TEMA: Mellom marmor og gråstein

En av anekdotene om den legendariske arkitekten Frank Lloyd Wright handler om en lekkasje. Byggherren klaget over vann som dryppet ned på middagsbordet. Wrights svar var kort og greit: «Flytt bordet.»

En annen av Wrights klienter måtte plassere bøtter og spann rundt i huset for å fange opp alt vannet som sildret og rant. Kona kommenterte tørt: «Ja, sånn må det jo gå når du lar et kunstverk bli stående utendørs.»

På lykkebunnen • Mang en arkitektspires drøm er å bli en ny Frank Lloyd Wright, eller i det minste nå opp i Snøhetta-divisjonen. Bli legendarisk og lykkelig, og bygge utendørs kunstverk.

Virkeligheten er denne:

Kun to prosent av engelske arkitekter er svært lykkelige på jobben. Dermed havner arkitektene på den absolutte lykkebunnen i henhold til en engelsk undersøkelse som ble utført i fjor. Det er rekrutteringsselskapet City & Guilds som måler lykketilstanden i engelske yrkesgrupper hvert år.

Undersøkelsen viser videre at frisørene er den lykkeligste yrkesgruppen: Førti prosent av dem kommer i kategorien svært lykkelig. I byggeindustrien ligger rørleggere og snekkere på topp – tjue prosent av disse sier de er svært lykkelige i jobben. Hvorfor er det slik?

Liten respekt • – Frisørene er fornøyde fordi de ser resultater av sitt arbeid hver dag. De får positive tilbakemeldinger fra sine kunder, og opplever respekt. Det sosiale livet på arbeidsplassen er tilfredsstillende, og det er lite intern konkurranse.

Dette sier stipendiat Ævar Hardarson ved NTNUs Fakultet for arkitektur og billedkunst, som har omtalt denne undersøkelsen i Arkitektnytt.

– Dette er forhold som blir vektlagt lite i arkitektyrket. Mange arkitekter opplever derimot negative tilbakemeldinger, liten respekt og tøffe konkurranseforhold, sier Hardarson, før han legger til:

– Men vi kan jo ikke alle bli frisører. Selv om man slik kan bli litt lykkeligere – og kanskje skape litt lykke – enkelte dager.

Arkitektens rom • Arkitektens virkerom er stort, og er kanskje blitt større de siste tiårene – i tråd med økt bevissthet om estetikken i det offentlige rom: Formgiving av offentlige bygninger og kjøpesentre, av gater, parker og bydeler, bør ikke overlates til tilfeldighetenes spill, men helst bli til som resultat av at noen har tenkt på helheten.

Men samtidig med at virkerommet har økt, har arkitektens handlingsrom minsket. Gjennom byggeprosessene må han – eller hun, for nå er annenhver nyutdannet arkitekt kvinne – forholde seg til stadig flere, og stadig mer insisterende, aktører. I disse prosessene holder det ikke å være visjonær. Her må arkitekten være både kriger og forhandler.

1: Arkitekten som visjonær

Hvem eier synsranden? Hvem bestemmer byens former? Hvem avgjør resonansen i offentlige bygninger? Noen sier arkitekten. Andre sier at arkitektens rom er revet.

Forskjellige folk beslutter hvordan omgivelsene våre framtrer – entreprenører, gårdeiere, rådmenn. Men arkitekten er alltid med. Hvordan tenker arkitekten, hvor mye bestemmer hun?

Mens byene fortettes og utbyggerprofitten maksimeres, hardner kampen til mellom de som bestemmer. Arkitektens rolle er i endring. Noen vil si at arkitektens rolle er mer utsatt enn noensinne.

Prestisjeprosjekt på skinner • – Hva synes du? Fint, hva? Kjetil Thorsen runder hjørnet på Skur 39, som er arkitektfirmaet Snøhettas hovedkontor på Vippetangen, og vifter med høyrehånda ut over en krattskog av heisekraner inn mot Bjørvika, der den nye operaen er i ferd med å reise seg. For en uinnvidd kunne betongkonstruksjonen som stiger opp av fjorden, like gjerne vært fundamentet til ny plattform på et eller annet oljefelt i Nordsjøen. Men den som har fulgt med, vil dra kjensel på den skråstilte rampen som glir ut i vannet. Vannspeilet.

– Så Operabygget er historien om et arkitektonisk prestisjeprosjekt som gikk på skinner hele veien?

– Stort sett kan du vel si det.

– Hvorfor ble det slik?

– En viktig forklaring er at de ulike delene av prosjektet var integrert i hverandre, satt sammen til en helhet, sier Thorsen.

Kjetil Thorsen er en av grunnleggerne av Snøhetta. Han er dradd i ansiktet av jetlag og skulle egentlig ikke vært her. Han skulle fremdeles vært på Ground Zero og jobbet videre med prosjektering av ruintomta etter Twin Towers. At de fikk det anbudet, er bare nok en bekreftelse på at Snøhetta befinner seg i det absolutte tetsjiktet av internasjonale arkitektfirma. Snøhetta slo gjennom med et brak da de fikk jobben med det nye biblioteket i Alexandria, og har fortsatt med å vinne konkurranser om prestisjebygg siden.

Rask gange er nesten ikke raskt nok for Thorsen. Jeg småløper ved siden av ham langs Havnelageret på vei mot stål- og betongkolossen i Bjørvika, mens han gestikulerer og forklarer. Så refererer jeg den engelske undersøkelsen om ulykkelige arkitekter, og lurer på om han er lykkelig. Snøhetta-eieren mister et øyeblikk helt tråden, stanser opp og ser uforstående på meg. I neste øyeblikk ringer mobiltelefonen og befrir ham for utfordringen med å finne svar på et så aparte spørsmål.

Senere, etter at han har fått tenke seg om, stiller jeg spørsmålet enda en gang, og nå kommer et reflektert svar:

– Jeg tror mangelen på lykkefølelse blant arkitekter handler om spennet mellom forventning og resultat. Realiseringen av store, komplekse prosjekt møtes ofte av voldsom motstand fra ulikt hold. Dette er en integrert del i konserverende holdninger i ethvert samfunn, og er noe man må ta med i beregningen. Likevel blir mange arkitekter desillusjonert i dette møtet. Jeg tror at for å bli lykkelig som arkitekt, kreves en egen type holdninger, som tåler slike belastninger, sier Thorsen, tenker seg om et øyeblikk, og legger til:

– Så er det naturligvis også sånn at bare de færreste arkitekter er så heldige at de får realisert egne drømmer. De fleste er henvist til å realisere andres drømmer.

– Du tilhører ventelig den første gruppen, som realiserer egne drømmer?

– Det kan du trygt si.

– Er du lykkelig på jobben?

– Svært.

Mange er kallet… • – Et flertall av arkitektene har mistet mye status, og også mye av makta i byggeprosessen. Generelt sett er arkitektens rolle utvilsomt blitt redusert. Andre aktører, som byggherrer, entreprenører, byråkrater og publikum, er blitt mer selvbevisste og mer oppsatt på å få gjennomslag for sine oppfatninger og interesser. Men samtidig opplever en liten gruppe av stjernearkitekter at deres innflytelse har gått til himmels, hevder Hardarson.

Mange er kallet, men få er utvalgt. Da finnes det, etter Hardarsons oppfatning, et grunnleggende problem i arkitekturfaget, der man stort sett sikter mot stjernene:

– I arkitektstudiet er det for mye fokus på stjernestatusen, som er svært få arkitekter forunt. For mange blir møtet med virkeligheten en brutal krasjlanding: Man starter karrieren med mange drømmer og visjoner i hodet, og så får man en arbeidsdag med rutinepregede og standardorienterte jobber. For noen blir dette for mye, og de skifter yrke.

Farlig fødsel • Hardarson tar sin doktorgrad på tematikk som trygt kan plasseres på arkitekturens skyggeside: Konstruksjonsfeil ved bygg, som er forårsaket av feil i design. Ofte handler det om arkitektur som strekker visjonen for langt.

Ifølge Hardarson er dette velkjent innen arkitektmiljøet. Men det er også et delvis tabubelagt tema. I doktorgraden har han valgt å studere flere såkalte prestisjebygg med ulike bygningsskader og feil.

– Designrelaterte byggskader på prestisjebygg er et lite utforsket tema. Men det er i designprosessen at majoriteten av alle konstruksjonsfeil oppstår. Akkurat som ved en fødsel, eller som i romfart, er starten på et byggeprosjekt svært viktig, men også kritisk, sier Hardarson.

To tredjedeler av byggskadene har opphav i forberedelsesfase, programmering og design, mens den siste tredjedelen oppstår under bygging.

Våte drømmer • To tredjedeler av byggskader generelt inkluderer fukt og lekkasje, kan Hardarson fortelle. Tak og vegger som lekker, er det mest vanlige. Av slike fuktrelaterte skader oppstår rundt seksti prosent under designprosessen: Spiren til mange lekkasjer ligger i designen.

Et eksempel på et halsbrekkende prestisjebygg med fuktproblemer er Fallingwater, et amerikansk feriehus av betong, stein og glass, tegnet av Frank Lloyd Wright under depresjonen på trettitallet. Wright hadde lidd et karrieremessig nederlag, og konstruerte fritidsboligen som et risikoprosjekt for igjen å kunne hevde seg blant datidens avantgardearkitekter. Bygget ble fullført i 1939.

Allerede ved ferdigstillelse oppsto mange problemer. De massive og dristige betongkonstruksjonene, terrassene som strekte seg ut over elven, samlet mye nedbør og var så tunge at de var nær ved å knekke. Flere og flere feil ble oppdaget, og omfattende restaureringer ble nødvendig, til svimlende summer.

Likevel endte det hele med at Wrights Fallingwater ble erklært som «historiens beste verk innen amerikanske arkitektur» av American Institute of Architects. Omtrent samtidig tegnet Wright et bolighus for en Mr. Johnson i Wisconsin. Det blir fortalt at Johnson ringte Wright under høsttakkefesten og klaget over at det dryppet på middagsbordet. Det var da Wright svarte: «Flytt bordet!»

Wright er også utlagt som opphavet til følgende visdomsord/spøk blant arkitekter: «Hvis taket ikke lekker, har ikke arkitekten vært kreativ nok.»

Tidsriktig? • Arkitektoniske visjoner er luftige, i mer enn én forstand. I dag har nye materialer gjort det mulig å frambringe arkitektur som søker å oppheve tyngdekraften. Sylslanke bærestrukturer og svære glassflater gir prestisjebygg et svev som karakteriserer vår tids arkitektur.

Men så kan man spørre seg om «tidsriktig arkitektur» fins, eller om det er snakk om ideologisk garnityr. Reidun Rustad er stipendiat ved NTNUs Institutt for byggekunst, og stiller spørsmål ved noen grunnpremisser innenfor «arkitekturismen» – arkitektur som ideologi.

– At arkitekturen skal «stå i forhold til sin samtid», oppfattes som en selvfølge i dag. Men faktum er at ideen om en tidsmessig og kulturelt betinget arkitektur er av forholdsvis ny opprinnelse. Den kan spores tilbake til tidlig på 1800-tallet, sier Rustad.

Lukket verden • Hvor mye hadde så arkitekten å si i tidligere tider, la oss si fram til 1970-tallet?

– Det er ikke sikkert at han var så svært mye mer innflytelsesrik den gangen. Jeg stiller meg litt tvilende til om det virkelig er slik at han var så mye mektigere før. Min erfaring, både som forsker og som aktiv arkitekt, er at arkitekten som regel får siste ord, sier Rustad, før hun legger til:

– I den grad det stemmer at arkitekten har mistet makt, skyldes det hennes manglende evne til å kommunisere sine oppfatninger til omgivelsene. Når arkitekten møter motstand, blir gjerne reaksjonen at hun trekker seg tilbake.

Rustad stiller seg meget tvilende til hvorvidt vår samtidsarkitektur på noe vis kan omfattes av begrepet «visjonært»:

– Dagens arkitekter har låst seg inne i sin egen fagverden, sin egen diskurs, hvor man er svært lite åpen for ytre påvirkninger. Man er rett og slett ikke særlig mottakelig for impulser fra verden omkring. Den offentlige debatten om arkitektur og byggekunst er sterkt dominert av et lite knippe honnørord. Hvis ny arkitektur skal være noe, må den kunne karakteriseres som tidsmessig, i pakt med «tidsånden», og aller helst være «nyskapende».

– Slik disse begrepene brukes i dag, ender det i praksis ren svada. Det er pynteord,

som dekker over innholdsmessig tomhet. Hvordan ser et bygg ut, som er i pakt med «tidsånden»? Når du spør konkret, glir gjerne svarene ut i unnvikende og luftige formuleringer, sier Rustad.

2: Arkitekten som kriger

– Jeg tror ikke på denne undersøkelsen. Den stemmer i all fall ikke med stemningen på vårt kontor. De fleste her, vil jeg tro, opplever lykkefølelse på jobben fra tid til annen.

Man skulle ikke trodd at akkurat denne uttalelsen kom fra akkurat denne personen, akkurat nå. For Astrid Renata Van Veen hadde, kort tid før intervjuet ble gjort, nettopp gått på sitt kanskje største nederlag i karrieren. Som Snøhettas prosjektleder for den nye Kunsthøgskolen i Bergen opplevde hun utvilsomt tunge dager på jobb da byggherren, Statsbygg, overraskende bestemte seg for å skrinlegge hele prosjektet. Etter først å ha kåret Snøhettas prosjekt som vinner, og overøst forslaget med godord, fikk Statsbygg kalde føtter. Da kom de til at det hele ble for dyrt og for spektakulært.

Astrid Van Veen har mye å si om akkurat den beslutningen. Svært mye. I denne teksten skal vi la det ligge, bare ta med at hun synes Statsbygg holdt den norske, så vel som den internasjonale, arkitektstanden for narr.

Lykkeligst ved tegnebrettet • Van Veen er utdannet diplomarkitekt ved NTNU. Som arkitekt i Snøhetta har hun opplevd sine lykkestunder, og sine tunge stunder. Hun har en klar oppfatning av når i prosessen en arkitekt er lykkeligst:

– Det er en kjent sak for arkitekter at det er i prosjektfasen, når du er på tegnebrettet, at du opplever lykkefølelsen. Det er i byggefasen at du blir ulykkelig.

Kanskje har det sammenheng med at det er i byggefasen arkitekten må gå til krig. Likevel, ifølge våre intervjuobjekter, blir man ingen god arkitekt hvis man ikke trives i – til dels hardhendt – konkurranse. Som Hardarson sier: Arkitekter er en av de få yrkesgrupper som må konkurrere om nesten hvert eneste oppdrag.

Så kan man spørre seg om hva denne evige kampen gjør med arkitektens sjelsliv. Her betoner Van Veen hvor viktig det er å vinne.

– Det sies at du ikke blir en god arkitekt før du har fylt femti, før du er «proven in battle». Men da er det om å gjøre at du ikke blir slått i bakken så mange ganger at du er blitt desillusjonert – blitt en sliten, grå, gammel arkitekt.

Kampen om preget • – Arkitekten vil gjerne sette sitt stempel på sluttproduktet. Det var en gang hvor arkitektens valg kunne prege hele byer. Men i dag har så mange sterke aktører kommet til, at det vanskelig lar seg gjøre.

Det sier professor Bjørn Røe ved Institutt for byforming og planlegging, NTNU. Han mener at allmennhetens interesser blir skadelidende når aktører med sterke egeninteresser får dominere. Spesielt gjelder dette private utbyggere.

– Det er gjort endringer i bygningsloven som gjør det mulig for private entreprenører å lage reguleringsplaner. Dermed må de offentlig ansatte planleggere bruke sin tid på å kontrollere alle mulige utspill, og oversikten blir fort borte på grunn av alle enkeltsakene. Når kommersielle aktører får planlegge det offentlige fellesrom, uten at det er en del av en samlet plan, bærer det fort galt av sted, mener professor Røe.

Det er dette som skjer når private investorer legger planer for maksimal utnyttelse av sentralt plasserte tomter, og kjører fortetningsprinsippet til det ekstreme.

– Det er på høy tid at andre hensyn enn utbyggers profitt får telle. Det virker som om man ikke legger vekt på faktorer som livskvaliteter, klima, uterom, utsikt, utsyn – og estetikk, sier Røe.

Kampen om lufta • Bjørn Røe er arkitektprofessoren som går til krig for den gode sak: Han slåss for lufta over og omkring byens bygninger. For til syvende og sist er dette arkitektens oppgave: Å aldri miste blikket for helheten. Da må bygningen sees som en del av bybildet.

Når utbyggeren slenger på en ekstra etasje, og bruker arkitektoniske triks for at toppetasjen ikke skal merkes (trekker den litt tilbake og bruker materialer som får den til å gå i ett med himmel og skyer); når han bygger et hotell ved elva flere meter ut over vannspeilet, som tilfellet er ved Rica Nidelven i Trondheim: Da raner man luft, eller vann, fra fellesskapet, mener professor Røe. Slike ran er verd en krig.

3: Arkitekten som forhandler

Men arkitekten er ikke bare kriger. Hun er også en forhandler; en forsoner. Van Veen sier det slik: – Rollen som forhandler og forsoner er den største utfordringen en arkitekt kan ha. Så hvilke egenskaper behøver en arkitekt som skal mestre begge sidene ved striden?

– Skal du lykkes i denne krigen, må du være en god menneskekjenner. Du må kunne lytte. Men like viktig som å lytte og forstå er det at du kan sortere og inkludere, sier hun.

– Sorteringsjobben er viktig. Alle de signalene en arkitekt får, må underkastes streng prioritering. Du må velge de krigene du vil utkjempe, understreker Van Veen.

– Men uansett hvilke større eller mindre slag en arkitekt fører, er det viktig å ha klart for seg hva selve krigen gjelder: Det arkitektoniske konseptet som ligger i bunn. Når alt kommer til alt, er det dette man slåss for. Når arkitekten forhandler, er det viktig ikke å låse seg i et forhåndsdefinert perspektiv. Ellers er det fort gjort å bli slått over ende, sier hun. – Spesielt gjelder det alle de tingene du ikke forventer kan gå galt, som går galt. Det er disse uventede tilbakeslagene som sliter deg ut.

Samarbeid gir færre feil • Ævar Hardarsons anliggende er å utvikle metoder til å lære av designrelaterte byggskader. – Det er et detektivarbeid å finne opphavet til en skade. Gjennomgående forhold i prosjekter der byggskader oppstår, er dårlig samarbeidsklima og interessekonflikter, forteller han.

Enkelte feil går an å forebygge; andre ikke. I noen forskningsprosjekter er det blitt tallfestet at nesten åtti prosent av feilene oppstår på grunn av manglende engasjement, kunnskap eller erfaring.

Hardarson har sett at i gjentatte tilfeller er det selve kommunikasjonsprosessen mellom de involverte partene som fører til mulige skader og feil i byggeprosessen. Krangler, misforståelser, diskusjoner om hvem som har ansvaret for ting, gjør at problemene ignoreres. – Et interessant forhold er at når det blir mye fokusering på plassering av ansvar, går aktørene inn i en ansvarsfraskrivelsesprosess i redsel for erstatningskrav. Tid, penger og press gjør situasjonen spent, og det blir vanskelig for partene å finne løsninger sammen. Hadde man gitt seg tid til å sitte rolig ned og diskutere tingene gjennom, kunne man ofte truffet naturlige tiltak i tidligere faser, sier han.

Ut på byggeplassen • Hardarson ønsker seg også at arkitekten kommer seg ut på byggeplassen igjen:

– De som prosjekterer, er i liten grad til stede på byggeplassen. Jeg mener at deres beste måte å evaluere designene sine på, er å komme seg ut dit hvor designene blir ført opp – byggeplassen. Dette er en forutsetning for å kunne lære av sine erfaringer. Derfor bør arkitekten delta mer i selve byggingen. Men interessen blant yngre arkitekter for dette er for liten – de liker å arbeide ved tegnebordet eller ved datamaskinen.

Hardarsons mål med oppgaven er å bidra med strategi til dybdeforståelse av designrelaterte byggskader. Han arbeider fremdeles med avhandlingen sin, og vil ikke si mer om konklusjonene før den er ferdig.

– Men mange av disse prestisjebyggene blir fantastisk fine – til slutt, legger Hardarson til. Forsonende.

 

Av Tore Oksholen og Live Oftedahl