer vi blir avhengige av petroleumsinntektene – jo vanskeligere blir det å nå målet om å føre en bærekraftig energipolitikk. Norge må ta et klarere standpunkt! Derfor håper jeg at fornybardirektivet vil være med på å tvinge Norge i riktig retning.

– Hva bør vi gjøre for å øke andelen fornybar, norsk energi?

Jeg skal i alle fall fortsette å jobbe i SINTEF. Vår rolle er jo å stimulere til en mer bærekraftig utvikling. Som land bør vi bestemme oss for å satse på akkurat samme måte som da vi bygget opp petroleumsnæringa. Men denne gangen bør vi bruke ressursene på fornybar kraft, særlig offshore vind. Der har vi fantastiske muligheter. Hver gang det snakkes om dette, blir dessverre konklusjonen at det er for dyrt, svarer Ruud, på innpust, og fortsetter på utpust:

Vi kan også elektrifisere driften på norsk sokkel, legge politiske føringer som gjør transportsektoren grønnere, og vi kan fase ut alle oljefyringsanleggene i Norge.

«Det er pinlig at Statoil og Statkraft satser på havvindmøller i England fordi norsk støtte er for dårlig.»

Alt dette handler om politisk vilje! Vi må bli like dyktige på fornybar energi som vi har blitt på CO2-håndtering, og der er vi blitt veldig gode. Dessuten må vi bygge overføringskabler både her hjemme – og til Europa, sånn at vi får distribuert og solgt den rene energien vi skal produsere i framtida. Da blir vi bærekraftige.

– Hva med vannkrafta, har den fått stempel som miljøsynder?

Det der synes jeg godt vi kan tenke litt mer på, ja! Det er ikke greit å satse på fornybar energi dersom det går på bekostning av miljøet. Derfor har vi i Norge bestemt at store vannkraftverk «ikke er lov». I dag bygger vi i stedet ut flere småskala vannkraftverk. Personlig er jeg usikker på om det er bedre for miljøet å bygge ut mange små, enn én stor elv.

– Nå skal jo vi også snart få såkalte grønne sertifikater. Hva er hovedtrekkene i ordningen?

Grønne sertifikater skal stimulere til både bruk og produksjon av ny fornybar kraft. Det skal skje gjennom at produsentene – i tillegg til å få markedspris på strømmen – også får betalt for mengden fornybar kraft som produseres.

Dette gjør at flere prosjekter blir lønnsomme. I Sverige har ordningen særlig ført til ny produksjon av bioenergi og vindkraft.

Foreløpig har regjeringen bare presentert en prinsippskisse om hvordan vi skal utvikle et felles grønt sertifikat sammen med Sverige.

– Er det noe norske politikere har gjort helt riktig på energifronten?

Ja! Å bygge velferds-Norge ved hjelp av vannkraft samtidig med en aktiv politisk styring. Fortsettelsen var også bra, da vi utviklet petroleumssektoren på fornuftig vis ved hjelp av politisk vilje. Nå lurer jeg bare på om de erfaringene har gått i glemmeboka.

 

Christina B. Winge