Piperenseren

Forbrenningsekspert Nils Røkke (44) sitter sentralt i romskipet som skal stå for Norgers månelanding.

 

KANSKJE HAR DU sett ham i Dagens Næringsliv eller på TV. Jo dårligere utsiktene er for klimaet, jo oftere går media nettopp til Nils Røkke for å høre hva teknologer kan gjøre med den utskjelte eksosen fra verdens kull- og gasskraftverk.

Røkke koordinerer det meste SINTEF gjør av forskning på CO2-håndtering. Og det er ikke småtterier. Sammen med NTNU er SINTEF største aktør på dette området i EUs 6. og 7. rammeprogram.

Røkke leder flere av EUs forskningsprosjekter på fangst og lagring av CO2. Hjemme har han ansvaret for det nasjonale prosjektet «BIGCO2», Europas største enkeltsatsing på slik forskning. Fellesnevneren er at prosjektene skal gjøre neste generasjon renseanlegg for CO2 fra kull- og gasskraft mye billigere enn de som kan bygges i dag.

Med uro ser Røkke at norske myndigheter finansierer en stadig mindre del av denne forskningen. Spesielt bekymret er han over forslaget til statsbudsjett for 2008, der regjeringen foreslår å fryse bevilgningene til forskning på CO2-håndtering. Røkke luftet sin bekymring i NRK Dagsnytt. Daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy svarte ved å snakke om forskere som syter.

Er du en syter, Nils Røkke?

– Nei, jeg mener ikke det. Temaet er såpass viktig at jeg synes det er verdt å stå opp for denne saken. Tung satsing på forskning er det eneste som kan gi oss kostnadseffektive renseanlegg for CO2.

Regjeringen viser til at pilotanleggene på Mongstad vil få milliardbeløp av staten. Beviser ikke Mongstad-prosjektet at myndighetene gjør jobben sin på CO2-området?

– Jeg tror ikke politikerne helt ser forskjellen på behovet for å bygge pilotanlegg i dag og behovet for forskning som kan gjøre neste generasjon renseanlegg billigere. Vi snakker nok litt forbi hverandre der.

Det er flott med penger til Mongstad. For uten pilotanlegg og «første av sitt slag-anlegg» kommer verden aldri i gang med dette. Men om CO2-håndtering skal fortsette å koste like mye som det vil gjøre på Kårstø og Mongstad, blir det få renseanlegg i verden.

Noen sier fangst og lagring vil koste tusen kroner per tonn CO2 med dagens teknologi. Kvoteprisen neste år blir kanskje 250 kroner. Vil CO2-håndtering noensinne bli så billig at det kan bidra til å redde klimaet før det er for seint?

– Det jeg tror, er at rensekostnader og kvotepriser vil nærme seg hverandre fra hver sin kant. Kvotepriser er både markeds- og myndighetsstyrt. Ved å dele ut færre gratiskvoter, kan myndighetsorganer få prisen på utslippskvoter til å stige. Å komme ned på 250 kroner tonnet i fangs- og lagringskostnader, tror jeg vi får trøbbel med. Men det vil bli fullt mulig å møte en kvotepris som blir justert både politisk og av markedet.

Hvorfor er det så viktig at Norge engasjerer seg i forskning på CO2-håndtering?

– For det første har Norge et moralsk ansvar for å ta en lederrolle i arbeidet med å løse miljøproblemer knyttet til fossile brensel. Vi har en olje- og gasseksport som skaper 12,5 ganger så store CO2-utslipp som dem vi forårsaker fra vårt eget territorium.

For det andre vil Norge sjøl få en temperaturøkning over gjennomsnittet for kloden sett under ett. For det tredje må vi få verdiskaping av forskningsinnsatsen og vår framtredende rolle på området. Det å dyrke fram selskaper som kan eksportere teknologi for CO2-håndtering, er en riktig vei å gå.

Hva har gjort at nettopp lille Norge har fått en ledende posisjon internasjonalt innenfor denne forskningen?

– Vi kom veldig tidlig i gang. Ideen om å bruke CO2 fra gasskraftverk til å presse mer olje ut av reservoarer på norsk sokkel, oppsto nettopp i SINTEF. Året var 1986. Dette ble startskuddet for ideen om gass- og kullkraftverk med CO2-håndtering.

Det første prosjektet SINTEF solgte på dette området, hadde Statoil som kunde. Nettopp Statoil har i dag mye av æren for Norges posisjon på feltet, og da er Sleipner-feltet nøkkelordet og nå også Snøhvitutbyggingen. Her kommer mye CO2 opp sammen med naturgassen. Selskapet hadde valget mellom å slippe CO2’en ut eller sende den ned igjen i havbunnen.

Statoil valgte det siste. Dette har vært avgjørende for at verden i ettertid har sett lagring av CO2 i vannførende geologiske lag, såkalte akviferer, som en farbar vei. Også Forskningsrådet skal ha ros, for sin støtte til langsiktig forskning på feltet gjennom mange år.

Meldinger i høst sier Brussel ikke godtar statsstøtte til pilotanleggene på Mongstad. Frykter du at EU skal spenne bein for Norges planer?

– Nei, jeg gjør ikke det. EU vil søke å definere CO2-håndtering som et område av spesiell betydning for EU-borgerne og derfor åpne for statlige tilskuddsordninger. Jeg tror ikke EU vil tillate seg å forlate ideen om CO2-håndtering i kraftsektoren. Fangst og lagring av CO2 fra kull- og gasskraftverk er nemlig det mest kraftfulle tiltaket i verktøykassa. Men uten gunstige ordninger for introduksjon vil ingenting skje. Når det nå skjer ting i Norge, er det nettopp fordi vi har åpnet opp for slike ordninger.

 

Av Svein Tønseth