Trøtt eller turbo?

Det er slutten på oktober, og statsministeren, kunnskapsministeren og en gruppe forskere er samlet p å en barnehagekonferanse på Gardermoen. Her presenterer forskerne tall som viser at 47 norske kommuner neppe n år målet om full barnehagedekning i 2007, slik regjeringen har lovet. Statsministeren ansl år at 12 000 barn vil mangle plass ved inngangen til 2007.

To dager senere samles en annen gruppe forskere rundt et gammelt trebord i den ærverdige

formingssalen ved Dronning Mauds Minne, Høgskole for førskolelærerutdanning (DMMH), i Trondheim. Her er arkitekter fra SINTEF og pedagoger fra DMMH i gang med en helt annen utfordring knyttet til samme tema: De forsker p å barnas bruk av rom. Målet er å belyse hvordan arkitektur og det fysiske miljøet virker inn på den pedagogiske virksomheten i barnehagen, og hvordan et rom kan innvirke på barns lek, læring og samspill med andre mennesker.

Bakgrunnen for prosjektet er at Trondheim kommune har oppfylt politikernes krav om full barnehagedekning; de har bygget over 30 barnehager p å to år. Nå vil de lære mer av egne og andres erfaringer fra bruken av barnehagene.

Videoforskning • For tilfeldig forbipasserende kan det kanskje høres ut som om formingssalen denne dagen rommer hauger av unger i vilter lek, og ikke pedagoger og arkitekter i arbeid. Men her er det nettopp barnas boltring i ulike rom det forskes p å – ved hjelp av lyd og levende bilder tolkes timer med videoopptak av barns lek og aktivitet i barnehagene, og en rekke fotografier av b åde personell og unger utgjør noe av forskernes råstoff. Videoklippene dokumenterer grundig feltarbeid i to av byens nybygde barnehager. En arkitekttegnet og flunkende ny, en annen opprettet i en del av et gammelt helsebygg – og med klare begrensninger i romløsningen.

Tålmodige forskerne følger interessert med på opptaket av en helt vanlig formiddag i barnehagen, mens de selv kommenterer, spør og noterer problemstillinger.

Lydnivået på opptakene er generelt høyt, og ungene ser ikke ut til å la seg affisere av å

bli filmet. Ett tema ser ut til å gå igjen: Barna bygger små rom i rommet. Av alt de måtte finne av møbler, matter, leker og gardiner. Og barna bruker rommene aktivt, men ikke alltid p å den måten de opprinnelig var tiltenkt.

Byggeboom – og læreboom • Magnhild Nordal Eggesbø, prosjektansvarlig i Trondheim kommune, er en av dem som har tatt initiativet til dette forskningsprosjektet.

– For å klare å innfri politikernes krav om full barnehagedekning har vi tatt alle midler i bruk: I tillegg til de nye permanente barnehagene er noen av barnehagene v åre bygget som midlertidige løsninger, og andre har blitt til i bygg som slett ikke var planlagt som arena for barn. Det finnes fra f ør svært lite forskning på temaet barn og rom, derfor tok vi initiativ til vårt eget forskningsprosjekt, forteller Eggesbø.

I tillegg til å lære barnehageutbyggerne mer om forbindelsen mellom arkitektur og pedagogikk, skal prosjektet hjelpe kommunen til å imøtekomme kravene i den nye barnehageloven, der barns medvirkning står sentralt.

– Det fysiske miljøet skal være slik at barnet mestrer hverdagen sin. Det er viktig at møbler, inventar og leker er tilgjengelige for barna; at de når opp, kan velge en aktivitet eller et uttrykk som passer. Barn er nysgjerrige, kreative og utforskende i sin l æring og har et stort behov for å uttrykke seg på mange ulike måter. Det fysiske miljøet må derfor tilrettelegges spesielt for barn, sier Magnhild Nordal Eggesbø. Loven sier at man i større grad skal åpne for større medvirking fra barna selv og at det

fysiske miljøet skal underbygge læring og behov for å utrykke seg, og tilrettelegge for barns trang til utforsking av omgivelsene.

De herre e itj nå rom! • På lerretet leier sju viltre krabater villig lærer og forsker ved DMMH, Atle Krogstad, rundt i en av Trondheims nye barnehager. Han er på gåtur i barnehagen og seansen blir filmet av en av de ansatte.

– Æ veit om et hæmmelig rom kor vi kainn gjæm oss, sier en av ungene. Ivrig drar barna med seg forskeren bort til «hula». Et spennende og svartmalt rom på en knapp kvadratmeter med en liten åpning i dørbladet, som fungerer som både vindu og utgang for de minste. Opprinnelig var dette et bøttekott, men nå er dette «ubrukelige arealet» forvandlet til et spennende sted for ungene.

– Dette er et eksempel på et rom som ikke var planlagt, men som barna fikk fordi dette huset er bygd til et annet form ål. «Hula» er blitt et populært sted for ungene, men er en type rom som neppe ville blitt til om barnehagen var ny, kommenterer SINTEF-arkitekt Wibeke Knudsen.

– Dette får meg til å reflektere over korridoren i den andre barnehagen. Den er ganske smal og har mye gjennomgangstrafikk, og fungerer egentlig lite som et sentralt rom med spennende funksjoner, utstyrt med bilder, sm å vegghengte bord og innebygde nisjer. Da vi spurte en av ungene om hva de gjorde i dette rommet, svarte han «de herre e itj nå rom, det!», repliserer Krogstad og drar på smilebåndet.

Krevende forskningsobjekt • Prosjektet ledes av arkitekt og forskningssjef Siri Hunnes Blakstad ved SINTEF Byggforsk.

– I dette prosjektet er vi opptatt av livet mellom veggene. Som mennesker påvirkes vi av rommet, lys, farger, utsmykking, naturelementer – alt som gir rommet stemning og identitet, gjør det til et sted og ikke bare et rom. Arkitekturen virker inn på oss fordi den legger de fysiske rammene for hvordan vi bruker et bygg. Rommenes aktivitet, mulighet for naturlig oversikt, tilgjengelighet, skjerming for å gi ro eller trygghet, måten rommene henger sammen på – hva må du gjennom for å komme «fra a til b», er elementer som studeres, forteller Blakstad.

Hun synes prosjektet er spennende og viktig. Samtidig er barn et utfordrende forskningobjekt.

– Man kan ikke levere ut spørreskjema til fireåringer!

Derfor benytter forskerne seg av flere ulike metoder: en «gåtur» gjennom bygget med barn og voksne, både ansatte og foreldre. Det gjennomføres også plananalyser og vurderinger av rom og deres funksjoner, samt sammenhengen mellom rom og romsekvenser. I tillegg er det foretatt observasjoner og tids/aktivitetsstudier, samt video og fotodokumentasjon som kan fortelle historier fra barnehagen.

 

– Dette setter vi sammen og bruker teamet vårt som består av både arkitektforskere og pedagoger til å analysere og tolke de ulike dataene.

–Trondheim kommune har tatt regjeringens ambisjoner på alvor. De har vært flinke til å prøve ut nye løsninger, men også lære undervegs. De barnehagene kommunen bygger i dag, er ganske forskjellige fra de som ble bygget i starten av perioden. Det er et stadig forbedringsarbeid, og s å har de engasjert forskere til å evaluere arbeidet. Det er forbilledlig at en kommune tar et slikt initiativ.

– Arbeidet vil få betydning for andre utbyggere, og åpne for videre forskning på dette temaet. Dette er et viktig arbeid fordi store deler av barnas hverdag leves i barnehagene, sier Blakstad.

 

Av Christina B. Winge