Det nye havgapet

Snart har vi tømt havet. Skal vi fortsatt ha fisk på middagsbordet, må vi endre måten vi driver havbruk på. Og det må skje raskt.

Administrerende direktør Karl Andreas Almås bøyer seg over laptopen, klikker fram en av sine presentasjoner og henter opp en ­illustrasjon. Den viser en rød graf. Og en blå.

Så peker han på punktet hvor de tangerer hverandre, rynker pannen og sier det han ikke kan få sagt ofte nok: Det er et stort gap mellom verdens etterspørsel av fisk – og det vi kan høste av havets naturlige bestand.

Tallenes tale er klar: Om vi ikke gjør noe med overfisket, kan bestanden av villfisk få bane sår. Samtidig øker antall mennesker – og dermed behovet for mat på jorda.

– I dag konsumerer vi i verdensgjennomsnitt 15-16 kilo fisk per person per år. Skal vi fortsette med det, må vi doble produksjonen av oppdrettsfisk de neste 20 årene. Det blir en stor utfordring å gjøre dette på en bærekraftig måte, sier Almås.

Balansegang

Samtidig som direktøren utrykker sin bekymring, er han optimistisk. Som leder for Europas ledende forskningsinstitutt for fiskeri- og havbruksteknologi vet han mer enn de fleste om hva som kan gjøres med tilstanden i havet, og hvordan.

Ifølge Almås er hovedlinjene i arbeidet for et bærekraftig havbruk todelt, men henger nøye sammen: Den ene er å utvikle teknologi for mer selektiv og skånsom høsting av artene i havet, så vi får naturlig tilvekst i bestandene, og bare høster av den kvaliteten vi vil ha. Samtidig må dette skje uten for stort energiforbruk i fangstflåten.

Den andre er å effektivisere oppdrettssektoren: Direktørens tall viser at differansen mellom det vi produserte av fisk i 1980, og det vi vil ha behov for i 2030, er på hele 60–70 millioner tonn oppdrettsfisk. Dette betyr blant annet at vi må vi slutte å bruke fisk som fôr til ­oppdrettsfisken. Det vi fisker på havet, må bli menneskemat.

Derfor må vi må finne fôralternativer som kan høstes lavere ned i næringskjeden. Planteoljer og -proteiner kan brukes som fôringredienser innen oppdrett, og det er noe forskerne jobber med. Et annet alternativ er å konvertere naturgass til bioproteiner, såkalte encelleproteiner.

Trina Galloway sørger for at økosystemet for små torskebarn er i orden – med tanke på torskeoppdrett. Foto: Thor Nielsen/SINTEF Media

Trina Galloway sørger for at økosystemet for små torskebarn er i orden – med tanke på torskeoppdrett. Foto: Thor Nielsen/SINTEF Media

Sist, men ikke minst, må vi finne fram til nye oppdrettsarter og utvikle teknologi som gir en smartere og mer kostnadseffektiv produksjon av de fiskeartene vi allerede holder i oppdrett.

Skal Almås nå sine visjoner om både teknologiutvikling og kunnskapsoverføring, blir det få rolige dager for ham og kollegene ved SINTEF SeaLab på Brattørkaia i Trondheim. Men de er allerede godt i gang med å finne løsninger på utfordringene.

Tråler seg ned i næringskjeden

En av forskerne som ivrer etter å sette ny havbrukskunnskap ut i praksis, er forskningssjef Håvard Røsvik. Sammen med produktdesigner og kollega Mads Heide jobber han nå med siste finpuss på en animasjon. Den demonstrerer et av forskerens hjertebarn: en bobletrål som verden ikke før har sett maken til.

Lydspor med måkeskrik, bølgeskvulp og motorlyder gjør filmklippet til en levende beskrivelse av trålen som ikke bruker nettet, men luft­bobler, for å fange sitt bytte: den tre millimeter store, næringsrike rødåta.

– Det lille dyret har sin naturlige plass langt nede i næringskjeden, og inneholder både store mengder protein og marint fett, sier forskningssjefen.

På filmen foran meg tøffer båten av gårde i smul sjø, mens den skyter luftbobler ned i havet fra båten. Fordi rødåta er utstyrt med mange små hår på kroppen, fester de seg til luftboblene som en magnet til en spiker, og flyter opp til overflaten. Her samles dyrene opp av en finmasket duk, og føres inn i fangstkammeret ved hjelp av et pumpesystem. Tilsyne latende like enkelt som genialt. (Se egen sak her.)

Tidligere har utfordringen vært å fange den lille krabaten i stort nok omfang. Med denne trålen blir det nok mulig å høste i så store mengder at det blir lønnsomt.

For det er nok å ta av: Beregninger viser at det finnes mellom tre og fire hundrede millioner tonn bare i norsk farvann:

– Om vi høster kun én prosent av denne biomassen, vil det kunne dekke fôrbehovet til den norske oppdrettsnæringen, sier Røsvik.

Nittigraderseffekten

En annen utfordring som Røsvik og hans kolleger jobber med, er selektiv høsting: Å utvikle trålsystemer som gjør det mulig å fange fisk i riktig størrelse uten å skade småfisken.

– Tråling står for 40 prosent av verdens totale fiskeriproduksjon. Derfor får forbedringer av denne fiskerimetoden store konsekvenser for de ulike bestandene og områdene de lever i, sier Røsvik.

En enkel, men svært effektiv løsning for å gjøre trålingen mer skånsom og selektiv har vært å vri trålnettet nitti grader.

– Dette er en idé som vi har testet ut i vår prøvetank i Hirtshals i Danmark. Forsøkene viste at fisken ofte får slitasjeskader når de ligger i trålposen, fordi det tradisjonelle trålnettet har store bevegelser og slenger fra side til side, forklarer Røsvik.

Marit Aursand vil at vi skal utnytte hele fisken, og forsker på hvordan såkalt «funksjonell mat» kan bli en viktig næring for Norge. Foto: Thor Nielsen/SINTEF Media

Marit Aursand vil at vi skal utnytte hele fisken, og forsker på hvordan såkalt «funksjonell mat» kan bli en viktig næring for Norge. Foto: Thor Nielsen/SINTEF Media

Men ved å vri maskene i trålnettet, utnyttet SINTEF-forskerne en resept som motvirker turbulens: nemlig å gi trålposen et så stort tverrsnitt som mulig i utspent tilstand. Det ga resultater. Tverrsnittet på trålnettet ble hele tolv ganger større, og svingbevegelsene redusert dramatisk.

Dessuten åpnet maskene seg bedre når trålen ble strukket. Det gjorde at den minste fisken slapp igjennom, mens det

ble mindre skader på fisk som var stor nok. I tillegg reduserte dette energiforbruket. I dag har trålredere i en stor del av trålerflåten som fisker hvitfisk på Island, i Skottland og New Zealand, adoptert ideen.

Torskeoppdrett

I kjelleren på SINTEF SeaLab står Trina Galloway bøyd over en tank med småtorsk. Galloway jobber blant annet med

å utvikle nye oppdrettsarter. Nå studerer hun resultatet av et av avdelingens siste forsøk.

I tankene svømmer femten centimeter store «ten åringer» rundt i forskningens navn. Om to år er dette stor torsk som gir god pris på et restaurantbord. Men at de vokser opp og blir til salgbar, frisk og fin fisk, er ingen selvfølge. Det er et resultat av mange års forskning, feiling, prøving og atter ny forskning.

En av utfordringene knyttet til oppdrett av torsk, har vært å finne passende mat til de ny klekkede fiskelarvene. Mens laksebarna klekkes med stor innebygget matpakke og utvikler et funksjonelt mage-tarmsystem relativt raskt, trenger torsken spesialutviklet, levende plankton, og den er 100 prosent forskningsbasert!

– For torskens del holder det ikke å kunne klekke eggene, man må ha kontroll på hele livssyklusen, inklusive de faktorene som bidrar til at det som spirer, skal vokse opp. Forholdene må være optimale, sier biologen.

Økosystem i «torskebarnehagen»

Det som for en uinnvidd ser ut som vanlige plastkar med svømmende småkryp oppi, er altså små, men nøye avbalanserte økosystem. I hver tank lever både planteplankton, dyreplankton og fiskelarver i skjønn harmoni, samtidig som fysiske faktorer som vannstrøm, temperatur og lys er nøye avstemt.

I enden av hallen står en to meter høy hvit plastdunk fylt med surklende, gulgrønn gugge. Den er hjertet i selve anlegget; et biofilter, eller «levende lager» som inneholder den optimale bakterieflora for torskebarn, og som forsyner tankene i anlegget med modnet og resirkulert vann.

For små, sensitive fiskebarn er det spesielt viktig å ha stabile oppvekstbetingelser i tidlig barndom.

– Dette er framtidas klekkeri for marin fisk, sier Galloway.

Fra mono til poly

Men framtida for oppdrettsnæringa vil også by på andre utfordringer enn godt vann til klekkeriene og nye fôr alternativ: Å utnytte både oppdrettsareal og energien i fôret bedre, blir viktig.

– I gjennomsnitt utnytter laksen bare 20-25 prosent av energien i fôret til vekst. Resten skilles ut som avfallsstoffer eller forsvinner ut av merdene, sier Galloway.

Derfor har forskerne skissert et system for tre oppdrettsarter. Ideen er å kultivere arter som lever på hvert sitt trinn i næringskjeden på samme sted.

– Om vi lykkes med å holde laks, skjell og tare i samme system, vil fôret utnyttes til fulle, fordi skjell og tare beiter på det som fisken ikke utnytter selv, forklarer Galloway.

Å drive oppdrett på denne måten er relativt nytt i Norge, men slett ikke uvanlig i oppdrettsanlegg på land i Østen. SINTEF-forskerne vil videreføre ideen og gjøre den klar for åpent hav. Og det er nettopp langt til havs framtidas oppdrettsanlegg vil ligge.

Oppdrett offshore

– Skal oppdrettsektoren vokse globalt, må det skje til havs. Oppdrett i røft og åpent hav er noe vi kan godt i Norge, og kunnskapen er etterspurt fra kunder i hele verden, sier Arne Fredheim.

Adm. dir. Karl Almås ved SINTEF Fiskeri og havbruk mener at for å få et bærekraftig havbruk må man effektivisere oppdrettssektoren og utvikle teknologi for skånsom høsting av havet. Foto: Rune Petter Ness/SINTEF Media

Adm. dir. Karl Almås ved SINTEF Fiskeri og havbruk mener at for å få et bærekraftig havbruk må man effektivisere oppdrettssektoren og utvikle teknologi for skånsom høsting av havet. Foto: Rune Petter Ness/SINTEF Media

Grunnene til at oppdrettsektoren sikter mot åpent hav, er mange: Her er vannkvaliteten bedre enn ved de begrensede arealene ved land, og temperaturen er mer stabil – noe som øker kvaliteten på fiskekjøttet. Dessuten øker strømnivået, og dermed oksygentilgang til merdene.

Nå jobber han med å utvikle oppdrettsanlegg for det åpne havet. Fredheim leder nemlig senteret Create: en av storsatsingene til Norges forskningsråd innen innovasjon (SFI). Til det har han og hans forskerkolleger ved NTNU og SINTEF fått 80 millioner kroner. En av visjonene forskerne har, er et avansert anlegg som kan «tenke selv». Slike anlegg vil bli i stand til å flytte seg til mer optimale steder når det trengs, og gå ned i havet dersom de utsettes for uvær.

Selv om denne visjonen nok ikke blir en realitet før om minst ti til femten år, er teknologien med anlegg for åpent hav allerede på plass teknisk.

– Vår styrke er å se helheten. Både når det gjelder de teknologiske, driftsmessige og biologiske utfordringene, sier Fredheim..

I dag arbeider forskerne med å utvikle slike anlegg gjennom ulike prosjekter. En av utfordringene er å finne ut hvor lang tid et nedsenkbart anlegg for bør bruke på oppstigningen.

– Enkelte fiskeslag kan faktisk få en slags dykkersyke. For rask oppstigning vil for eksempel sprenge svømmeblæra hos torsk. Kanskje er det ideelle at et anlegg bruker flere dager på turen opp til overflata, forklarer forskeren.

Utnytte hele fisken

Noen etasjer over laboratoriets «fiskebarnehage» sitter Marit Aursand og blar i en rapport. Den handler om «functional food», – et av de heteste begrepene innen matteknologi.

Functional food er mat som i tillegg til å gi deg næring også har helsefremmende egenskaper. Et eksempel er kolesterolsenkende mat, som allerede finnes i butikkhyllene. Dette er et marked i vekst.

Som leder av avdelingen foredlingsteknologi har Aursand stor interesse for temaet.

– En av våre overordnede utfordringer er at mer av det vi fisker må bli menneskemat, og det som ikke kan bli mat, kan bli til marine oljer, ­dyrefôr eller rett og slett helsekostprodukter.

– Produkter som dette kan puttes inn i andre matvarer for å gi helsegevinst. Yoghurt kan for eksempel få sunne fiskeoljer. Fisk har potensial for et hundre prosent utnyttelse. Om vi klarer å utvikle automatiseringsprosesser for å nå målet, kan dette bli en viktig næring for Norge, mener forskningssjefen.

Og med Marit Aursands visjon – samt nye løsninger for både fangstredskaper, fiskeri metoder og oppdrett til land og til havs, kan vi kanskje øyne et håp om å tette det nye havgapet?

Av Christina B. Winge

FLERE NYHETER FRA GEMINI.NO

Laste ikon
LASTER INNHOLD