Trygt plassert på havets bunn

Norge har Europas største vindpotensial. Vindkraften inneholder ti ganger så store energiressurser som vannkraften her i landet. Vind har et like stort energipotensial som oljen vi utvinner i dag.

Utvinning av energi fra vind gir tilnærmet null CO2-utslipp, og fornybar energi er i vinden. Likevel har vindmøller plassert på land begrenset politisk støtte. Problemene er både inngrep i naturen og visuelle effekter. Havmøller, derimot, ligger utenfor synsvidde fra land, medfører beskjedne naturinngrep og har prinsipiell støtte i de fleste politiske leirer.

Å realisere driftssikre og konkurransedyktige offshoremøller krever massive investeringer i forskning og utvikling. Å forankre kanskje 100–150 meter høye tårn til havbunnen er oftest dyrere og teknisk mer krevende enn å støpe et fundament på land. Særlig må nacelle-vekten (der bladene og generatoren er montert) reduseres, skal man kunne konstruere anlegg som kan produsere de optimale 10 MW. Ny teknologi viser at dette er mulig.

I dag er monopile-teknologien mest vanlig for havbaserte vindmøller, blant annet ved havmølleparken ved Horns rev i Danmark. Owec-tårnet er norskutviklet, og brukes på et testfelt utenfor Skottland med opptil 45 meters dybde. Hywind og Sway er teknologier som er innrettet for dybden og værforholdene i Nordsjøen. StatoilHydro har eierinteresser i begge. Sway forventes installert i fullskala mellom 2010 og 2012.

Dette teknologiløftet kan sammenlignes med utviklingen av den norske olje- og gassutvinningen i Nordsjøen og i nordområdene. Det som ble regnet som teknologisk umulig eller ulønnsomt for 20 år siden, er i dag en realitet.

NTNU har en rekke aktiviteter innrettet mot offshore vindkraft, innenfor både el-teknikk og marinkonstruksjon.

Grafikk: Mads Nordtvedt

Vitenskapelig rådgivere: Professorene Geir Moe og Tore Undeland.