Norges mest siterte forsker

Espevik er professor i cellebiologi ved NTNU og driver grunnforskning på immunapparatet.

Mye av arbeidet hans har også fått klinisk anvendelse. I samarbeid med forskere nasjonalt og internasjonalt bidrar han til å finne nye metoder for å forebygge og behandle alvorlige infeksjonssykdommer.

Ny kunnskap om immunforsvaret har også betydning for arbeidet med å utvikle vaksiner mot kreft.

To artikler

I skrivende stund er Espevik Norges mest siterte og er registrert med 10.348 treff på nettstedet ISI Web of Science. Selv om høy sitering alene ikke beviser at forskningen har høy kvalitet, viser det at arbeidet blir tillagt stor betydning.

Espevik vil nødig gjøre så mye vesen av rekorden.

– Det er resultatet av et langt og produktivt forskerliv – jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på det. Men hvis det kan bidra til at det blir lettere å få forskningsmidler så er det jo positivt, sier han.

Siteringene på ISI Web of Science knytter seg i hovedsak til to artikler. Den første ble publisert i 1986 og handler om signalmolekylet TNF i immunforsvaret.

Espevik arbeidet med å forstå hva som er oppgaven til molekylet og hvordan det virker.

Han utviklet en målemetode for å oppdage TNF. Målemetoden ble tatt i bruk av andre forskere, og var lenge enerådende i undersøkelsen av TNF.

Dødelig gift

Den andre artikkelen ble til i samarbeid med kollega Anders Waage, og dreier seg om TNF og alvorlige bakterieinfeksjoner, som for eksempel blodforgiftning og smittsom hjernehinnebetennelse.

Forskerne fant ut at det ikke nødvendigvis er bakterien som er problemet ved slike infeksjoner, men overproduksjon av signalmolekylet TNF.

Molekylets rolle er å aktivisere immunforsvaret når det blir utsatt for angrep. Men konsentrasjonen av TNF kan bli så høy at immunforsvaret løper løpsk.

TNF i store mengder fungerer som en dødelig gift for kroppen. I slike tilfeller er det ikke bakterien som er livstruende, men kroppens forsvarsvåpen som har blitt for sterkt.

Ny medisin

– Den grunnleggende forståelsen av hvordan molekylet arbeider og hva som skrur på signalene bidro til en ny forståelse av betennelser og blodforgiftninger.

– Oppdagelsen ga håp om nye medisiner og behandlingsmåter for en rekke alvorlige sykdommer, som blodforgiftning, leddgikt og Krohns sykdom.

– En stund trodde vi den også kunne brukes i behandling av mange krefttyper, forteller Espevik.

Slått på målstreken

Trondheimsmiljøet var helt i tet innen TNF-forskning på 80- og tidlig 90-tall. Selv arbeidet Espevik med å utvikle en medisin for å nøytralisere de skadelige effektene av TNF, men opplevde å bli slått på målstreken.

Årsaken var kort og godt at han ikke fant industrielle samarbeidspartnere som ville delta i produktutviklingen.

Tsjekkeren Jan Vitcek var heldigere stillet. Han kom til New York University, der han fikk alle nødvendige ressurser for å forske fram medisinen som nå brukes i behandling av leddgikt.

For et par år siden kvitterte Vitcek for starthjelpen med å gi universitetet 105 millioner dollar til biomedisinsk forskning. Pengene er royalties fra leddgiktmedisinen. Dette er den største enkeltdonasjonen som er gitt til universitetet.

– Det kunne like gjerne ha vært oss her i Trondheim som ble først ute med medisinen, bekrefter Espevik.

Nytt spor

Prosjektet han holder på med nå, handler om celler i immunforsvaret, monocytter, som er hovedprodusent av signalmolekylet TNF.

– På overflaten av monocyttene sitter grupper av antenner (reseptorer). De gjenkjenner uhumskheter som trenger seg inn i kroppen og gir signal om å produsere TNF.

– Vi studerer hvordan antennene virker. Arbeidet er grunnforskning men kan forhåpentlig brukes i behandling av både infeksjonssykdommer og kreft, forklarer professoren i cellebiologi.

– Hva er de viktigste forutsetningene for å bli en god forsker?

– Nysgjerrighet og evne til å bli fascinert over nye oppdagelser. Dernest bør en være utstyrt med et solid konkurranseinstinkt, være innstilt på å arbeide hardt og hele tiden ha fokus på kvalitet.

– Opphold ved et anerkjent forskningsmiljø i utlandet er et must. Samarbeid, gjerne tverrfaglig, med forskningsmiljøer lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Bli en god forsker

Espevik deler gjerne sine erfaringer for hva som må til for å bli en god forsker:- Uutømmelig nysgjerrighet og evne til å fascineres over nye oppdagelser:

– Konkurranseinstinkt

– Hardt arbeid med fokus på kvalitet

– Grunnforskning innenfor et område som er i rask utvikling

– Originale problemstillinger

– Utenlandsopphold hos et anerkjent forskningsmiljø

– Samarbeid, ofte tverrfaglig, med forskningsmiljøer lokalt, nasjonalt og internasjonalt

– Finansiering

Hemmende faktorer:

– Manglende forskningsmidler

– Manglende prioritering av forskning fra politikere og administratorer

– For liten oppmerksomhet på grunnforskning

– For dårlige konkurranseforhold

– Knapphet på arbeidskraft og andre nødvendige ressurser