Tema: Hvem skal ut?

Forskere advarer mot for mye teori og for lite differensiering i den videregående skolen. Unge, arbeidsdyktige mennesker faller av lasset og ender på trygd.

Om en times tid er Remi Sæther (22) ferdig med dagens første jobb, og klokka er ikke mer enn ti på formiddagen. Nettet av vannrør, avløp og sluk er snart på plass på badet som skal totalrehabiliteres. Den unge rørleggeren legger innpå en pris snus, letter på øreklokkene og forklarer noen detaljer til snekkeren som stikker hodet inn døra.

Remi er tilsynelatende som andre unge håndverkere. Men han er noe så sjeldent som en rørleggersvenn som aldri har gått grunnkurs i byggfag på videregående skole. Han slåss for sin rett til å begynne i læra allerede som sekstenåring.

Måtte slåss for å bli rørlegger Remi Sæther trives som rørlegger, men måtte slåss i nesten et år før formalitetene med lærekontrakten var på plass. Fordi han ikke hadde grunnkurs i byggfag fra videregående skole. Trass i at han hadde en lærlingeplass stående klar.  Foto: Christina B. Winge © SINTEF

Måtte slåss for å bli rørlegger
Remi Sæther trives som rørlegger, men måtte slåss i nesten et år før formalitetene med lærekontrakten var på plass. Fordi han ikke hadde grunnkurs i byggfag fra videregående skole. Trass i at han hadde en lærlingeplass stående klar.
Foto: Christina B. Winge © SINTEF

En av tre slutter

Norsk arbeidsliv går glipp av mange talenter, sier skoleforsker Trond Buland ved SINTEF og strekker seg mot bokhylla. Han finner rapporten, uten å lete, i hylle nummer to, og rekker den til meg. «Evaluering av tiltak i satsing mot frafall i skolen», står det på omslaget.

– I dag dropper en av tre elever ut av videregående skole. Det er altfor mange, og verst er det på linjene for yrkesfag, fastslår forskeren.

Trond Buland mener flere burde velge alternativt, som Remi. Men de fleste norske ungdommer benytter seg av den lovfestede retten til videregående opplæring og starter på et grunnkurs i yrkesfag eller velger studiespesialisering, fordi det ikke finnes nok alternativer. De få som finnes, er det lite informasjon om.

For Remi ble det ingen enkel sak å få en lærekontrakt, til tross for at arbeidsgiveren sto klar.

Skjær i sjøen

For fire år siden sto flere hundre ungdommer på ventelista til byggfag, og Remi var ikke blant de heldige som fikk plass. Da 15-åringen fikk tilbud om lærlingeplass gjennom sin onkel, trodde han alt var i boks. Men gang på gang fikk han nei til godkjenning av kontrakten, både fra skolekontoret og fylkeskommunen. Ifølge dem burde han heller takke ja til skoletilbudet han hadde fått: grunnkrus i restaurant- og matfag.

I trekvart år jobbet Remis far for at sønnen skulle få på plass formalitetene. Det ordnet seg ikke før han til slutt fant en lovhjemmel som gjorde det mulig å signere en lærekontrakt gjennom rørleggernes eget opplæringskontor.

– Hadde Remi gjort som skolekontoret ville, er jeg redd han hadde sluttet på skolen, sier far til Remi, Stein Sæther, som selv er utdannet pedagog.

Det store løftet

Da Kunnskapsløftet ble innført i 2006, var norske elevers dårlige score i PISA-undersøkelsene en viktig del av bakteppet. Tanken bak reformen var å øke basiskunnskapen til den brede andelen av norsk ungdom. Det ble lagt større vekt på teori, også innenfor yrkesfagene.

Men resultatene fra omleggingen har så langt uteblitt: Ikke scorer norske elever bedre på de internasjonale PISA-målingene, og ikke er de mer fornøyd med undervisningen. I stedet har politikerne fått frafallsproblematikken i fanget. Hva gikk galt?

I: Har kunnskapsløftet skapt frafallet?

Skoleforsker Trond Buland mener vi må få på plass et opplæringsløp med flere valg. Han tror den siste skolereformen har virket mot sin hensikt for mange. Gjennom sitt arbeid har han sett mange slutte fordi de er umotiverte, eller synes undervisningen blir for teoretisk og vanskelig.

Alle kan ikke ha doktograd Skoleforsker Trond Buland ved SINTEF er bekymret for det store frafallet av elever innenfor yrkesfaglig retning, og mener det ikke finnes nok alternativer for praktikere.  Foto: © SINTEF

Alle kan ikke ha doktograd
Skoleforsker Trond Buland ved SINTEF er bekymret for det store frafallet av elever innenfor yrkesfaglig retning, og mener det ikke finnes nok alternativer for praktikere.
Foto: © SINTEF

– Vi ser at en del ungdom velger studiespesialisering, det vil si «tradisjonelt gymnas», fordi de ikke vet helt hva de vil. Dette er tross alt elever på 14–15 år, og de blir bedt om å stake ut framtida si, sier Buland.

På studiespesialisering er arbeidspresset stort, og det krever gode kunnskaper i fag som matematikk og fysikk. Er elevene dårlig motivert, ender de lett med dårlige resultater – eller faller fra.

Yrkesfagene, som før trakk til seg praktikerne, har også blitt mer teoretiske etter at de nye studieretningene kom. Før fikk man undervisning i rørleggerfag om man skulle bli rørlegger. Nå får man undervisning i bygg og anleggsfag – et grunnkurs som er det samme for hele 20 studieretninger. Det er mer teori og mindre praksis.

– Det ironiske er jo at disse studieretningene alltid har blitt foretrukket av praktikere, kanskje nettopp fordi de ikke er så glade i den boklige måten å lære på, sier Buland.

Passer ikke alle

Forskerens konklusjon er at det kunnskapstunge samfunnet vårt virker ekskluderende på ungdom som burde stått ved porten til arbeidslivet – men som nå føler seg tvunget til enda flere år på skolebenken.

– Alle kan ikke ha doktorgrad. Samfunnet trenger ny kompetanse, men på ulike nivå. Både sjåfører og frisører må til for at hjulene skal gå rundt, sier Trond Buland, og trekker fram erfaringer fra sin egen oppvekst på 70-tallet:

– Da jeg vokste opp, var det å være flink med unger en kvalifikasjon. Da fikk man seg en jobb som hadde med barn å gjøre. Eller det å være sterk. Da kunne man sjaue på en gård. Sånn er det ikke i dag. I dag må man ha fagbrev fra servicefag for å jobbe på super’n. Eller verre: arbeidsgiverne har bare jobber til de beste hodene. Har man ikke papirene i orden, står man i fare for å bli en del av trygdeapparatet, selv om man er i stand til å gjøre en god jobb.

Nå har forskeren forventninger til forsøket med såkalt praksisbrev, som foregår i sju kommuner. I forsøket får noen ungdommer gjennomføre en toårig utdanning basert på praktisk arbeid. Etter disse to årene skal elevene gjennom en faglig prøve på lavere nivå enn svennebrevet, men som gir formell yrkeskompetanse dokumentert med et kompetansebevis.

Men foreløpig er forsøkslæreplanene for de 16 fagene som inngår i praksisbrev-ordningen, ikke godkjent av Utdanningsdirektoratet. Om den viser seg å fungere som planlagt, kan norske ungdommer forvente å få tilbudet om denne typen utdanning om to til tre år.

II: Men hva med bedriftene? Stiller de opp for skoletrøtt ungdom?

– Mange bedrifter er flinke til å ta til seg lærlinger. Jeg vil spesielt trekke fram det maritime miljøet på Sunnmøre som godt eksempel. Der tar bedriftene ansvar, tilbyr læreplasser og rekrutterer ungdom som ofte er umotiverte for videregående opplæring. Men det offentlige må skjerpe seg. Det har et mye større potensial til å ta på seg opplæringsansvar, også for skoletrøtte og de som ønsker seg et alternativt opplæringsløp med mer opplæring på arbeidsplass.

Kunnskapsnivået går ned PISA-undersøkelsene som gjennomføres hvert tredje år, har siden 2000 sammenlignet faglig nivå hos 15-åringer fra hele verden. Norske elever har prestert dårligere enn elever både i resten av Skandinavia og de fleste ander OECD-landene. Den tidligere skolestatsråden Kristin Clemet lanserte i 2005 Kunnskapsløftet for å øke basiskunnskapen til ungdom. Det skulle også legges større vekt på teori i yrkesfagene. Kunnskapsløftet ble innført i 2006. Omleggingen har så langt ikke gitt større resultater. (Personene på bildet har ingen tilknytning til saken.)  Illustrasjonsfoto: Kim Nygård © NTNU

Kunnskapsnivået går ned
PISA-undersøkelsene som gjennomføres hvert tredje år, har siden 2000 sammenlignet faglig nivå hos 15-åringer fra hele verden. Norske elever har prestert dårligere enn elever både i resten av Skandinavia og de fleste ander OECD-landene. Den tidligere skolestatsråden Kristin Clemet lanserte i 2005 Kunnskapsløftet for å øke basiskunnskapen til ungdom. Det skulle også legges større vekt på teori i yrkesfagene. Kunnskapsløftet ble innført i 2006. Omleggingen har så langt ikke gitt større resultater. (Personene på bildet har ingen tilknytning til saken.)
Illustrasjonsfoto: Kim Nygård © NTNU

Ordene kommer fra SINTEF-forsker Berit Teige Kvalsvik.

Hun har selv arbeidet som lærer i videregående skole, men endte opp med å forske på ungdom, utdanning og arbeidsliv. De ti siste årene av sitt yrkesliv har hun tilbrakt i England, Skottland og USA. Nå er hun tilbake, med en klar melding til norsk næringsliv og offentlig sektor: De må slippe til ungdommen.

– Vi er et lite, rikt land med sosialdemokratiske tradisjoner, og har ansvar for ikke å sende folk ut i arbeidsledighet. Det er en skam, sier Teige Kvalsvik og sikter til hvordan mange bedrifter utelukkende jakter på de mest kvalifiserte arbeidstakerne. Offentlig sektor er ikke noe unntak.

Solskinnshistorier i kø

Som lærer har hun sett mange solskinnshistorier når lokale bedrifter har tatt sin del av opplæringsansvaret. Ungdom som kunne ha havnet «på glattisen», har fått fotfeste gjennom jobb på «gølvet» og endt som kvalifiserte fagfolk i gode jobber.

I dag arbeider forskeren i Trondheim, men har fremdeles adresse i Colorado og blikket rettet mot internasjonal utdanningspolitikk og det internasjonale arbeidslivet. Også i utlandet er trenden frafall i videregående skole. Men Berit Teige Kvalsvik hevder at mange land nå velger samme strategi som de driftige møringene: Bedriftene stiller opp som en alternativ læringsarena.

Mer skole til skoletrøtte?

Tilsynelatende skjer det motsatte i Norge. Nylig foreslo kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell at elever som ikke får seg lærekontrakt etter to år med yrkesfag, bør få rett til to ekstra skoleår.

Det er et forlag forskeren har lite tro på.

– Man kan ikke lese seg til et fagyrke. Vi ser allerede at det ofte er dårligere kvalitet på dem som kommer fra skolebenken, enn på dem som kommer fra praksis, sier hun. – Faktisk ønsker mange bedrifter seg kandidater som kan få en mer fleksibel opplæring enn det som er tilfelle med dagens system som bygger på to år i skole og så lærekontrakt. Signalene er også klokkeklare fra mange næringer: De ønsker seg ikke framtidige arbeidstakere som ikke har fått sin fagopplæring i bedrift!

Faglig leder ved opplæringskontoret for rørfag i Trøndelag, Tor Oddvar Eggen, er enig. Han forteller at kvaliteten på lærlingekandidatene er dårligere nå enn før kunnskapsløftet. Årsaken er at det ble mindre rørfag og mindre praksis i det nye grunnkurset – som i dag er likt for alle som skal ta en utdanning innen bygg og anlegg.

– Kurset skal jo gi en generell kunnskap for hele tjue yrkesretninger. Nå har vi nylig kompensert for dette i rørfaget med å utvide læretida med seks måneder til fire og et halvt år.

III: Er tettere samarbeid mellom skole og bedrift veien å gå?

Svaret ser ut til å være ja. Så lenge ungdommen føler at det de lærer er relevant, skapes motivasjon. I de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden utenfor Bergen har de skjønt nettopp det. Her går næringsliv og skole hånd i hånd: Skolene i området bruker nemlig folk fra næringslivet som lærere. Og alle klassene i ungdomsskolen har en egen partnerbedrift som stiller opp som «laboratorium» for ungene. Tanken bak er at elevene skal erfare at pensum er relevant i praksis.

Henger etter  Det faglige nivået til norske elever er vesentlig lavere enn hos de finske elevene i basisfagene naturfag, lesing og matematikk. Omtrent en femtedel av elevene våre kan ikke lese skikkelig når de går ut av grunnskolen.  PISA 2006. Kilde: Kjærnsli, Lie, Olsen, Roe (2007)

Henger etter
Det faglige nivået til norske elever er vesentlig lavere enn hos de finske elevene i basisfagene naturfag, lesing og matematikk. Omtrent en femtedel av elevene våre kan ikke lese skikkelig når de går ut av grunnskolen.
PISA 2006. Kilde: Kjærnsli, Lie, Olsen, Roe (2007)

– Her får elevene praktisk erfaring i alt fra realfag og økonomi til etikk. De elevene som sliter med teori, får se at det de lærer blir brukt i praksis, og det motiverer, sier sjef for regional utvikling i SINTEF, Sigmund Kvernes. Han er daglig leder for det regionale utviklingsselskapet Gode Sirklar AS.

Målet for prosjektet er å utvikle kommunene slik at de blir attraktive regioner både å bo og jobbe i. Det gjør at fraflytting og kompetanseheving er viktige tema. Etter fire år har resultatene nå begynt å vise seg. De lokale skolene som tilbyr det tette samarbeidet med bedriftene, er de mest populære, og har nå langt flere søkere enn før.

– Vi ser allerede at ungdommen velger å søke seg til de videregående skolene i hjemkommunen, i stedet for å søke til Bergen, som var det vanligste for få år siden, sier Kvernes.

Et svært populært tiltak er at alle elever i videregående skole har garantert sommerjobb. Nå er også en helt ny ingeniørutdanning startet opp, og masterutdanning er planlagt i samarbeid med NTNU fra høsten 2009. Den skal tilby offshore- og subsea-fag, og vil ha enda tettere kobling til industrien enn på tidligere skoletrinn.

Et skoleeksempel

Inne i et skogholt like utenfor Drøbak speiler dansende grantrær seg i blanke glassfasader. Innenfor de moderne veggene ved Frogn videregående skole er metoden med praksisnær undervisning prøvd ut på ungdom med ulike former for konsentrasjons- eller lærevansker. Skolen har plass til 650 elever. 96 av dem har valgt linja Arbeid, produksjon og opplæring – APO. Her har skoleledelsen gitt elevene tilbud om praksisnær undervisning i flere år – og resultatene har ikke uteblitt.

– Ideen bak denne linjen er at ungdom som sliter med skoletrøtthet eller problemer som konsentrasjonsvansker, angst eller ADHD, trenger litt lengre tid på å fullføre videregående skole. I tillegg har de behov for å bruke kunnskapen sin i praksis gjennom arbeid og opplæring i en bedrift. Her får de en fadder som følger dem opp sammen med skolen, forteller leder ved APO-linja og spesialpedagog Einar Bruu, en stødig kar som er både spesialpedagog og mekaniker med motordilla, og har en genuin interesse for ungdom.

Dyrt – men lønnsomt

Bruu innrømmer at denne typen utdanning koster. Faktisk dobbelt så mye som en vanlig plass i videregående skole. Og elevene bruker fem år på utdanningen, i stedet for fire. Men til gjengjeld viser resultatene seg gjennom at ungdom med relativt tøffe utfordringer finner sin plass i arbeidslivet og unngår å komme inn i trygdesystemet.

– Dette er dyrt på kort sikt, men er en klar samfunnsøkonomisk investering i det lange løp. Vi har elever herfra som har endt som alt fra lydteknikere i BBC til ambassadepersonell. Mange av dem ble forespeilet alt annet enn en yrkeskarriere, konstaterer Bruu bak skjegget.

Tallet er 84

Det han sier, er langt fra bare skryt. I fjor ble APO-elevene ved Frogn forskningsobjekter. Akershus fylkeskommune ville vite hva som egentlig hadde skjedd med elevene herfra, ett, to og tre år etter avsluttet skolegang. Derfor gikk de til SINTEF og ba om en evaluering.

Gir de unge en stemme SINTEF-forsker Brita Bungum etterlyser mer forskning om skole og utdanning som i større grad tar barn og unges perspektiver på alvor. Det må skje gjennom å slippe elevene til som informanter for å kartlegge hvordan de forstår og oppfatter ulike situasjoner, og hva de selv mener må til for å gjøre skoledagen bedre. Bungum mener det vil gi økt innsikt i hvordan vi kan forebygge mistrivsel og frafall i skolen. Brita Bungum tok i fjor doktorgrad ved NTNU på barns og unges hverdagsliv. Foto: Thor Nielsen © SINTEF

Gir de unge en stemme
SINTEF-forsker Brita Bungum etterlyser mer forskning om skole og utdanning som i større grad tar barn og unges perspektiver på alvor. Det må skje gjennom å slippe elevene til som informanter for å kartlegge hvordan de forstår og oppfatter ulike situasjoner, og hva de selv mener må til for å gjøre skoledagen bedre. Bungum mener det vil gi økt innsikt i hvordan vi kan forebygge mistrivsel og frafall i skolen. Brita Bungum tok i fjor doktorgrad ved NTNU på barns og unges hverdagsliv.
Foto: Thor Nielsen © SINTEF

Resultatene fra forskningsprosjektet underbygger Berit Teiges påstand om at arbeidspraksis under studiene øker mulighetene for å lykkes både med skolen og på arbeidsmarkedet: Etter fem år med APO er de fleste i full aktivitet. Av 242 elever er 67 prosent i lønnet arbeid, to prosent arbeider i egen virksomhet, tre prosent er i jobb med trygd og 12 prosent holder fortsatt på med sin utdanning.

– Det betyr at 84 prosent av deltakerne er innenfor det som vi definerer som vellykket, sier forsker Trond Buland ved SINTEF.

IV: Er norske tenåringer for slappe?

Rådgiver Stein Bonesmo ved Sverresborg ungdomskole i Trondheim har bred erfaring med ungdom. Han mener han har verdens beste jobb, og at ungdommen i dag stort sett er bedre enn sitt rykte. Men rådgiveren medgir at det finnes noen som slettes ikke er villig til å fjerne piercingen de har i nesa, eller klippe håret for å få seg jobb. De klarer ikke å forholde seg til at deler av næringslivet setter krav til folkeskikk og et konvensjonelt ytre. Det synes han ikke er så rart.

– Vi oppdrar jo ungdommen vår til å bli individualister. Tenke sjøl. Være kule. Dessuten er spill- og filmverdenen en viktig arena for mange. Det kan sette virkeligheten med sine konforme regler i et litt vel grått lys, sier rådgiveren.

Bonesmo opplever at det noen ganger oppstår et kulturkrasj i møtet mellom arbeidslivets krav til oppmøte, produksjon og lojalitet – og ungdommenes krav til frihet og individualitet.

– Når bedriftene er på utkikk etter lærlinger, kommer de for å undersøke to ting: fraværet og evnen til å gli inn i sosiale konvensjoner. Det å ha folkeskikk. Faller man igjennom her, er veien til problemer kort. Derfor gjelder det å fange opp signalene i forkant. Ofte kan man ane problemene allerede i barneskolen. Her har vi voksne et ansvar for å gripe inn i tide.

Sosioøkonomiske forskjeller

Stein Bonesmo ser også at det har blitt relativt store forskjeller når det gjelder elevenes prestasjoner. Ikke overraskende er det de som kommer fra ressurssterke hjem, som klarer seg best. Dette underbygges dessverre av blant annet PISA-målingene som viser at Norge har et stort sprik i kunnskapsnivå mellom elever på samme trinn.

Et annet problem rådgiveren trekker fram, er at de alternative utdanningsløpene som faktisk finnes, ikke gjøres kjent, og at de i tillegg har navn som stigmatiserer de som velger dem:

– Mange av disse tilbudene er gode, men er pakket inn i begrep og navn som «Alternativ opplæring», «Ikke formidlingsbar ungdom» og «Lærekontrakt på avvikende grunnlag». Dette er begreper som sender helt feil signaler og er med å på å skape et framtidig klasseskille, sier Bonesmo og rister på hodet.

16-åringer er ikke like

Forsker ved NIFU STEP, Eifred Markussen, er kritisk til det som skjer i overgangen mellom ungdomsskole og videregående opplæring. Han er skoleforsker og har arbeidet med frafall i skolen, eller «bortvalg» som han velger å kalle det, i seks-sju år.

– En viktig innvending fra min side er at norsk skole agerer som om at alle kan få studie- eller yrkeskompetanse. Sånn er det ikke. Alle 15-16 åringer er ikke klare for å begynne på et løp som skal ende med studie- eller yrkeskompetanse tre til fem år seinere, sier Markussen.

Lærernes kompetanse må bedres Hele 40 prosent av lærerne i grunnskolen underviser i fag de ikke har studiepoeng i, og et klart mindretall av lærere i videregående skole har hovedfag eller mastergrad i de fagene de underviser i. I matematikkfaget har under 10 prosent av lærerne hovedfag eller mastergrad.  Kilde: Program for lærerutdanning ved NTNU

Lærernes kompetanse må bedres
Hele 40 prosent av lærerne i grunnskolen underviser i fag de ikke har studiepoeng i, og et klart mindretall av lærere i videregående skole har hovedfag eller mastergrad i de fagene de underviser i. I matematikkfaget har under 10 prosent av lærerne hovedfag eller mastergrad.
Kilde: Program for lærerutdanning ved NTNU

Likevel veiledes nesten 100 prosent av ungdommene inn i løp som sikter nettopp mot dette: full studie- eller yrkeskompetanse. Veilederne må i større grad ta inn over seg at det er så store forskjeller på elevene, på grunn av det livet de har levd før de begynner i videregående opplæring, i barnehagen, i familien og i grunnskolen. I likhet med sin forskerkollega, Trond Buland, mener Markussen at tilbudene til dem som begynner i videregående opplæring, bør differensieres i langt større grad.

– Er det ikke sånn at vi allerede har en del praksisrettede tilbud, men at elevene ikke får vite om dem?

– Det er nok slik at ikke alle elevene som har behov for det, får vite om de alternative mulighetene, svarer forskeren. – Rådgivingstjenesten i ungdomsskolen bør bli flinkere til å informere ungdom med behov om at alternative opplæringstilbud eksisterer. Alle skal ifølge opplæringsloven få et tilbud om «tilpasset opplæring», slik er det nok ikke i praksis, svarer Markussen.

V: Holder lærerne og rådgiverne mål?

1. nyttårsdag 2008: Statsminister Jens Stoltenberg står på talerstolen og snakker til det norske folk om et stort løft i den norske skolen. Fjorten dager tidligere er PISA-resultatene fra 2006 presentert på en stor konferanse i Oslo.

– Tyskeren AndreasSchleicher en av topplederne i organisasjonen. De fargesterke søylene i diagrammene er bekymringsverdige – for ikke å si skremmende: 22 prosent av norske elever har problemer med å tolke innholdet i det de leser. Våre barn ligger under snittet i OECD i fagene matematikk, naturfag og lesing. Norge har større forskjeller mellom de sterke og de svake elevene enn gjennomsnittsskolen i Europa. I tillegg forkynte PISA-generalen at det er stor risiko for at mange norske elever vil gå rett fra skolen til en tilværelse på trygd. Og det etter to skolereformer på fjorten år.

Stoltenberg har politisk teft nok til ikke å feie resultatene under teppet. I stedet blir norske elever hovedtema i nyttårstalen hans.

Et knapt år senere tar dosent Per Ramberg ved Program for lærerutdanning ved NTNU imot Geminis journalist. Jeg stiller ham det spørsmålet man ikke kommer unna: Hva tror han er årsaken til at norske elever presterer så dårlig – og at en av tre dropper ut av videregående opplæring?

Ramberg skuer utover de frostkledde jordene som omkranser universitetet på Dragvoll og svarer nokså direkte:

– Den norske skolen har en «vent og se»-holdning til elever som sakker akterut, dette er dokumentert. I andre land som lykkes godt med utdanning, settes det i gang et støtteapparat med en gang en elev sliter, og det må vi også begynne med. I denne sammenhengen må vi huske på at hele 22 prosent av elevene våre sliter med å lese etter grunnskolen.

Ramberg mener det også kan være et problem at elevene i norsk skole i stor grad skal ta ansvar for egen læring. Prosjektbasert undervisning og arbeidsplaner kan føre til at noen elever lærer mye, mens andre lærer lite. Dette kan være en av årsakene til de store forskjellene mellom sterke og svake elever i norsk skole.

Lærerne trenger fordypning

Ifølge Ramberg er det full enighet i Europa om at gode lærere og god lærerutdanning er det viktigste kriteriet for å lykkes med utdanning i skolen.

I Norge ble likevel karakterkravene for å komme inn på allmennlærerutdanningen i 2005 satt til 35 studiepoeng, og minimum 3 i norsk og matematikk.

– Andelen norske lærere som har fordypning i sentrale skolefag, er langt under gjennomsnittet i de fleste andre land. Bare 20 prosent av lærerne våre i grunnskolen har ett års fordypning eller mer i fagene de underviser i, og hele 40 prosent av lærerne i grunnskolen underviser i fag de ikke har ett eneste studiepoeng i. Det er også slik at det er et klart mindretall av lærere i videregående skole som har hovedfag eller mastergrad i de fagene de underviser i. I matematikkfaget har under 10 prosent av lærerne hovedfag eller mastergrad, sier Ramberg.

Yrkesfaglærere skal bli bedre NTNU har opprettet et nytt studium for yrkesfaglærere i samarbeid med Høgskolen i Sør-Trøndelag. Her kan fagfolk ta treårig videreutdanning i pedagogikk og didaktikk, samt få faglig påfyll. Målet er rekruttering og oppdemming for naturlig avgang og høy snittalder.  Foto: Raymond Nilsson © SINTEF

Yrkesfaglærere skal bli bedre
NTNU har opprettet et nytt studium for yrkesfaglærere i samarbeid med Høgskolen i Sør-Trøndelag. Her kan fagfolk ta treårig videreutdanning i pedagogikk og didaktikk, samt få faglig påfyll. Målet er rekruttering og oppdemming for naturlig avgang og høy snittalder.
Foto: Raymond Nilsson © SINTEF

– En løser ikke skolens problemer med stadig nye reformer. Nå er det viktig å ta et krafttak i norsk lærerutdanning. Hele samfunnet må hegne om læreren og skolen. Først da vil vi få resultater, sier lederen for NTNUs lærerutdanningsprogram, og trekker fram et lite stykke finsk skolehistorie:

Finsk snuoperasjon

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1990, førte dette til økonomisk krise i Finland fordi en stor del av handelen gikk østover. Finnene spurte seg selv om hva de nå skulle leve av, og svaret ble å satse på skole og utdanning. Dette resulterte i en nasjonal satsing med bred enighet om at dette var riktig og viktig.

På slutten av 1970-tallet la Finland ned alle sine lærerutdanningsseminarer, og overførte all lærerutdanning til 11 universitet. Samtidig kom kravet om at alle finske lærere skulle ha lærerutdanning på masternivå, slik at de kan forske på både sin egen praksis og skolens praksis. Dette har gitt finske lærere en nødvendig status i det finske samfunnet. For å sikre god nok kvalitet i sin lærerutdanning framover, drøfter finnene nå å redusere antall lærerutdanningsinstitusjoner til sju.

– Til sammenlikning har vi i Norge 32 lærerutdanningsinstitusjoner. Dette byr på svært store utfordringer i et land som har færre innbyggere enn Finland. Vi må lære av finnene, og tørre å rydde skikkelig i systemet.

Ramberg trekker også fram økt kompetanse til rådgiverne i skolen som et viktig område det må satses mer på for å bekjempe frafallet i skolen.

– Dette er kanskje som å banne i kirka, men jeg ser også her god grunn til å etterlyse formelle kompetansekrav til rådgiverne. Vi har basert oss på et lekmannsprinsipp der det ikke er noen spesielle formelle krav til de som får jobben som rådgivere i skolen. Mange er dyktige og gjør en utmerket jobb, blant annet ved at de frivillig deltar i kompetansegivende kurs. Men det finnes dessverre også mange som ikke gjør det.

Aldri angret

Rørlegger Remi Sæther kan ikke huske at han fikk noen råd da han skulle søke seg inn på videregående, eller at noen på skolen gikk igjennom de ulike utdanningsalternativene med ham.

Likevel er han heldig. Han har aldri angret på sitt valg, og ser for seg rørleggerfaget som et yrke for livet. For ham fungerte ordningen med å gå rett i læra så godt at han vil anbefale den til andre. Spesielt trekker han fram tiden på skolebenken, hvor han måtte ta basisfagene som matte, norsk, samfunnsfag.

– Fordi vi var få i klassen og hadde samme lærer i mange fag, fikk vi tett og god opplæring. Dessuten var pensum veldig komprimert, vi kunne ha en uke i strekk med matte. Det gjorde det lettere å få gode resultater. Jeg tror ikke de hadde blitt like bra om jeg hadde tatt dette før jeg fikk prøvd meg i yrkeslivet.

Den unge mannen mener dessuten at rørfaget gir mange muligheter om han skulle få behov for en forandring.

– I framtida kan jeg jobbe for en grossist, jeg kan jobbe med salg, eller som daglig leder. Jeg tror forresten at det er veldig lurt å ha jobba «på gølvet» om man skal lede en bedrift med håndverkere, sier Remi ettertenksomt. Før han legger inn en ny pris snus og spretter opp trappa for å avslutte dagens første arbeidsøkt.

 

Av Christina B. Winge