Med øre for suksess

Året er 1989. På Avdeling for akustikk på SINTEF sitter forsker Odd Kr. Pettersen bøyd over kontorpulten og strever med å formulere et brev. Et dansk firma lurer på om de norske akustikkforskerne kan løse støyproblemer for arbeidere i et fabrikklokale i Italia?

«Vi kan tilby hørselsvern basert på et lett headset,» skriver Pettersen, og nøler litt med neste formulering: «Men vi har også tilgang til ny teknologi på området rundt minihøyttalere og integrerte kretser, som gjør at vi kan tilby å utvikle en aktiv ørepropp – en liten innretning som kan plasseres direkte i ørekanalen.»

I flere år har nemlig akustikkmiljøet ved NTH og SINTEF – med professor Asbjørn Krokstad i spissen – drevet en omfattende forskning rundt hørsel og høreapparater. Mange har ment at dette bør kunne utnyttes til andre formål. Flere ideer om et avansert hørselsvern har vært luftet, og latterkuler har fulgt de mest høytflygende planene. Tvil har vekslet med begeistring. Men alle har skjønt at her ligger det store muligheter.

Nå har SINTEF-kollegene Odd Kr. Pettersen, Svein Sørsdal og Jarle Svean omsatt de vage ideene til ord på et papir, og startskuddet har gått for utviklingen av en intelligent ørepropp.

Med på hele løpet

I 2007 – snart tjue år seinere – sitter to av forskerne foran meg. Denne gang i lokalene til «ørepropp-bedriften» Nacre der de er ansatt. Om få dager får de besøk av sine nye, fransk-amerikanske eiere, som tidligere i år betalte 750 millioner kroner for sel?skapet. Aldri har SINTEF opplevd en bedriftsavskalling av et sånt kaliber.

Jarle Svean sitter sammen med kollega Odd Kr. Pettersen og prøver å oppsummere år med utvikling og industrialisering. Han går inn på nabokontoret og kommer ut med et lite gult «sneglehus» i handa:

– Dette er proppen slik den så ut i 1992. Prototypen i silikon ble laget for Statoil som var interessert i å få dempet støy offshore. Svean ser ned i handflata og smiler: – Ikke rare greiene når vi ser på den i dag.

– Det jeg husker best, er hvor skuffet vi var over selve støydempingen, humrer Pettersen.

– Men så ble det nå heller ikke noen oppfølging, verken fra Statoils eller det danske firmaets side.

Sju magre år

Det skjer likevel noe nytt: Instituttet får ny sjef i 1992: Aage Thunem kommer fra en annen SINTEF-avdeling, og har ord på seg for å være et råskinn på markedsføring, salg og finansiering. Han ser med en gang at det nye prosjektet har stor teknisk risiko. Likevel er han aldri i tvil om at det er en kanonidé.

Å dempe lyd med motlyd var kjent, men å ta dette i bruk inne i en ørepropp, var genialt, sier Thunem som med iherdig jobbing de neste månedene klarer å oppnå 50 prosent finansiering gjennom et industriprogram (KAPOF) i Norges forskningsråd. Problemet er de øvrige 50 prosentene: Til det trenges det en industripartner som tør satse.

De neste sju årene skal avdelingen slite med nettopp dette. Bedriftene er interesserte. Avtaler begynner å krystallisere seg. Men det stopper opp hver gang. Foruten Statoil er både Ericsson Radar, Siemens, Hydro og Shell inne og lukter på ideen om det intelligente hørselsvernet.

En torsdag i februar 1994 er gruppen fra SINTEF samlet i lokalene til Stentofon AS som driver med kommunikasjonsløsninger i et internasjonalt marked. Innleggene har vært mange, og diskusjonen har gått hele dagen. Stemningen er spent i forskergruppen.

Skal de lykkes denne gangen? Fredagen pusses detaljer, og selskapet Nacre dannes på papiret. Sent på dagen underskrives kontrakten. SINTEF-representantene går lettet hjem og tar helg. Lørdag ringer telefonen. Det sammenkalles til et krisemøte, og mandag er kontrakten trukket tilbake. Man er like langt igjen.

Svenskene kommer

Hele tiden har forskerne tenkt hørselsvernet sitt rettet inn mot tung industri. Nå dukker det plutselig opp en helt ny mulighet. Det svenske firmaet Hägg- lunds produserer stridsvogner, og det norske forsvaret har kjøpt 102 panservogner av dem.

Svenskene sitter nå med en gjenkjøpsavtale i lomma, og må finne ut hva som kan være et godt kjøp i Norge. De har hørt om den norske oppfinnelsen, tar kontakt med SINTEF i 1996 og melder sin interesse.

Det påfølgende året blir det mange kjøreturer fra Trondheim til Örnsköldsvik. Aage Thunem er ivrig og stiller gjerne som sjåfør. Jarle og Odd er medpassasjerer.

De minnes turene som tre timers kick-off med fagprat, stor optimisme og lav komfort:

– Vi forsto raskt at sjefen vår var av et annet kaliber enn oss. Han syntes å trenge verken søvn eller mat, smiler Odd Kr. Pettersen. – Av og til måtte vi trygle han om å stoppe i Östersund så vi kunne få kjøpt oss en pakke kjeks!

Som et rockeband

Øreproppen er hele tiden under utvikling. Det som startet som et rent hørselsvern, begynner nå å ta form som et kommunikasjonssystem: En mikrofon tar opp lyden av brukerens egen stemme inne i øregangen – fra hodets indre, så å si. Dermed forstyrres stemmen ikke av støy i omgivelsene og kan videresendes til andre. Man både skjermes for støy og kan føre en samtale i bråkete omgivelser.

Forskningsmiljøet ser klart denne «höjdaren», men for at andre skal forstå, nytter det ikke med en beskrivelse på et papir. Øreproppen må demonstreres.

Det blir en demonstrasjon med enormt mye utstyr. Teknologien er ennå ikke moden for integrasjon på en chip. For å få demonstrert det hele med høy nok lyd, må forskerne derfor legge inn all funksjonaliteten på to rack med store pc-er – og noen gigantiske høyttalere i tillegg.

 

 

 

 

 

– Vi stappet alt inn i en varebil og fikk et anlegg som var et norsk rockeband verdig, minnes Svean.

Våren 1997 rulles varebilen inn til et undervisningsauditorium innenfor Festningsvollen i Fredrikstad. Bak veggene avholdes det et møte i det svensk-norske forsvarsmateriellsamarbeidet. Fortreffeligheten av den norske oppfinnelsen skal demonstreres.

– Det var tjukt av generaler og admiraler i salen – det glitret av gull, forteller Jarle Svean.

På forhånd har forskerne vært og gjort opptak av støy inne i en panservogn. Bråket inne i en panservogn av stål som kjører med stålbelter i 70 km/t på asfalt, er infernalsk og eliminerer alle muligheter for kommunikasjon.

Forskerne kjører panservognlyden på full guffe i salen så gjengen får bakoversveis. På scenen står oberst Hammer og Svean rolig og snakker sammen. De andre tror ikke det de ser, men får høre samtalen etterpå og blir imponerte. «Dette må det satses på,» er ordene som går igjen senere på kvelden.

Skjeen i egne hender

Trass i et glimrende samarbeid med svensk og norsk forsvar

mangler prosjektet fortsatt en industripartner. Det ligger som en gnagende verkebyll i magen til samtlige.

En av tingene som skaper usikkerhet hos investorene, er at forskerne innser at produktet krever en egen elektronikk-krets (ASIC). Det vil igjen kreve mye penger.

Aage Thunem har etter hvert sett seg lei på alle partene som bare sitter på gjerdet og ikke våger å satse. I 2000 tar han skjeen i egne hender. Først vitaliserer han det sovende selskapet Nacre som har vært et papirselskap siden samtalene med Stentofon i -94. Han betaler ut samtlige investorer og får alle rettigheter tilbake. Tanken er at det vil bli lettere for en industripartner å samarbeide med et etablert selskap enn med SINTEF som stor organisasjon.

Så tropper han opp på kontoret hos adm. dir. i SINTEF, Roar Arntzen. Thunem ber om at SINTEF må skyte inn penger når ingen andre gjør det. Arntzen svarer nei, – SINTEF har ingen tradisjon for å investere i egne selskap. Det faller harde ord, og Thunem forlater rommet i sinne. Noen dager etter er pengene på bordet.

– Det var et sjøslag. Jeg fikk «vridd opp»

5 millioner kroner, sier Thunem i dag.

Samtidig med denne finansieringen går også Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og det norske og svenske forsvaret inn med 23,7 millioner kroner. Dette er vendepunktet: Endelig er prosjektet i gang for alvor! Senere utvides dette til 42.8 millioner, og like etter går også Viking Venture inn med midler.

Nytenking

For SINTEF er beslutningen om å gå inn med penger i et knoppskytingsselskap helt nye tanker. Tidligere har det vært vanlig at avdelinger eller enkeltforskere har forlatt organisasjonen når de vil kommersialisere produktideen sin. SINTEF har dermed mistet verdifull kompetanse. Enkelte ganger har også utskillelsen vært konfliktfylt.

Akustikkgjengen baner vei for en ny karriereløype: SINTEF sprøyter inn penger inn i et knoppskudd – samtidig som kontakten med det gamle forskningsmiljøet opprettholdes.

Eivind Bergsmyr hentes inn som administrerende direktør. Mange betrakter det siste som et scoop for bedriften: Som tidligere akustikkstudent har Bergsmyr god teknologiforståelse, men også noe som de andre mangler: industriell erfaring fra sjefsstilling i Siemens.

Sette sluttstrek?

Det har gått 15 år siden ideen om en ørepropp oppsto. Teknologiutviklingen har gått med sjumilssteg, og mikroelektronikken har gjort sitt inntog. ASIC-teknologien er eneste måten å kunne produsere noe så lite at det går inn i øret med høyttaler og mikrofon i samme propp. ASIC-en er en brikke på 5×5 med en liten datamaskin som skal prosessere lyd. Å utvikle dette handler om softwaredesign: Millioner av transistorer skal inn – et evig sjansespill ved utvikling av mikroelektronikk.

SINTEF-forskerne Ottesen, Svean og Sørsdal spesifiserer elektronikken. Designet sendes til en mikroelektronikkfabrikk i Taiwan, men kommer igjen etter ei tid: Brikken virker ikke!

Karene går i gang igjen. Designhuset strever i månedsvis, og det bygger seg opp til en krise. Budsjettet på 30 millioner kroner er brukt opp. Ingen kan garantere en løsning. Stemningen er amper. Skal det settes en sluttstrek for hele prosjektet?

Folkene i Viking Venture puster dypt inn og bestemmer seg for ytterligere å gå inn med penger. Det samme gjør det svenske og norske forsvaret. Så er man i gang igjen.

Teamarbeid

Det er ikke bare elektronikken som skal virke. 13 000 linjer med intrikat software skal også fungere hver gang – under alle mulige betingelser. Det betyr tester, tester og atter tester. Kanoner hyres inn.

Panservogner og soldater står klare for forskerne. Alt må planlegges i god tid slik at utstyret er oppe og går dagen det gjelder.

April 2003: Etter noen måneder med knallhard jobbing booker karene på Nacre og SINTEF seg inn for en viktig demonstrasjon for det svenske forsvaret. Like før de skal låse kontoret og gå ut i ferie, oppdages det en software-feil i utstyret. Stemningen er presset mens et par stykker bretter opp ermene for å finne en løsning.

Utpå ettermiddagen kapitulerer Georg Ottesen: Han ringer hjem til kone og barn og meddeler at det blir smått med påske i år. Resten av påsken tilbringer han i laboratoriet, og sikrer dermed at demonstrasjonen går som ventet noen dager senere.

Det påfølgende året går også med til hard jobbing. Til og med på juleavslutningen i 2004 må teamarbeid gå foran lyst og behag. På Avdeling for akustikk bæres det papptallerkener med kaffe og kaker ned i kjelleren. Mens resten av kollegene sitter ved langbordet og synger julesanger, jobber teamet på spreng nede i laboratoriet.

Veien videre

Fra 2006 går det meste på skinner: Nacre får en ordre på 200 millioner kroner fra US Marines. Høsten 2006 legges bedriften ut for salg, og i juni neste år selges Nacre til det verdensledende selskapet innen personlig verneutstyr: Bacou-Dalloz.

I dag har Nacre 16 ansatte. To av disse sitter i USA. Selv om Nacre er solgt, vil bedriften forbli i Trondheim i tett samarbeid med NTNU og SINTEF som før.

Veiene videre er mange. Bruk i politiet, brannvesen, i industrien, offshore, i gruvedrift, i maskinrom i en båt – alle steder med støy – ligger åpne.

I løpet av de tjue årene har eiere og medspillere bladd opp 120 millioner kroner til forskning og utvikling. I tillegg har det vært slit. Bekymring. Søvnløse netter.

– Jeg får av og til spørsmål om hvorfor ikke IKT-miljøet går for flere knoppskytinger. Da svarer jeg at det ikke er mulig. Det krever SÅ mye av ressurser, og man må være SÅ bestemt på å lykkes, sier Aage Thunem. – I etterkant kan jeg se at om vi hadde fått penger i 1995, ville vi ikke greid å realisere prosjektet. Rett og slett fordi teknologien var kommet for kort. I 2000 greide vi det med et nødskrik, men det var helt klart nervepirrende stunder.

Jarle Svean og Odd Kr. Ø Pettersen har vært gjennom et løp de aldri glemmer:

– Øreproppen er det beste produktet i verden i sitt slag. Alle som har behov for å kommunisere under ekstreme støyforhold, har lagt merke til oss. Det er rart å tenke på.

Av Åse Dragland