Feite finnmarkinger og magre søringer

Fisk lever farefullt under oppveksten, og frafallet er stort. Det er bakgrunnen for at biologene Ole Kristian Berg, Øyvind Solem og Per Harald Olsen ville studere vinterbiologi i ferskvann. De tok for seg laksefisk, det vil si laks, aure og røye, og undersøkte hva som skjer de tidligste årene av fiskens liv. De har sammenlignet fisk fra forskjellige landsdeler, og funnet store ulikheter.

Mange farer

For laksefisker starter livet med rogn som blir lagt i ei grusgrop på elvebunnen. Den første vinteren overlever rogna nedgravd i gropa, før yngelen klekkes rundt påsketider. Så lever den videre der nede i grusen og bruker opp resten av plommesekken, før den tar den farefulle veien ut i elva, en gang på forsommeren.

Tidspunktet for når fiskeyngelen kommer opp fra grusen, varierer mellom forskjellige arter og ulike lokale stammer av laksefisk, men bestemmes i stor grad av når foreldrene gyter.

– Når fisken kommer opp av grusen, er det stor risiko for at den blir spist av større fisker. Vi antar at fisk kan spises av andre fisk som er mer enn dobbelt så lange. Derfor er det viktig for yngelen å vokse fort den første sommeren, slik at færre kan spise den, og den selv kan begynne å spise andre, forklarer Ole Kristian Berg.

Tøffest i nord

Norske vassdrag er svært ulike. Hver enkelt elv og region har spesielle tilpasninger, som gjør at fisken overlever i sitt unike miljø. Da NTNU-biologene sammenlignet fisk fra forskjellige landsdeler, fant de store ulikheter. Her kommer den feite finnmarkingen inn i bildet.

Allerede i den første korte og hektiske sommeren må den nyklekte yngelen forsøke å finne føde i ei elv full av farer. Denne føden skulle yngelen helst bruke til å vokse og bli stor, slik at færre kunne spise den.

– Men yngelen i Finnmark har det ikke så enkelt, forklarer Berg. – For å overleve den lange, magre vinteren med lite drivende insektlarver i elva, må den lagre energi i form av fett. En lakseyngel i Finnmark lagrer tre ganger mer fett enn lakseyngel fra Jæren. Dette betyr at den bruker en betydelig del av den maten den får tak i om sommeren, til å bygge opp fettlager.

Lenger sør i Norge er vinteren både kortere og mildere. Dermed trenger ikke fiskeyngelen å samle opplagsnæring, men kan bruke ressursene til å vokse og bli større. Da blir den til smolt.

– Slik går det til at smolt på Jæren er bare en til to vintre gammel. Yngel i Finnmark trenger mer enn dobbelt så lang tid på å bli smolt, utdyper Berg.

Skumle reguleringer

Vinterbiologene gjorde flere viktige oppdagelser: Når isen la seg på vann og elver, kunne fisken slappe mer av i forhold til rovdyr på land, som mink, oter og fiskespisende fugler. Dette gjør at fisken kan spare litt mer energi i islagte områder. Dette har betydning for vassdragsreguleringer.

– Ved slike reguleringer slippes ofte vann fra dypet i innsjøer ned i elva. Dette er vann som holder noen plussgrader. Dermed forsvinner ofte elveisen i regulerte områder om vinteren, framholder Berg. Konsekvensen er at fiskeyngel må bruke mer energi for å passe seg fra å bli spist.

En ekte hardhaus

Dette høres kanskje ikke så alvorlig ut, men hvis energitapet blir for stort, dør fisken. I nord er vinteren lang, og yngelen må bruke mer av sine begrensede ressurser til å overleve vinteren enn i sør.

Den feite finnmarksyngelen er altså en hardhaus, som er like skrinn og mager som en jærbygg når våren kommer, fastslår Berg.

 

Synnøve Ressem